Godt nyttår

desember 31, 2008, kl. 19:34 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 6 kommentarer
Stikkord: , ,

Et sikkert tegn på at det kun er timer igjen av året, er at julebukkene begynner å strømme på. Jeg orket ikke å gå på butikken i dag, så måtte lete i skuffer og skap etter snop til julebukkene. Og man vet man er i Bergen når en av julebukkene har nissemaske og hjemmestrikket Brann-genser. Jeg spurte Brann-nissen om han lovet gull i serien neste år, men han svarte litt unnvikende på det.

Godt nyttår til dere som følger med på bloggen her, til tross for at bloggen ble noe helt annet enn den reisebloggen den egentlig skulle vært. Ønsker dere alt godt for det nye året! Jeg avslutter årets blogging med et bilde fra et av årets høydepunkter, og håper at det er greit for Inga-Cecilie og Mrs. Mærris 🙂

Godt nyttår!!

tre-venninner

Absofuckingfabulous!

Håpet er lysegrønt

desember 31, 2008, kl. 16:18 | Publisert i Grønne hjertesukk, Sånn går no de grønne dagan, Scener fra hospitalet | 7 kommentarer
Stikkord: , , , , , , , , , , , ,

Tante Grønns grønne støvler

Tante Grønns grønne støvler

På årets siste dag kommer tankene om året som har gått, og jeg kan vel trygt si at dette ble ”Året som ikke ble som jeg trodde”

Første halvdel var en jevn opptur, og ukene ble stadig mer travle. Gode venner hjalp til med søknad og intervju da drømmejobben dukket opp. Noen dager etter en lang hjemreise fra Zambia og flyplasstreik på Flesland kom beskjeden om at jeg hadde fått jobben i Uganda!

mirandaOg da jeg på premieren til Sex and the City-filmen, utkledd som Miranda med rødt hår og selvfølgelig i grønn kjole, stadig gjentok Miranda-sitatet ”I love my job, I love my friends, I love my life!” mente jeg det virkelig. Den gode bølgen fortsatte med store opplevelser sammen med koret. Først seier i konkurranse i Grieghallen. Men aller størst var gullmedalje i kor-OL i Østerrike. Opplevelsen av å sammen skape noe vakkert, krevende og spennende i øyeblikket var utrolig sterk. Dette var også sommeren da jeg (med halsbetennelse) sang i vielsen til gode venner. Det var stort og rørende å få være med på deres viktige stund. Da jeg ved midnatt forlot bryllupet med ”No skal æ færra te Mexico” i ørene var det nettopp for å dra direkte til Mexico på den gigantiske AIDS-konferansen med 35 000 deltakere.

At jeg følte meg litt tom og lite motivert på konferansen tolket jeg som at jeg var sliten etter travelt program og mange inntrykk. At jeg ble litt syk tok jeg også som et tegn på det samme. Sannsynligvis hadde jeg egentlig allerede da, som en tegnefilmfigur på vei oppover, løpt forbi kanten av stupet og fortsatte å løpe i løse luften uten å se hvor langt det var ned. I ettertid er det lett å se hvorfor jeg ikke kom i mål med forberedelsene før jeg skulle flytte til Uganda, og hvorfor jeg på avreisedagen var så stresset at jeg for første gang hyperventilerte. Men fremdeles hadde jeg ikke sett at jeg hadde løpt forbi kanten av stupet.

hospitalet1Jeg begynte nemlig først å kjenne at jeg falt da jeg var kommet til Uganda. Da alt skulle være nytt og spennende, kjentes det tungt og febervarmt. I stedet for å oppdage ny by og nye mennesker, ble jeg innlagt på sykehus. Jeg stilte min egen diagnose, og satt etter kun to uker på flyet hjem.

Dette ble året som ikke gikk som jeg trodde. Jeg hadde ikke trodd at jeg skulle bo hos mine foreldre som 31-åring. Jeg hadde riktignok trodd at høsten skulle bli full av utfordringer, men hadde sett for meg at utfordringene skulle bli lange jobbedager og krevende oppgaver, og ikke at de skulle bli å gå til bussen eller i oppoverbakke. Jeg hadde ikke trodd at det var jeg som skulle sitte hjemme og lese reisebloggene til gode venner i utlandet.

”Vi må selv velge våre dimensjoner,” skrev Pegasus da hun trakk tarotkort til meg. Tordenlill beskriver gledene ovelysegrc3b8nt3r å gjøre ting man ikke klarte før. Jeg syns det er vanskelig å være i min nye dimensjon. Jeg er vant til å engasjere meg, jobbe, diskutere. Nå skal jeg være fornøyd hvis jeg leser litt i avisen. Gode romaner har måttet vike for enkle krimbøker. Når argumentene blir for kompliserte faller jeg ut av diskusjonen. Det er frustrerende å miste så mye av seg selv og ikke vite når eller om det kommer tilbake. At jeg en gang har jobbet 18 timers lange vakter i akuttmottak og tatt i mot dårlige pasienter virker fjernt nå. Når jeg ser mennesker som løper, lurer jeg litt på hvordan det er. Jeg kan ikke helt huske hvordan det føles å ha overskudd. Når jeg ser de andre kose seg når venner er samlet, husker jeg at jeg også pleide å kose meg og var ikke utslitt etter kun kort tid. Jeg, som har vært sterk og selvstendig, er nå den som alltid må gå først hjem og som ofte må si nei fordi jeg ikke orker.

hopePå en dag der man skal feire overgangen til et nytt år har jeg sluttet å håpe for mye. Etter å ha blitt skuffet gang på gang, når formen har blitt verre og sykemeldingen forlenget, har jeg lært meg å skru ned forventningene. Legen min sier jeg må fokusere på ting jeg mestrer. Men jeg klarer sjelden å udelt glede meg over de tingene jeg mestrer nå, for det er så langt unna det jeg vanligvis kan mestre. Den jeg er nå er så langt unna den jeg egentlig er. Mitt ønske og håp for neste år er å komme tilbake til meg selv. Og Tante Grønn kan vel aldri helt slutte å håpe, for håpet er jo lysegrønt.

Jeg håper også at Virrvarr vil tegne meg i en av hennes flotte tegneserier. Som mange andre var Donald-tegneserier noe av det første jeg leste, før bøker og lærebøker. Senere var jeg hektet på Tommy og Tigern og Larssons gale verden. De siste årene har favorittene vært Pondus, Nemi og Karine Haalands herlige strek, men jeg har også fått opp øynene for de lange tegneseriene som Fabler (vises i Nemi-bladet) og Persepolis. Å bli hovedpersonen i en av Virrvarrs tegneserier ville ikke bare bli en stor ære, men enda mer en kjempestor oppmuntring på veien tilbake til meg selv.

Romjulsbetraktninger

desember 30, 2008, kl. 20:45 | Publisert i Grønne observasjoner | 4 kommentarer

bergensjul1Etter julefeiring og noen dager på hytten var jeg ute i byen igjen i dag. Jeg har gjort meg to betraktninger:

1. Folk har fri og invaderer tiden og rommet til oss som er sykemeldte, arbeidsledige, uføre eller jobber skift, altså formiddagen. Til tross for at det var midt i arbeidstiden var det fullt av folk overalt, og de fleste skulle ta bussen.

2. I romjulen kjører bussene etter egne «jule- og nyttårsruter», noe som vil si at det kjøres mange færre busser enn vanlig.juleruter1

Konklusjonen klarer sikkert alle å trekke – når flere folk skal ta færre busser blir det overfylte busser og kaos. Inne på bussen blir det varmt og klamt og nesten ingen luft å puste i. Og jeg, som vanligvis får sitte i fred og ro på bussen, måtte høre på barn som ikke ville sitte med foreldrene sine og dansker som snakket så høyt at hele bussen fikk med seg det han snakket om (å få google earth-bildet over på gps’en…).

Jeg gleder meg til januar, når både julehandel og romjulssalg er over, og jeg igjen kan få være i byen i rolig tempo på dagtid.

Over fjellet

desember 29, 2008, kl. 22:22 | Publisert i Grønn fotografering | 5 kommentarer
Stikkord: , ,

img_0569-1

Det er langt å kjøre fra øst til vest når veien man har tenkt å kjøre er stengt. Men uansett hvilken vei man velger over fjellet er det alltid spektakulært. Vi kjørte over Hol-Aurland andre juledag. Lyset var fantastisk, og jeg klarte ikke å la være å ta frem kameraet. Bildene er tatt i fart, så de kunne vært skarpere, men lyset og dramatikken i fjellene kommer godt frem likevel. Flott tur!

img_0568-11

Noen rolige dager

desember 25, 2008, kl. 22:43 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 2 kommentarer
Stikkord: , ,

annekatt1Det blir noen rolige dager fremover, både på bloggen og for meg. I morgen drar jeg på hytten med foreldrene mine, og der er det ikke internettilgang.

Tror ikke det kan bli mer stille og rolig enn på fjellet, og det er akkurat det jeg trenger. Jeg er sliten og tung i kroppen etter mye folk og støy på julaften. Så da er det enda godt at jeg får hjelp til å pakke av Anne-Katt.

Julefred

desember 24, 2008, kl. 23:32 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 5 kommentarer

Julefred er å ligge stille i sengen med en katt som maler, noen timer før gjestene kommer. Det er å ha lagt fra seg dårlig samvittighet for at man ikke hjelper til, selv om støvsugeren går i bakgrunnen sammen med barnegråt.

Julefred er å ligge på sofaen i kjellerstuen mens stemmene summer i stuen over. Det er å ha støyen på passe avstand etter en lang julemidag.

Julefred er å sitte for seg selv og skrive et blogginnlegg som nesten ingen kommer til å lese i kveld siden det er julaften.

Juleplikter

desember 24, 2008, kl. 01:21 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 5 kommentarer
Stikkord: , ,

Julen har mange tradisjoner, og en del av de har min familie valgt å ikke følge. Hos oss bakes det for eksempel max en sort julekaker, siden kakene aldri blir spist uansett. (I år har jeg og mamma bakt supergode pepperkaker med cognac og masse krydder i – takk for oppskrift, Maria!) Men i alle fall, familien vår har laget vår egen tradisjon, som resten av slekt og venner får glede av. Vi lager rett og slett en juleavis. Sånt er jo artig når man er barn, men vi har utrolig nok fortsatt med dette selv om vi «barna» i familien er over 30. Og hvert år er etterspørselen like stor etter Garnesposten, der året som har gått presenteres i faste spalter som «Hytt’nytt» og «Nytt om navn».

Avisen har forandret seg fra den gang vi var små og skrev små dikt og julehistorier, men kom altså i år ut for 23. gang, fremdeles med den samme lay-outen på forsiden. Jeg er selvsagt redaktør, og står for mye av skrivingen. I år var jeg lite inspirert til å oppsummere året som har gått, siden jeg har sittet i sofaen halvparten av tiden og store drømmer og spennende prosjekter falt litt sammen. I tillegg kan jeg ikke helt huske hvordan det er å ha overskudd, noe som er en fordel når man skal skrive en artig tekst om trivielle hendelser.

Men, som sagt, 23. utgave kom ut i år, i hele 30 eksemplarer. Riktignok i en litt tynn utgave. Men siden legen min har sagt at jeg skal fokusere på ting jeg får til, så tenker jeg ikke så mye på sidetallet, men heller på at tradisjonen ble holdt i år også!

Dårlig tantekondis

desember 23, 2008, kl. 19:08 | Publisert i Grønne hjertesukk | 2 kommentarer
Stikkord: , , ,

Tante Grønn er på julebesøk og skal være tante i en hel uke for mitt favoritt-tantebarn, som i noen måneder til er mitt eneste tantebarn. Jeg så for meg at det skulle bli rolig og koselig å være på besøk, men hadde vel ikke innsett hvor mye energi og lyd det er i et nesten 2 år gammelt tantebarn. Så jeg innser at tantekondisen er alt for dårlig. Å være utmattet etter kyssesyken er ikke helt forenlig med fulltids tantevirksomhet. Særlig ikke når en hund og en katt også krever sin del av oppmerksomheten. Så nå har jeg søkt tilflukt i kjellerstuen, i håp om at hvis jeg tar sånne pauser innimellom så varer jeg ut julen.

Overfalt av quiltemafiaen

desember 18, 2008, kl. 22:23 | Publisert i Grønne observasjoner | 13 kommentarer
Stikkord: , , ,

På oppdrag fra min mor begav jeg meg for noen dager siden inn i et territorie jeg vanligvis ikke er – nemlig quiltehuset, den o store butikken med stoff og annet snasent til quilting. Jeg har tidligere avslørt min hobby-fortid, men sying har aldri vært min sterke side. Riktignok bruker jeg fremdeles forkledet jeg sydde på barneskolen, men det er mer på grunn av affeksjonsverdi og forundring over at det fremdeles passer enn at det er særlig fint.

Uansett, jeg gikk forsiktig inn i butikken, sonderte terrenget og stilte meg ved kassen med den lille stoffprøven jeg hadde med. Butikkdamen virket travelt opptatt med to damer i sånn cirka i 60-årene, men forlot dem med en gang hun så meg. Jeg presenterte mitt oppdrag: En halv meter av samme stoff som stoffprøven. Butikkdamen gikk løs på oppdraget med stor iver, og lette høyt og lavt etter stoffet.

Mens jeg ventet ble jeg stående og høre litt på de to damene som var der da jeg kom. De diskuterte den gøye modellen i svart og brunt, og visste tydeligvis også hvem som hadde laget den gøye quiltevesken (grøss og gru). Så kom enda en dame inn i butikken, samme aldersgruppe. Hun utbrøt: «Deg kjenner jeg da igjen!» Det var ikke om meg. En av damene var tydeligvis en slags quilteguru som alle som kom inn i butikken visste hvem var. De fortsatte med en lang samtale om kurs og møtested og tidspunkt, som fikk dem til å høres ut som en slags indre kjerne i quiltemiljøet.

Da quilteguruen ble ekstra begeistret for den gøye brune og svarte modellen, sa venninnen: «Har du ikke nok prosjekter allerede?» Jeg smilte for meg selv, men det var visst ikke helt for meg selv. Quilteguruen snudde seg nemlig mot meg og sa «Er det ikke godt å ha noen til å passe på?» Jeg mumlet et nøytralt svar og var fullstendig uforberedt da overfallet kom:

«Syr du også mye?»

«Eh, nei….eh, jeg er nå bare innom for å kjøpe noe for min mor…» Jeg stotret et litt uforberedt svar. Så fikk jeg plutselig et behov for å få anerkjennelse fra quiltemafiaen. «Det går nå mest i strikking,» datt det ut av meg. Som om jeg drev med masse avanserte strikkeprosjekter og hang i strikkebutikken for å diskutere strikkeoppskrifter. (Bare for å ha det sagt, det gjør jeg ikke.) Tror dere ikke quilteguruen da drar frem en pose fra en strikkebutikk og legger ut om hva hun har kjøpt og hvor mye gøy man kan strikke?!

Heldigvis fant butikkdamen endelig stoffet, og jeg ble med bort til kassen igjen, forundret over hva som hadde skjedd. Midt i en stoffbutikk følte jeg altså behov for å forsvare at jeg ikke syr! Hvor kom det fra? Jeg syns quiltemafiaen burde holde seg for god for overfall av helt uskyldige personer som uforvarende beveger seg inn på ukjent terreng.

Til slutt må jeg innrømme at jeg, i tillegg til halvmeteren med stoff, kom ut med to sett med knapper som var så stilige at jeg bare måtte ha dem til noen pulsvarmere jeg skal lage. Etter denne sykemeldingen kommer jeg til å bli som de eldre damene i quiltebutikken. «Strikker du også mye?» «Har du sett disse festlige knappene?» Det er så jeg kan høre meg selv. Grøss og gru. Jeg kommer til å bli knappedamen…

Utdrag fra knappedamens produksjon

Utdrag fra knappedamens produksjon

Når nettene blir lange

desember 17, 2008, kl. 12:42 | Publisert i Grønne hjertesukk, Tante Grønn i Uganda | 10 kommentarer
Stikkord: , , ,

Jeg vet ikke hvorfor, men i det siste har nettene i Kampala begynt å komme tilbake til meg. Minnet om fortvilte netter alene under myggnettingen var ganske blekt en stund. Men i det siste har de lange nettene i Kampala kommet så tydelig tilbake. Kanskje er det fortvilelsen som kjenner seg igjen og tar meg med tilbake til da jeg hadde lyset på om natten, fordi i mørket ble alt for vanskelig. Fortvilelsen over å bli slått ut av noe ukjent når jeg endelig var kommet dit og alt egentlig skulle være nytt og spennende.

Jeg husker air condition på 24 grader. Da var det ikke alt for kaldt når frysningene kom som tok temperaturen opp, og ikke alt for varmt når feberen skulle svettes ut. Jeg husker 3 episoder etter hverandre av Six Feet Under på laptopen min i sengen under myggnettingen for å distrahere meg selv i håp om å få sove. Jeg husker time etter time med CNN, som var eneste TV-kanal på engelsk, og at jeg visste alt om Hurricane Ike og de andre orkanene. Jeg husker at på den andre siden av dobbeltsengen lå termometer, paracet, mobiltelefon og en flaske vann, i tillegg til laptop og en mappe med DVD’er. Jeg husker snakking på kinesisk fra hotellkontoret vegg i vegg som en slags trygghet i at jeg ikke var helt alene. Og jeg husker å prøve å sove sittende, med så vondt i halsen at jeg våknet hver gang jeg skulle svelge.

Alt dette har kommet tilbake til meg i det siste. Kanskje er det fortvilelsen over å hele tiden kjenne sine begrensninger som minner meg om fortvilelsen i de lange nettene i Kampala. Frustrasjonen over at jeg ikke vet hvor lang tid dette skal ta. Ergrelsen over at når sjansen endelig kom, ble jeg satt ut av et virus.

Neste side »

Blogg på WordPress.com.
Entries og kommentarer feeds.