Ett år

november 1, 2010, kl. 17:35 | Publisert i Grønne hjertesukk | 6 kommentarer
Stikkord: , , , , ,

I dag er dagen med savn og sorg som trenger seg til overflaten. Jeg ser på bilder og kjenner tårene presser på, men presser meg til å smile og sette på musikken vi pleide å høre på med full styrke i bilen mens Sør-Afrikas vakre landskap fór forbi. Jeg setter på musikken vi danset til sammen med gode venner fra Lesotho, da vi ristet på rumpe og hofter til alles latter. Og som vi danset til når norsk vinter og folk var for kalde. Og jeg danser med og smiler for gode minner. For gode stunder. Og fordi det er det du minnet oss andre på – å ikke ta livet så alvorlig, å være leken og alltid tilstede.

Det er ett år siden du gikk bort i vannet. Vannet ser ikke like mørkt ut nå, og livet har gått videre på måter jeg ikke hadde kunnet forestille meg. Men du er ikke her.

Tanker fra et sofaliv

september 14, 2010, kl. 11:46 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 15 kommentarer
Stikkord: , , ,

Jeg smaker på sofalivet igjen. Veldig midlertidig, riktignok. En forkjølelse har sparket i gang immunsystemet, og jeg kjenner velkjente symptomer fra en tid som allerede føles veldig fjernt.

Sofalivet gir tid og rom til andre ting enn hverdagen. I hverdagen brukes overskudd og konsentrasjon til jobb og venner. Det blir lite blogglesing og skriving. Når jobben min i stor grad består av lesing og skriving og mye tid foran datamaskinen, er det ikke det jeg gjør når jeg vil koble av. Men jeg savner det litt, må jeg vel innrømme for meg selv. Jeg savner den kreative input-en fra tekster rundt om i bloggene, og å innimellom delta i diskusjonen. Nå rekker jeg ikke det. Jeg liker i grunnen at jeg har en jobb der jeg får brukt meg så mye hver dag. Men samtidig savner samtidig å skape, dele og diskutere også i andre fora.

Og det er da jeg begynner å fundere på om jeg skal gjøre noe med bloggen, for å gi den en form som passer med hvordan livet er nå. Bloggen har jo allerede levd sitt eget liv og blitt noe annet enn jeg hadde forutsett. Så kanskje er det på tide med en ny sving, en avstikker jeg ikke vet hvor vil ende? Eller kanskje skal jeg blåse liv i min gamle blogg igjen?

Tankene surrer og går på en dag med flashback fra to års sofaliv. Egentlig er det en god påminnelse å kjenne på det som har vært. For denne gangen vet jeg at det kun er snakk om dager, ikke år. Og det er det grunn til å smile av.

Ett år

september 10, 2009, kl. 20:11 | Publisert i Grønne hjertesukk, Sånn går no de grønne dagan | 10 kommentarer
Stikkord: , , ,

Det er mye ett år siden for tiden. I en liten periode har det føltes som om hver dag har vært forbundet med noe som skjedde for et år siden, og selv om det ikke har tatt en stor plass i tankene mine har det vært der i bakgrunnen, det som skjedde for et år siden.

Et år siden jeg forlot leiligheten og Bergen, så stresset at jeg hyperventilerte fordi jeg ikke hadde krefter til å bli ferdig med flytting og vasking.

Et år siden jeg var på briefing i København og samme kveld hadde feber som jeg trodde skyldtes stress.

Et år siden jeg gikk av flyet i Kampala og kjente lukten av varm, fuktig jord.

Et år siden jeg første gang hadde høy feber og var så trøtt at jeg gang på gang sovnet i den mest ukomfortable stolen, siden leiligheten ikke hadde sofa.

Et år siden første dag i det jeg trodde skulle bli min nye spennende jobb, uten å klare å konsentrere meg om det jeg skulle sette meg inn i.

Et år siden jeg var så dårlig at jeg gikk til lege.

Et år siden jeg ble innlagt på sykehus og ble behandlet for malaria, som jeg jo ikke hadde.

Et år siden jeg første gang traff den nye sjefen min på rommet mitt på sykehuset, jeg var udusjet, utmattet, kledd i Flyktningehjelpens t-skjorte med en geit på og med tannkosten i munnen.

Et år siden jeg hadde så vondt i halsen at jeg prøvde å sove sittende. Et år siden jeg ble fortalt at jeg burde reise hjem.

Et år siden jeg så Sex and the City-filmen for tredje gang på flyet hjem.

Og et år siden jeg trodde jeg skulle være syk i en måned.

Tiden går fortere enn man skulle tro når jeg gjør så lite som jeg gjør. De dagene for ett år siden, da det skjedde så mye at jeg husker hver enkelt dag, virker ikke så langt unna. Samtidig er de veldig fjerne. Nå kan jeg ikke helt forestille meg hvordan livet ville vært hvis jeg ikke ble rammet av sykdom og revet ut av det jeg trodde skulle være mitt liv. Nå kan jeg ikke helt forestille meg hvem jeg ville vært.

For tiden leser jeg en del i Livslyst, der Anbjørg Sætre Håtun skriver om sine erfaringer med alvorlig sykdom og påfølgende utmattelse, men også om det å mestre motgang generelt. Det er mye gjenkjennelse hos meg når jeg leser hennes ord. Noen tanker har også jeg tenkt helt ut, andre har jeg ikke klart å kjenne helt og fullt på ennå. Hun tar utgangspunkt i egen opplevelse av sykdom, men løfter det opp til generelle tanker om det å møte motgang i livet og hvordan man kan mestre det. Jeg er ikke spesielt glad i bøker om livsmestring, fordi det for meg av og til blir for religiøst, for overdrevet, om noe som kan være ganske individuelt. Derfor hadde jeg heller ikke tenkt å lese Anbjørgs bok, men kjøpte den litt på impuls for noen dager siden og ble veldig positivt overrasket. Den er lavmælt og enkel, men handler likevel om de store tingene. Hun viser til en del forskjellig litteratur som er relevant og tankevekkende. Teksten er lett å lese, selv for en med konsentrasjonsproblemer, og de nydelige illustrasjonene til Bjørg Thorhallsdottir gir et deilig rom å hvile tankene i, mellom lesingen. Jeg tror dette er en bok som kan gi styrke og være til hjelp både i motgang og medgang.

Det har gått ett år, og jeg tror kanskje jeg ikke helt ville skjønt Anbjørgs bok helt uten dette året. For enkelte ting må man kjenne på kroppen, erfare og kjempe med selv. Men å lese at andre har de samme tankene og følelsene gjennom sykdom gir styrke. Anbjørg skriver mot slutten av boken:

Det har på ingen måte vært noen enkel oppgave – det å bli alvorlig syk. Men det å kjenne at jeg mestrer livet i motgang, har gitt og gir meg stadig en god følelse.

På gode dager klarer jeg nå å kjenne et snev av den følelsen, at jeg noen ganger føler at jeg er sterkere enn da jeg var på det sterkeste og friskeste. På de dårlige dagene skal jeg ta frem Anbjørgs bok og hente styrke derfra. Uansett om det skulle bli ett år til. Eller flere.

Hvordan det var. Hvordan det er.

juli 17, 2009, kl. 16:58 | Publisert i Grønne hjertesukk | 17 kommentarer
Stikkord: , ,

Etter aktive dager med besøk av gode venner fra fjern og nær, undersøkelser på sykehus og shopping på salg har jeg glemt det. Hvordan det var. Hvordan det var når dagen er stille og tiden bare skal gå. Jeg har brutt en-ting-per-dag-regelen flere dager på rad, og når jeg går tilbake til den har jeg glemt hva det er man fyller resten av tiden med når man ikke gjør dagens aktivitet. Jeg strikker til hendene ikke vil mer. Jeg leser Song for Eirabu til hodet ikke henger med lenger. Jeg hører suset fra bilene mens jeg ser på klokken og venter på at tiden skal gå.

Kanskje er det fordi dagtid-tv forsvinner i jukeboks og syklende nevrotikere. Eller kanskje er det fordi alt står stille i juli. Eller kanskje er det fordi det er akkurat så fort man glemmer. Jeg har tenkt mange ganger at jeg aldri kommer til å glemme følelsen av å sitte stille og vente på at tiden skal gå. Men kanskje vil følelsen forsvinne for godt,  med en gang timeplanen er fylt opp igjen og jeg er på vei steder. Kanskje er det så kort tid det tar å glemme akkurat hvordan det var. Hvordan det er.

Blogg på WordPress.com.
Entries og kommentarer feeds.