Et blekansikt krysser sine spor

februar 25, 2011, kl. 17:13 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 5 kommentarer
Stikkord: , , , ,

Jeg er en mzungo. Et blekansikt i det som en liten stund føles som fremmed land. Varmen slår i mot en frossen kropp, og jeg bruker noen timer på å finne tilbake til det kjente. På å nyte varmen og føle meg hjemme igjen.

Jeg finner tilbake til pusten og ser palmene vaie i vinden og svalene stupe i den varme luften. Enslig svale gjør ingen sommer, og antallet stemmer også godt med temperaturen, varmere og klammere enn enhver norsk sommerdag.

Jeg dro fra kalde pastellfarger i nord. En synkende sol gav det lyseblå lyset en rosa glød. Kaldt, klart og vakkert. Jeg kom frem til de varme jordfargene. En oransje jord og grønne planter etter regntiden. En knall blå himmel som virker så stor uten sju byfjell som begrenser utsikten.

Jeg er en fremmed fugl og hjemme på samme tid. Jeg er en mzungo som rusler i veikanten, blekere enn noe ansikt i nærheten, vintergrå som jeg er. Jeg rusler i veikanten på den røde jorden som folk rundt meg, men kun jeg blir tilbudt taxi så mange ganger at det ikke er vits i å telle. Jeg er hjemme og fremmed. Tilbake i Lusaka krysser jeg gamle spor, men fargen avslører at det er lenge siden sist.

Reklame

Enveisbillett og lånte nøkler

september 17, 2008, kl. 12:12 | Publisert i Grønne hjertesukk | 4 kommentarer
Stikkord: ,

Livet mitt er enveisbillett og lånte nøkler.

Foreløpig har jeg ingen retur til Kampala, for jeg vet ikke hvor lang tid det tar før jeg er opplagt igjen. Jeg trodde jeg var i rask bedring, men det var jo egentlig fordi jeg ikke gjorde noe som helst. Da blir man jo ikke særlig sliten. Men i går var jeg til kontroll hos fastlegen min, inkludert busstur og litt gange begge veier. Det var tydeligvis i meste laget. Så da sov jeg mer enn halvannen time etter at jeg kom hjem og var trøtt resten av dagen.

Leiligheten min har jeg leid ut, så foreløpig holder jeg til på gjesterommet hos foreldrene mine. Jeg rakk ikke å finne sted å bo i Kampala før jeg ble syk, så heller ikke der har jeg et sted som er mitt.

Uvant at livet har så lite retning, men jeg trøster meg med at dette er som en slags pauseknapp. Når den tas av vet jeg jo at det blir fast forward igjen.

Borte bra, men hjemme best?

september 15, 2008, kl. 12:33 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 6 kommentarer
Stikkord:

Som den globetrotteren jeg er, vil jeg kanskje ikke si at overskriften alltid stemmer. Men akkurat nå gjør den det. Når man er syk er det definitivt best hjemme. Føler meg allerede litt bedre, og klarer til og med å svelge fast føde igjen.

Det føltes ganske komfortabelt å kjenne systemet og helsevesenet igjen, men etter nesten 10 minutter i telefonkø til fastlegen savnet jeg egentlig litt å bare kunne dukke opp på fn-klinikken og komme til etter kort tid. Men da de gav meg time allerede neste dag, ble jeg fornøyd igjen, og syns selvsagt som god nordmann at det var godt å få et tidspunkt å forholde seg til.

Takk for gode hilsener, både her på bloggen, på mail og på sms. Setter stor pris på det. Er kanskje ikke så god til å svare ennå, men det kommer etter hvert.

Og etter hvert kommer også den lange historien, om febertokter, sykehusinnleggelse og selvdiagnostisering i Kampala. Men først skal jeg bare slappe litt av her hjemme hos foreldrene mine sammen med Laban, som er en trofast Golden Retriever som passer godt på meg 🙂

Blogg på WordPress.com.
Entries og kommentarer feeds.