Påskeminner

april 2, 2010, kl. 22:13 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 1 kommentar
Stikkord: , , , , , , ,

.

Drømmen om solbrilleskille.

.

Gamle barnebøker om igjen

og  en ny generasjon frykt for steinbit og Krabbe Krølle.

.

Når noen spør «Kor ska vi reis hen?» i metallisk radiolyd og intens radiolytting

og man faktisk kan svare på det en og annen gang.

.

Varm blåbærsaft i en gammel kopp

i hytteveggen

som bare vil være solveggen noen få sekunder om gangen

.

Lyden av stillhet

som her er vindens sus over fjell

og nesten vektløse snøfnugg som lander

.

Snølykt med tent lys i mørket

for de som har gått bort

og alle de som trenger at alt blir litt lysere.

Reklamer

Skriv noe

februar 19, 2010, kl. 14:21 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 11 kommentarer
Stikkord: , , ,

Fotografen og et kjent motivSkriv noe, er det noen som sier. Jeg vet ikke helt hvorfor tankene ikke har blitt ord på lenge, men det kan være at det er fordi jeg har smakt litt på livet. Det virkelige livet. Det som foregår utenfor internettet og utenfor min lille boks av en leilighet. Det som foregår der ute de andre er. Livet. Bittebittesmå smaker av arbeidslivet. Litt større smak av tantelivet. Og litt mer lys, her jeg venter på at solen skal komme over nabohuset og avslutte min mørketid i boksen. Det ble ikke i dag heller, men jeg tror at hvis jeg om noen dager står på tå i vinduskarmen skal kunne få et snev av sollys i pannen. Og det er jo viktig å tro på noe har jeg hørt.

Skriv noe, var det noen som sa. Og da jeg endelig tenkte at jeg skulle gjøre det, logget meg på og var klar for å stirre på det tomme, hvite feltet, så hang wordpress seg opp. Og plutselig føltes det veldig viktig å skrive noe. Akkurat som om det ble så veldig mye viktigere å ha noe å si når jeg ikke kunne si det. Men så løste det seg og da måtte det  jo bli noen ord etter alt mitt indre oppstyr.

Solen har snudd

desember 27, 2009, kl. 20:00 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 8 kommentarer
Stikkord: , , ,

Så stikker jeg hodet ut av juledvalen. Eller, dvale er kanskje ikke riktige ordet. Julebesøk hos aktive tantebarn er så absolutt ingen dvale. Der er det mye viktig som må gjøres, som å kjøre Thomas-toget, pusle puslespill og lese traktorbok. Og spise pepperkaker og dessert. Mye dessert. Og helst skal det gjøres nå. Sove kan man gjøre siden.

Mens jeg har vært langt inne i juleboblen har solen snudd. Og jeg har snudd. Det føles litt sånn, nå som jeg er tilbake til stillheten som plutselig er uvant. Tanker har falt på plass, de som ikke har funnet plassen sin på lenge. Kroppen har ro, til tross for at et par slurker kaffe har fått opp pulsen og gitt en lett skjelving i den fine muskulaturen.

Ting kjennes annerledes. Men det er sikkert jeg som er annerledes. Uten at jeg kan si hva det er, sånn helt konkret. Bare en følelse. Kanskje var det varmen fra trøtte barnekropper mens vi så på barne-tv. Kanskje var det et snev av å føle seg nyttig et lite øyeblikk eller to. Kanskje var det jubelen når jeg trøtt stakk hodet frem noen timer etter de andre om morgenene. Jeg vet ikke. Men tilbake ved vinduet tenker jeg at det er sånne øyeblikk der man kjenner at nå skjer det noe. Selv om man er helt stille, stearinlyset er nesten nedbrent og kaffen er lunken, kjenner man det.  At etter dette skal ting bli annerledes. Nå går det mot lysere tider.

Kondisjonstest

mai 20, 2009, kl. 17:10 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 15 kommentarer
Stikkord: , , ,

Jeg skal teste tantekondisen. Det er ingen liten utfordring når man har gitt seg selv reiseforbud. Men jeg håper at hvis jeg sitter i fred og ro i baksetet på vei over fjellet og tar reisen litt etappevis, så går det bra. Hva gjør man vel ikke for å treffe sitt nyeste tantebarn, som har rukket å bli flere måneder gammelt uten å få møte sin Tante Grønn?

Det kan være det blir stille her mens jeg er på andre siden av landet på kondistest. Hvis det blir kjedelig å vente, kan dere sjekke ut Melody Gardot, som er min nye favoritt i min verden av litt lyd, men ikke for mye. Nydelig jazzpop, med særpreg og en unik historie bak. Hun ble nemlig skadet i en trafikkulykke da hun 19 år, og brukte musikkterapi for å takle situasjonen. Sånn oppdaget hun musikken, og det kan vi være glade for.

Tante på standby

mars 12, 2009, kl. 00:23 | Publisert i Grønne hjertesukk | 6 kommentarer
Stikkord: , ,

Når tantebarn er ventet når som helst er mobilen alltid på. Den fine lilla strikkejakken i deilig kombinasjon av alpakkaull og silke er klar for å tas i bruk av nydelig, lite tantebarn. Det eneste det står på er reiseevnen. Man vil jo helst være der når store ting skjer i familien, men jeg må kanskje innse min begrensning denne gangen. Jeg er fremdeles redusert etter forrige gang jeg våget meg ut på reise, og er redd for å bli enda dårligere. Det spørs om jeg må høre på flyvertinnene en stund nå:

Ta først på din egen maske, og hjelp så andre

Altså må visst supertante ta permisjon og la besteforeldre stille opp for nybakte foreldre og nybakt storebror foreløpig…

Dårlig tantekondis

desember 23, 2008, kl. 19:08 | Publisert i Grønne hjertesukk | 2 kommentarer
Stikkord: , , ,

Tante Grønn er på julebesøk og skal være tante i en hel uke for mitt favoritt-tantebarn, som i noen måneder til er mitt eneste tantebarn. Jeg så for meg at det skulle bli rolig og koselig å være på besøk, men hadde vel ikke innsett hvor mye energi og lyd det er i et nesten 2 år gammelt tantebarn. Så jeg innser at tantekondisen er alt for dårlig. Å være utmattet etter kyssesyken er ikke helt forenlig med fulltids tantevirksomhet. Særlig ikke når en hund og en katt også krever sin del av oppmerksomheten. Så nå har jeg søkt tilflukt i kjellerstuen, i håp om at hvis jeg tar sånne pauser innimellom så varer jeg ut julen.

Blogg på WordPress.com.
Entries og kommentarer feeds.