Ett år

november 1, 2010, kl. 17:35 | Publisert i Grønne hjertesukk | 6 kommentarer
Stikkord: , , , , ,

I dag er dagen med savn og sorg som trenger seg til overflaten. Jeg ser på bilder og kjenner tårene presser på, men presser meg til å smile og sette på musikken vi pleide å høre på med full styrke i bilen mens Sør-Afrikas vakre landskap fór forbi. Jeg setter på musikken vi danset til sammen med gode venner fra Lesotho, da vi ristet på rumpe og hofter til alles latter. Og som vi danset til når norsk vinter og folk var for kalde. Og jeg danser med og smiler for gode minner. For gode stunder. Og fordi det er det du minnet oss andre på – å ikke ta livet så alvorlig, å være leken og alltid tilstede.

Det er ett år siden du gikk bort i vannet. Vannet ser ikke like mørkt ut nå, og livet har gått videre på måter jeg ikke hadde kunnet forestille meg. Men du er ikke her.

Ambivalens

april 8, 2010, kl. 17:28 | Publisert i Grønne gleder, Grønne hjertesukk | 10 kommentarer
Stikkord: , , , , , , ,

Når går sårheten over tapte muligheter og evner over i gleden over å mestre små ting i hverdagen? Når sorgen fremdeles er der men i et annet format, mer som en bakgrunn i stedet for å spille hovedrollen hele tiden. Det er knekkpunktet på kurven, det er vendepunktet, og når var det egentlig?

Jeg og følelsene mine har bosatt oss i ambivalensen for tiden. Glede og sorg på samme tid. En inderlig glede over å klare ting jeg ikke har klart siden den gang jeg kalte meg frisk. Så glad at hvis jeg kunne ville jeg danse i gatene og kjenne at byen jubler med meg. Så glad at jeg føler meg ruset, og det er jeg vel egentlig, høy på endorfiner. Og samtidig plutselige regnskyll av sorg over ting jeg ikke klarer, situasjoner jeg ikke mestrer. Så jeg smiler med hele ansiktet og føler regndråpene som gir tårene selskap. Sånn som på film. Det regner alltid på film når folk gråter. Og jeg tar regndråpene til hjelp, ikke bare fordi de er en klisje, men fordi tårene mine ikke er nok.

Er sorgen over tapte muligheter som sorgen over noen som er borte? Der den som er borte er så veldig tilstede den første tiden. Fraværets tilstedeværelse er påtrengende. Senere er tomrommet alltid fremdeles synlig, men i bakgrunnen. Så noen ganger plutselig dradd helt fremst av en sang, en lukt, et bilde, og da er tomrommets tilstedeværelse igjen altovergripende i øyeblikk. Og det er i de øyeblikkene jeg tenker at sorgen over tapte muligheter ikke kan gripe alt på samme måte fordi jeg kan skape nye muligheter. Jeg kan skape ny mening, og jeg gjør det hver eneste dag. Plassen til den som er borte kan ingen overta, selv om nye vennskap skapes og nye plasser fylles opp.

Jeg går og lar tankene gå med meg. I sol og regn på samme tid. Sårheten er ikke tilstede hele tiden nå. Sorgen bærer jeg med meg hver dag, men den tynger meg ikke lenger. Jeg vet akkurat hvor den er og kjenner på den av og til. Jeg bærer den med meg hver dag og den gir sterkere farge på alt jeg opplever. Den gjør hvert lite skritt litt sterkere.

Siste ord

november 4, 2009, kl. 16:40 | Publisert i Grønne hjertesukk | 17 kommentarer
Stikkord: , ,

Til gode venner skal man bestille en kopp kaffe, ikke en krans til båren. En kopp kaffe og en god samtale. Man skal bestille kinobilletter, øl og latter og varme ord til langt ut i natten.

Til gode venner skal man kunne si alt. Det lette og det tunge og det innerst inne. Man skal diskutere så bustene fyker og smile til hverandre etterpå.

Men hva skal man si når man får siste ord? Aller siste ord fordi den andre ikke er mer.

Opprett en gratis blogg eller et nettsted på WordPress.com.
Entries og kommentarer feeds.