Vårens musikk

mars 23, 2013, kl. 13:58 | Publisert i Grønne gleder, Grønne observasjoner, Sånn går no de grønne dagan | 1 kommentar
Stikkord: , , ,

Is

Dagens øyeblikk av tilstedeværelse var lyden av vår. På tur langs et islagt vann ble jeg overrasket av isens musikk. Jeg stoppet opp, lukket øynene og lot lyden fylle hele oppmerksomheten min. Ulmende, urytmiske basslyder lød fra vannet, ispedd et og annet lavt smell. Lydene flyttet seg hele tiden. Noen ganger nære, andre ganger langt fra. Det hele akkompagnert av fuglesang og varmen av sol mot ansiktet. Flere ganger på vei rundt vannet stoppet jeg opp og lyttet til denne uforutsigbare sangen av vinter som gir opp, av vår som trenger seg frem. Og jeg kjente godt på gleden over å kunne få være akkurat her, akkurat nå, idet våren sang seg fram.

Og jeg tenkte, dette må være vårens musikk.

 

Vår tralala vår

april 25, 2010, kl. 18:06 | Publisert i Grønne gleder | 13 kommentarer
Stikkord: , , , ,

Innimellom tviler jeg litt på at det blir vår i år. Snøen som lå så lenge har gjort noe med følelsen min av årstider. Siden vinteren var så annerledes i år er det akkurat som at jeg forventer at heller ikke våren blir som den pleier. Men da jeg kom over vårens første rhododendron i blomst og solen tittet frem og gav det nydeligste lys gjennom lilla slør, da tenkte jeg at jo, det blir vår i år også.

Hjertevarm

april 12, 2010, kl. 18:10 | Publisert i Grønne gleder | 4 kommentarer
Stikkord: ,

Nest etter varmen fra et annet menneske må varmen fra solen være noe av det beste man kan kjenne. Ikke bare varmer den frossen kropp og lyser opp i de mørkeste hjørner, men den tiner også opp et frossent hjerte og sprer lyse tanker når alt ser mørkt ut. Den oppmagasineres i røde kinn, som lenge etter at solen har gått ned langsomt sprer varme til både en selv og andre. Og selv i lang tid etterpå har den satt synlige spor som fregner og bruntoner i huden, som synlige minner om det varme og gode og en påminnelse om at det kommer flere lyse dager.

Jeg bader i solvarmen og lar det varme lyset skylle over meg. Mine røde kinn stråler. Hjertet mitt er varmt nå.

Ambivalens

april 8, 2010, kl. 17:28 | Publisert i Grønne gleder, Grønne hjertesukk | 10 kommentarer
Stikkord: , , , , , , ,

Når går sårheten over tapte muligheter og evner over i gleden over å mestre små ting i hverdagen? Når sorgen fremdeles er der men i et annet format, mer som en bakgrunn i stedet for å spille hovedrollen hele tiden. Det er knekkpunktet på kurven, det er vendepunktet, og når var det egentlig?

Jeg og følelsene mine har bosatt oss i ambivalensen for tiden. Glede og sorg på samme tid. En inderlig glede over å klare ting jeg ikke har klart siden den gang jeg kalte meg frisk. Så glad at hvis jeg kunne ville jeg danse i gatene og kjenne at byen jubler med meg. Så glad at jeg føler meg ruset, og det er jeg vel egentlig, høy på endorfiner. Og samtidig plutselige regnskyll av sorg over ting jeg ikke klarer, situasjoner jeg ikke mestrer. Så jeg smiler med hele ansiktet og føler regndråpene som gir tårene selskap. Sånn som på film. Det regner alltid på film når folk gråter. Og jeg tar regndråpene til hjelp, ikke bare fordi de er en klisje, men fordi tårene mine ikke er nok.

Er sorgen over tapte muligheter som sorgen over noen som er borte? Der den som er borte er så veldig tilstede den første tiden. Fraværets tilstedeværelse er påtrengende. Senere er tomrommet alltid fremdeles synlig, men i bakgrunnen. Så noen ganger plutselig dradd helt fremst av en sang, en lukt, et bilde, og da er tomrommets tilstedeværelse igjen altovergripende i øyeblikk. Og det er i de øyeblikkene jeg tenker at sorgen over tapte muligheter ikke kan gripe alt på samme måte fordi jeg kan skape nye muligheter. Jeg kan skape ny mening, og jeg gjør det hver eneste dag. Plassen til den som er borte kan ingen overta, selv om nye vennskap skapes og nye plasser fylles opp.

Jeg går og lar tankene gå med meg. I sol og regn på samme tid. Sårheten er ikke tilstede hele tiden nå. Sorgen bærer jeg med meg hver dag, men den tynger meg ikke lenger. Jeg vet akkurat hvor den er og kjenner på den av og til. Jeg bærer den med meg hver dag og den gir sterkere farge på alt jeg opplever. Den gjør hvert lite skritt litt sterkere.

Påskeminner

april 2, 2010, kl. 22:13 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 1 kommentar
Stikkord: , , , , , , ,

.

Drømmen om solbrilleskille.

.

Gamle barnebøker om igjen

og  en ny generasjon frykt for steinbit og Krabbe Krølle.

.

Når noen spør «Kor ska vi reis hen?» i metallisk radiolyd og intens radiolytting

og man faktisk kan svare på det en og annen gang.

.

Varm blåbærsaft i en gammel kopp

i hytteveggen

som bare vil være solveggen noen få sekunder om gangen

.

Lyden av stillhet

som her er vindens sus over fjell

og nesten vektløse snøfnugg som lander

.

Snølykt med tent lys i mørket

for de som har gått bort

og alle de som trenger at alt blir litt lysere.

Å sette pris på

februar 28, 2010, kl. 17:39 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 13 kommentarer
Stikkord: , , , , ,

Fine Tornerose, som ikke sover i sin dype søvn men som leser bøker og spiller supermario, har gitt meg en pris. Jeg blir alltid veldig glad når noen setter pris på det jeg skriver, og kanskje særlig nå som det har vært skikkelig skrivetørke her inne.

Som en del av denne prisen skal man fortelle sju interessante fakta om seg selv. Jeg vet ikke helt hva leserne mine syns er interessant, men det er i alle fall et godt puff i ryggen, for ikke å si spark i ræven, for å komme i gang med skrivingen igjen.

1. Jeg har sett lyset. Ja, det stemmer, mørketiden er over. Solen er tilbake i boksen min. Mens jeg skriver sender solen noen stråler gjennom øverste del av vinduet mitt. Og om noen minutter trenger jeg ikke en gang stå i vinduskarmen for å nyte følelsen av sol i ansiktet.

2. Jeg er på kjøret igjen. Det var egentlig en akutt OL-overdose som gjorde det. Noe som er ganske utrolig, i grunnen, siden jeg vanligvis er under gjennomsnittet sportsinteressert og ikke ville vært i nærheten av overdose. Men å ha litt i overkant mye fritid og ikke spesielt god konsentrasjon har gjort at vinteridrett har klatret opp som god underholdning. Det er noe befriende ukomplisert i at den som kommer først i mål eller hopper lengst er den som vinner, og at du kan se på fargen på drakten hvor deltakerne kommer fra. Men det var jo ikke OL som var poenget. Jeg er hekta igjen. Etter at skoboksen har vært urørt lenge var det en OL-overdose som skulle til for at den skulle åpnes igjen. Jeg er hekta på Sex and the City. Igjen. Sånn er det, og det kjennes egentlig ganske godt. Det blir dessuten fin oppkjøring mot film nummer to som kommer til sommeren. Nå skal det riktignok sies at serie er et bedre format, med raske replikkvekslinger og små anekdoter, og at film nummer to sjelden er i nærheten av nummer en, men jeg klarer ikke la være å glede meg litt likevel.

3. Jeg er litt forelsket. Jeg som ikke pleier å bli «swept of my feet» av tekniske dippedutter er rett og slett litt betatt av mitt lesebrett, min kindle. Det er farlig lett å kjøpe bøker med bare et tastetrykk, og for en utmattet sjel er det deilig å slippe å dra til bokhandelen. I tillegg husker den alltid hvilken side jeg er på, og jeg kan lese fine utenlandske aviser.

4.  Jeg er værsyk. Inderlig værsyk. Snørekord, kulderekord, tørkerekord. Rekordhøye strømpriser og vannsparing. Sukk. Vi bergensere er laget for sju plussgrader og regn, ikke minusgrader og snø. Jeg er inderlig lei av å spinne i salt-skum, skli på isen og å forsere store snøfonner. Å ta seg frem i snø koster mer energi, og det fungerer dårlig når man har lite energi fra før. Gi meg plussgrader og bar asfalt. Gi meg hestehov i veikanten og litt varme i solen. Gi meg vår!

5. Jeg nyter å puste. At luften glir helt uhindret inn gjennom neseborene og ut igjen. Tett nese har vært standard i ukesvis etter at en saftig forkjølelse, til tross for at den kun hadde fått midlertidig oppholdstillatelse, valgte å bosette seg i bihulene mine. Til min store overraskelse oppdaget jeg at kroppen min hadde uant kapasitet til snørrproduksjon. Takk og lov for antibiotika, sier jeg bare og tar et godt og uhindret magadrag.

6.  Jeg har fått verdens fineste strikkepinneetui av en god venninne. Det er selvfølgelig i en nydelig grønnfarge og fortjener i grunnen et eget innlegg når jeg får tatt et bilde av det.

7. Jeg er tom for ideer.

Sånne bloggpriser er til for å sendes videre. Nå er jeg ikke så veldig glad i ting som ligner på kjedebrev, så nøyer meg med å nevne noen blogger som jeg setter pris på for tiden. Mye link-love til dere og no strings attached:

Slike jenter – som stadig vekk får meg til å humre og le, og som meg har fotballegger uten å kunne spille fotball

Tenkerbell – som funderer over livet med gartneren og de utroligste menneskene hun må ha med å gjøre på jobb

Randi – en av mine mest trofaste lesere og kommentatorer og som nesten uten unntak bare forteller solskinnshistorier, bokstavlig talt.

Elisabeths eldorado – som serverer fine tekster og opplevelser fra fjern og nær

Solskygger – som jeg håper vil bli med meg på å blogge litt oftere

Moseplassen –  som venter og venter på ekornene og arrangerer de flotteste fotokonkurransene

Reglene for denne blogawarden var som følger:

– Kopier awarden til bloggen din.
– Link til den personen som ga deg awarden.
– Fortell 7 interessante fakta om deg selv.
– Velg 7 andre bloggere som du sender awarden videre til.
– Link til deres blogger.
– Legg igjen en kommentar i bloggen deres slik at de får vite om denne awarden.

Skriv noe

februar 19, 2010, kl. 14:21 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 11 kommentarer
Stikkord: , , ,

Fotografen og et kjent motivSkriv noe, er det noen som sier. Jeg vet ikke helt hvorfor tankene ikke har blitt ord på lenge, men det kan være at det er fordi jeg har smakt litt på livet. Det virkelige livet. Det som foregår utenfor internettet og utenfor min lille boks av en leilighet. Det som foregår der ute de andre er. Livet. Bittebittesmå smaker av arbeidslivet. Litt større smak av tantelivet. Og litt mer lys, her jeg venter på at solen skal komme over nabohuset og avslutte min mørketid i boksen. Det ble ikke i dag heller, men jeg tror at hvis jeg om noen dager står på tå i vinduskarmen skal kunne få et snev av sollys i pannen. Og det er jo viktig å tro på noe har jeg hørt.

Skriv noe, var det noen som sa. Og da jeg endelig tenkte at jeg skulle gjøre det, logget meg på og var klar for å stirre på det tomme, hvite feltet, så hang wordpress seg opp. Og plutselig føltes det veldig viktig å skrive noe. Akkurat som om det ble så veldig mye viktigere å ha noe å si når jeg ikke kunne si det. Men så løste det seg og da måtte det  jo bli noen ord etter alt mitt indre oppstyr.

Vinterdagdrømming

januar 25, 2010, kl. 20:11 | Publisert i Grønne hjertesukk | 7 kommentarer
Stikkord: , ,

Dette drømmer jeg om for tiden:

Nedtelling til neste charterstudie

oktober 18, 2009, kl. 20:39 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 24 kommentarer
Stikkord: , , ,

CharterpensjonisterDet har blitt mye forskningsstoff her på bloggen nå, så det er vel på tide med litt kvasi-forskning. Til glede for nye og gamle lesere vil jeg derfor børste støvet av min sosialantropologiske charterstudie.

Nå har det seg sånn at jeg ganske snart skal på en aldri så liten oppfølgingsstudie. Denne gangen skal jeg til en av de andre kanariske øyene, for å se om funnene fra den forrige studien er overførbare til også andre populasjoner av charterpensjonister. At det i tillegg blir sol, varme og muligens en liten paraplydrink er jo ingen ulempe. Dersom noen av dere lesere sitter igjen med nye forskningsspørsmål etter min forrige charterstudie skal dette selvfølgelig følges opp, og kommentarfeltet er åpent for innspill til oppfølgingsstudien.

Og så hadde jeg tenkt å legge til en utrolig morsom ferienedteller som jeg fant borte hos Randi, men det ville visst ikke wordpress være med på. Jaja, man får ikke mer gøy enn man lager selv 😀

Første gløtten i år

april 29, 2009, kl. 22:46 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 11 kommentarer
Stikkord: , , ,

Jeg hører på musikk igjen.

Først bare forsiktig, en rolig sang eller to, på lavt volum mens jeg er ute og går. Så en sang til. Og volumet forsiktig litt opp, før jeg skrur av musikken igjen, redd for at alle lyder skal bli harde og metalliske igjen.

I dag hører jeg på musikk igjen. Bare hører. Jeg ligger på et teppe på gulvet og hører musikk. Og denne gangen har jeg ikke skrudd ned volumet. Lyden får fylle rommet i dag.

Det er ikke det beste utvalget i foreldrene mine sin CD-hylle, men jeg velger meg Soløye med Bremnes-søsknene for de er flinke til å lage lydbilder. Og mens Kari, Ola og Lars maler lydbilder med myk og vár pensel, lener jeg meg tilbake i bildene deres og bare hører. Det er mange måneder siden sist jeg gjorde det. Det er lenge siden lyd var noe annet enn ubehagelig. Nå lukker jeg øynene og bader i klangene. Det er nesten som en rus. Jeg forsvinner fra virkeligheten og bare er i musikken. Jeg føler meg høy av iver, der jeg ligger i en nesten meditativ tilstand.

Innimellom nynner jeg med. Og jeg tenker at det er dette de synger om i «Gjensyn». Om når solen kommer tilbake etter mørketiden.

Første gløtten i år

Hente frem ordan og si det:

Godt at dagan de går

Det er godt at dagene går, når det blir litt og litt mer lys for hver dag.

(Skulle lagt inn lydfilen her, så dere kunne høre sangen mens dere leste teksten, men det gikk visst ikke an uten å betale penger til wordpress. Så dere får heller sette på sangen selv.)

Neste side »

Opprett en gratis blogg eller et nettsted på WordPress.com.
Entries og kommentarer feeds.