Møtepunkt

juni 2, 2011, kl. 12:06 | Publisert i Grønne gleder | Legg igjen en kommentar
Stikkord: , , , ,

.

Enogtjue mennesker rundt et langt bord

Enogtjue usagte historier av levd liv,

av opplevd smerte og mørke

.

Enogtjue mennesker i samme oppdrag

Enogtjue veier mot stadig bedre tider,

med håp og indre styrke

.

Enogtjue mennesker stille lyttende til bølgeskvulp

Enogtjue sinn oppmerksomt tilstede

kun her og nå

og samtidig på vei

.

.

Inspirert av alle de fine menneskene jeg var på repetisjonskurs med. Takk for at dere delte av dere selv!

Utpakking

mai 23, 2010, kl. 14:13 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 17 kommentarer
Stikkord: , , , , , ,

Jeg hadde tenkt å skrive noe her i dag. Jeg husker jeg hadde begynnelsen klar og at jeg lekte litt med ordene, før jeg gikk til trening. Nå er ordene borte. Klarer ikke å huske hva det var jeg syns var så bra at jeg ville skrive om det. Det kommer vel igjen.

Det har vært skrivetørke her. Sol og varme gjør at også ordene tørker inn. Å sitte på takterrassen i strålende sol er ikke så kompatibelt med blogging. Og de gode tankene der oppe blir ikke alltid med ned til innelys og PC.  Det som kjentes lyst og lett i sollys og vind som leker, blir ikke helt det samme inne.

Det er gode dager for tiden. Dager der ting faller på plass og håp for tiden som skal komme. Jeg har tro på at dette er riktig tid for å utfordre egne grenser og tanker. Denne uken pakket jeg ut på kontoret. Fire pappesker har stått på lageret i en kjeller i nesten to år. Nå er permer, bøker og en kaffekopp fylt med gode minner på plass i hyllene. Det føltes som at jeg ryddet litt av meg selv på plass akkurat da. At en del som har vært nedpakket veldig lenge fikk komme ut i lyset igjen. Det kjentes godt. Og selv om jeg fremdeles kun er noen få timer på kontoret er det befriende å kjenne at den delen av meg er i gang igjen.

I uken som kommer skal jeg på en liten reise. Jeg liker å være i bevegelse, jeg reiser litt i meg selv også da. Når man reiser hjem har man nye opplevelser med seg. Man er ikke den samme når man kommer tilbake som da man reiste ut. Jeg er spent på hva jeg har med meg hjem igjen denne gangen, og på hvilken del av meg selv jeg kan pakke ut.

Å lese seg selv i andres ord

mai 2, 2010, kl. 19:11 | Publisert i Grønne hjertesukk, Grønne observasjoner | 16 kommentarer
Stikkord: , , , ,

Jeg leser diktene

som en annen som er syk har skrevet

og leser meg selv i hennes ord.

.

Det gjør vondt

for hun kjenner de såreste punktene,

men samtidig godt

for jeg kjenner gjenkjennelse, dybde og perspektiv.

.

Og det slår meg

at uavhengig av livssyn, bakgrunn, alder

er vår erfaring

og vår refleksjon

den samme.

.

Hennes ord er mine ord,

hennes håp er mitt.

.

Er det sånn andre leser mine tekster?

Fra når enden er god til en god begynnelse

januar 1, 2010, kl. 21:27 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 5 kommentarer
Stikkord: , , , ,

Kjole. Varme. Glede. 

Gode venner. Nye venner.

Mat så god at man ikke kan snakke og det er stille over bordet.

Små slurker med vin og champagne. Smaker jeg har savnet.

Humor. Latter. Dessertvin i siste time av et tiår.

Fyrverkeri. Klemmer. Gode øyeblikk.

Vemod over de som ikke kom helt til totusenogti.

Håp for fremtiden. Et glimt av livet.

En god begynnelse.

Frøken Håp

august 15, 2009, kl. 09:06 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 5 kommentarer
Stikkord: ,

Borte på Moseplassen foregår det for tiden en missekåring utenom det vanlige. Frøken Rose 2009 skal kåres i en uhøytidelig konkurranse som alle kan delta i. Mitt bidrag i frøkenkonkurransen er Frøken Håp:

Frøken haap

Jeg drømmer om en liten hage der jeg kan gå og pusle med blomster og andre planter. Kanskje til og med et lite drivhus, og i alle fall en rosebusk eller tre. Siden jeg ikke engang har egen balkong blir vinduskarmen og bordet til min lille hage. I vinduskarmen står det urter og tomatplanter, og på bordet er det som oftest noen fine avskårne blomster. Frøken Håp kom på besøk sammen med en gjeng likesinnede. Jeg tror jammen de må ha vært i slekt, for de var ganske like. Til tross for at de var avskårne holdt de meg med selskap lengre enn forventet. Store og røde og fulle av håp.

Et glimt

januar 8, 2009, kl. 11:54 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 15 kommentarer
Stikkord: , ,

I forgårs kveld kjente jeg et lite glimt. Det var lenge siden sist, men jeg kjente det igjen. Det var et ørlite glimt av energi og virketrang. Etter nesten to måneder der jeg har følt meg sliten allerede når jeg våknet, var det uvant å kjenne den gode følelsen av å ha lyst til å gjøre noe. Noe, nesten hva som helst annet enn å sitte i sofaen og se på tv.

Klok av skade gjorde jeg ikke så mye til tross for virketrangen. Jeg satt mest og nøt den. Og så leste jeg en hel artikkel i morgenbladet! Det har jeg ikke gjort siden i sommer. Konsentrasjonen og utholdenheten har vært borte, og jeg har vanligvis mistet tråden sånn cirka i andre eller tredje avsnitt. Men nå klarte jeg å lese hele artikkelen.

Jeg har lært at disse glimtene ikke nødvendigvis varer, og at de kanskje ikke kommer tilbake i nærmeste framtid. Men bare glimtet i seg selv gjorde godt. Jeg hadde glemt hvordan følelsen av overskudd var, etter måneder med tung kropp og stillestående hode. Jeg hadde begynt å gi opp å tro at den følelsen skulle komme tilbake.

Men nå vet jeg hvordan det kjennes. Og glimtet gav meg håp om at energien kommer tilbake en gang.

Håpet er lysegrønt

desember 31, 2008, kl. 16:18 | Publisert i Grønne hjertesukk, Sånn går no de grønne dagan, Scener fra hospitalet | 7 kommentarer
Stikkord: , , , , , , , , , , , ,

Tante Grønns grønne støvler

Tante Grønns grønne støvler

På årets siste dag kommer tankene om året som har gått, og jeg kan vel trygt si at dette ble ”Året som ikke ble som jeg trodde”

Første halvdel var en jevn opptur, og ukene ble stadig mer travle. Gode venner hjalp til med søknad og intervju da drømmejobben dukket opp. Noen dager etter en lang hjemreise fra Zambia og flyplasstreik på Flesland kom beskjeden om at jeg hadde fått jobben i Uganda!

mirandaOg da jeg på premieren til Sex and the City-filmen, utkledd som Miranda med rødt hår og selvfølgelig i grønn kjole, stadig gjentok Miranda-sitatet ”I love my job, I love my friends, I love my life!” mente jeg det virkelig. Den gode bølgen fortsatte med store opplevelser sammen med koret. Først seier i konkurranse i Grieghallen. Men aller størst var gullmedalje i kor-OL i Østerrike. Opplevelsen av å sammen skape noe vakkert, krevende og spennende i øyeblikket var utrolig sterk. Dette var også sommeren da jeg (med halsbetennelse) sang i vielsen til gode venner. Det var stort og rørende å få være med på deres viktige stund. Da jeg ved midnatt forlot bryllupet med ”No skal æ færra te Mexico” i ørene var det nettopp for å dra direkte til Mexico på den gigantiske AIDS-konferansen med 35 000 deltakere.

At jeg følte meg litt tom og lite motivert på konferansen tolket jeg som at jeg var sliten etter travelt program og mange inntrykk. At jeg ble litt syk tok jeg også som et tegn på det samme. Sannsynligvis hadde jeg egentlig allerede da, som en tegnefilmfigur på vei oppover, løpt forbi kanten av stupet og fortsatte å løpe i løse luften uten å se hvor langt det var ned. I ettertid er det lett å se hvorfor jeg ikke kom i mål med forberedelsene før jeg skulle flytte til Uganda, og hvorfor jeg på avreisedagen var så stresset at jeg for første gang hyperventilerte. Men fremdeles hadde jeg ikke sett at jeg hadde løpt forbi kanten av stupet.

hospitalet1Jeg begynte nemlig først å kjenne at jeg falt da jeg var kommet til Uganda. Da alt skulle være nytt og spennende, kjentes det tungt og febervarmt. I stedet for å oppdage ny by og nye mennesker, ble jeg innlagt på sykehus. Jeg stilte min egen diagnose, og satt etter kun to uker på flyet hjem.

Dette ble året som ikke gikk som jeg trodde. Jeg hadde ikke trodd at jeg skulle bo hos mine foreldre som 31-åring. Jeg hadde riktignok trodd at høsten skulle bli full av utfordringer, men hadde sett for meg at utfordringene skulle bli lange jobbedager og krevende oppgaver, og ikke at de skulle bli å gå til bussen eller i oppoverbakke. Jeg hadde ikke trodd at det var jeg som skulle sitte hjemme og lese reisebloggene til gode venner i utlandet.

”Vi må selv velge våre dimensjoner,” skrev Pegasus da hun trakk tarotkort til meg. Tordenlill beskriver gledene ovelysegrc3b8nt3r å gjøre ting man ikke klarte før. Jeg syns det er vanskelig å være i min nye dimensjon. Jeg er vant til å engasjere meg, jobbe, diskutere. Nå skal jeg være fornøyd hvis jeg leser litt i avisen. Gode romaner har måttet vike for enkle krimbøker. Når argumentene blir for kompliserte faller jeg ut av diskusjonen. Det er frustrerende å miste så mye av seg selv og ikke vite når eller om det kommer tilbake. At jeg en gang har jobbet 18 timers lange vakter i akuttmottak og tatt i mot dårlige pasienter virker fjernt nå. Når jeg ser mennesker som løper, lurer jeg litt på hvordan det er. Jeg kan ikke helt huske hvordan det føles å ha overskudd. Når jeg ser de andre kose seg når venner er samlet, husker jeg at jeg også pleide å kose meg og var ikke utslitt etter kun kort tid. Jeg, som har vært sterk og selvstendig, er nå den som alltid må gå først hjem og som ofte må si nei fordi jeg ikke orker.

hopePå en dag der man skal feire overgangen til et nytt år har jeg sluttet å håpe for mye. Etter å ha blitt skuffet gang på gang, når formen har blitt verre og sykemeldingen forlenget, har jeg lært meg å skru ned forventningene. Legen min sier jeg må fokusere på ting jeg mestrer. Men jeg klarer sjelden å udelt glede meg over de tingene jeg mestrer nå, for det er så langt unna det jeg vanligvis kan mestre. Den jeg er nå er så langt unna den jeg egentlig er. Mitt ønske og håp for neste år er å komme tilbake til meg selv. Og Tante Grønn kan vel aldri helt slutte å håpe, for håpet er jo lysegrønt.

Jeg håper også at Virrvarr vil tegne meg i en av hennes flotte tegneserier. Som mange andre var Donald-tegneserier noe av det første jeg leste, før bøker og lærebøker. Senere var jeg hektet på Tommy og Tigern og Larssons gale verden. De siste årene har favorittene vært Pondus, Nemi og Karine Haalands herlige strek, men jeg har også fått opp øynene for de lange tegneseriene som Fabler (vises i Nemi-bladet) og Persepolis. Å bli hovedpersonen i en av Virrvarrs tegneserier ville ikke bare bli en stor ære, men enda mer en kjempestor oppmuntring på veien tilbake til meg selv.

Opprett en gratis blogg eller et nettsted på WordPress.com.
Entries og kommentarer feeds.