Tanker fra et sofaliv

september 14, 2010, kl. 11:46 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 15 kommentarer
Stikkord: , , ,

Jeg smaker på sofalivet igjen. Veldig midlertidig, riktignok. En forkjølelse har sparket i gang immunsystemet, og jeg kjenner velkjente symptomer fra en tid som allerede føles veldig fjernt.

Sofalivet gir tid og rom til andre ting enn hverdagen. I hverdagen brukes overskudd og konsentrasjon til jobb og venner. Det blir lite blogglesing og skriving. Når jobben min i stor grad består av lesing og skriving og mye tid foran datamaskinen, er det ikke det jeg gjør når jeg vil koble av. Men jeg savner det litt, må jeg vel innrømme for meg selv. Jeg savner den kreative input-en fra tekster rundt om i bloggene, og å innimellom delta i diskusjonen. Nå rekker jeg ikke det. Jeg liker i grunnen at jeg har en jobb der jeg får brukt meg så mye hver dag. Men samtidig savner samtidig å skape, dele og diskutere også i andre fora.

Og det er da jeg begynner å fundere på om jeg skal gjøre noe med bloggen, for å gi den en form som passer med hvordan livet er nå. Bloggen har jo allerede levd sitt eget liv og blitt noe annet enn jeg hadde forutsett. Så kanskje er det på tide med en ny sving, en avstikker jeg ikke vet hvor vil ende? Eller kanskje skal jeg blåse liv i min gamle blogg igjen?

Tankene surrer og går på en dag med flashback fra to års sofaliv. Egentlig er det en god påminnelse å kjenne på det som har vært. For denne gangen vet jeg at det kun er snakk om dager, ikke år. Og det er det grunn til å smile av.

Å sette pris på

februar 28, 2010, kl. 17:39 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 13 kommentarer
Stikkord: , , , , ,

Fine Tornerose, som ikke sover i sin dype søvn men som leser bøker og spiller supermario, har gitt meg en pris. Jeg blir alltid veldig glad når noen setter pris på det jeg skriver, og kanskje særlig nå som det har vært skikkelig skrivetørke her inne.

Som en del av denne prisen skal man fortelle sju interessante fakta om seg selv. Jeg vet ikke helt hva leserne mine syns er interessant, men det er i alle fall et godt puff i ryggen, for ikke å si spark i ræven, for å komme i gang med skrivingen igjen.

1. Jeg har sett lyset. Ja, det stemmer, mørketiden er over. Solen er tilbake i boksen min. Mens jeg skriver sender solen noen stråler gjennom øverste del av vinduet mitt. Og om noen minutter trenger jeg ikke en gang stå i vinduskarmen for å nyte følelsen av sol i ansiktet.

2. Jeg er på kjøret igjen. Det var egentlig en akutt OL-overdose som gjorde det. Noe som er ganske utrolig, i grunnen, siden jeg vanligvis er under gjennomsnittet sportsinteressert og ikke ville vært i nærheten av overdose. Men å ha litt i overkant mye fritid og ikke spesielt god konsentrasjon har gjort at vinteridrett har klatret opp som god underholdning. Det er noe befriende ukomplisert i at den som kommer først i mål eller hopper lengst er den som vinner, og at du kan se på fargen på drakten hvor deltakerne kommer fra. Men det var jo ikke OL som var poenget. Jeg er hekta igjen. Etter at skoboksen har vært urørt lenge var det en OL-overdose som skulle til for at den skulle åpnes igjen. Jeg er hekta på Sex and the City. Igjen. Sånn er det, og det kjennes egentlig ganske godt. Det blir dessuten fin oppkjøring mot film nummer to som kommer til sommeren. Nå skal det riktignok sies at serie er et bedre format, med raske replikkvekslinger og små anekdoter, og at film nummer to sjelden er i nærheten av nummer en, men jeg klarer ikke la være å glede meg litt likevel.

3. Jeg er litt forelsket. Jeg som ikke pleier å bli «swept of my feet» av tekniske dippedutter er rett og slett litt betatt av mitt lesebrett, min kindle. Det er farlig lett å kjøpe bøker med bare et tastetrykk, og for en utmattet sjel er det deilig å slippe å dra til bokhandelen. I tillegg husker den alltid hvilken side jeg er på, og jeg kan lese fine utenlandske aviser.

4.  Jeg er værsyk. Inderlig værsyk. Snørekord, kulderekord, tørkerekord. Rekordhøye strømpriser og vannsparing. Sukk. Vi bergensere er laget for sju plussgrader og regn, ikke minusgrader og snø. Jeg er inderlig lei av å spinne i salt-skum, skli på isen og å forsere store snøfonner. Å ta seg frem i snø koster mer energi, og det fungerer dårlig når man har lite energi fra før. Gi meg plussgrader og bar asfalt. Gi meg hestehov i veikanten og litt varme i solen. Gi meg vår!

5. Jeg nyter å puste. At luften glir helt uhindret inn gjennom neseborene og ut igjen. Tett nese har vært standard i ukesvis etter at en saftig forkjølelse, til tross for at den kun hadde fått midlertidig oppholdstillatelse, valgte å bosette seg i bihulene mine. Til min store overraskelse oppdaget jeg at kroppen min hadde uant kapasitet til snørrproduksjon. Takk og lov for antibiotika, sier jeg bare og tar et godt og uhindret magadrag.

6.  Jeg har fått verdens fineste strikkepinneetui av en god venninne. Det er selvfølgelig i en nydelig grønnfarge og fortjener i grunnen et eget innlegg når jeg får tatt et bilde av det.

7. Jeg er tom for ideer.

Sånne bloggpriser er til for å sendes videre. Nå er jeg ikke så veldig glad i ting som ligner på kjedebrev, så nøyer meg med å nevne noen blogger som jeg setter pris på for tiden. Mye link-love til dere og no strings attached:

Slike jenter – som stadig vekk får meg til å humre og le, og som meg har fotballegger uten å kunne spille fotball

Tenkerbell – som funderer over livet med gartneren og de utroligste menneskene hun må ha med å gjøre på jobb

Randi – en av mine mest trofaste lesere og kommentatorer og som nesten uten unntak bare forteller solskinnshistorier, bokstavlig talt.

Elisabeths eldorado – som serverer fine tekster og opplevelser fra fjern og nær

Solskygger – som jeg håper vil bli med meg på å blogge litt oftere

Moseplassen –  som venter og venter på ekornene og arrangerer de flotteste fotokonkurransene

Reglene for denne blogawarden var som følger:

– Kopier awarden til bloggen din.
– Link til den personen som ga deg awarden.
– Fortell 7 interessante fakta om deg selv.
– Velg 7 andre bloggere som du sender awarden videre til.
– Link til deres blogger.
– Legg igjen en kommentar i bloggen deres slik at de får vite om denne awarden.

Forspist. Men ikke mett

desember 18, 2009, kl. 18:52 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 6 kommentarer
Stikkord: , ,

Jeg har allerede gjort det før jul. Jeg har forspist meg. Ikke på mat, men på blogger. Som overspising av julemat har det en tendens til å skje i desember, dette også. Desember er bloggoppdagertid. Tordenbloggen raser sin vante gang hver desember, om enn kanskje i litt uvant form i år. Hver dag er man spent på hvilke blogger som presenteres. Er det noen fine blogger der ute man ikke har funnet før, kanskje? Kan man finne det vakre språket og de fine historiene på nye steder?

Og det er akkurat som om bloggoppdagertrangen tar over. På ellers kjente steder klikker jeg på nye linker til ukjent terreng og nye ord. Videre, videre. Selv i en periode der sykdom har omplassert hjernen min til ukjent sted og en bomullslignende substans med sakte tempo har tatt over, kikker jeg ivrig på nye blogger.

Legg til abonnement, står det i rss-leseren, og jeg gjør så. Legger til og legger til. Listen blir lengre og lengre. Å, så mye jeg vil lese når jeg bare får overskudd, når jeg bare får tid.

Og akkurat som med julematen oppdager jeg det for sent. Jeg har forspist meg. Rss-leseren er overfylt, jeg klarer ikke følge med alt.  Jeg scanner gjennom den evig lange listen over uleste innlegg og ender opp med å lese færre enn før. Det er for mye. Klarer ikke ta det innover meg.

Så i god tid før ukebladene kommer med sine januarnummer med anbefalte metoder vurderer jeg å gjennomføre en slankekur. Drastiske kutt i budsjettet, kan man si. Færre kalorier inn. Mindre mat i kjøleskapet. Sukk.

Som med julematen handler det vel om å være realistisk, å ikke ta mer på tallerkenen enn man tror man kan klare. Men det er jo ikke så enkelt når det er så mye bra der ute.

På tide med litt metablogging her i gården også

desember 8, 2009, kl. 11:52 | Publisert i Grønne observasjoner | 13 kommentarer
Stikkord: , , ,

Jeg leser en heller platt artikkel i Bergens Tidende om hvordan ungdom deler mye av livet sitt gjennom blogger. Ironisk nok ligger ikke denne artikkelen om ungdoms nettvaner ute på nett, og den er vel heller ikke så god at jeg anbefaler de som ikke får avisen på dørmatten hver dag å gå til det skritt å få tak i avisen. 

Oppdatering: Nå har artikkelen dukket opp på aftenposten på nett.

Det interessante i artikkelen er det medieviter Karoline Tømte som kommer med. Hun har nylig skrevet masteroppgaven «Bloggpraksis som lært selvrepresentasjon» om bloggernes virkelighet, og snakker om noe som har ligget langt fremme i tankene mine i det siste. Hun sier

Personlige blogger framstår mer som en forlengelse av bloggernes identitet, men man viser bare et utsnitt av seg selv.

Nå vet jeg ikke hvilke type blogger hun har gjort sitt utvalg blant, men det treffer altså tanker jeg har gjort om det å blogge. Om hvordan man velger å vise et bilde av seg selv som kanskje bare er en del av seg selv. Hvordan man kan velge hva man vil fremheve og hva man ikke vil vise frem, og hvordan man kan skape et bilde av seg selv. Hvordan noen meninger og følelser blir til blogginnlegg, og andre ikke.

Bloggen min har levd sitt eget liv, det som opprinnelig skulle bli en reiseblogg ble til noe helt annet. Jeg, som tidligere leste blogger om samfunn og politikk har vært nødt til å bli  mer opptatt av de enklere tingene i livet. De små gledene som jeg sjelden var flink til å se før. Det har også bloggen blitt preget av. Jeg har valgt å vise noen sider av meg selv her. Noen ganger nært og sårt, andre ganger saklig og direkte. Jeg har hele tiden vært bevisst det bildet jeg velger å vise og hvor mye jeg har villet vise. Responsen fra leserne har vært noe av det som har formet bloggen videre. Bloggen har fått leve sitt liv og vært mitt lille hjørne der jeg har delt mine opplevelser og meninger.

Og da er det jo utrolig hyggelig at flere andre bloggere har nominert meg på sin topp 10-liste på årets tordenblogg, som er bloggernes egen kåring av årest blogg. I en periode som har handlet alt for mye om dødsfall, tungsinn og tanker om hva jeg egentlig vil med bloggen min og om den virkelig er levedyktig, varmer det utrolig at noen setter pris på mine små funderinger om livet her inne på mitt lille hjørne. Takk, fine lesere!

Prisverdig

mai 8, 2009, kl. 23:27 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 10 kommentarer
Stikkord: , ,

Noen ganger dukker ting opp akkurat når man trenger det. Da det hadde gått en uke siden forrige blogginnlegg (som dessuten var et bilde) og bomull igjen hadde tatt overhånd i hodet etter for mye aktivitet, trengte jeg litt overskudd for å komme i gang igjen. Og akkurat da jeg trengte det, hadde Neglecta tildelt meg en pris «– for hennes varme medmenneskelighet«. Det varmet langt inn i kroppen.

Pris

“Denne bloggen investerer i og tror på NÆRHET – nærhet i rom, tid og forhold. Disse bloggerne er usedvanlige, sjarmerende og søte, og formålet er å finne og å være venner. De er ikke opptatt av utmerkelser og selvhevdelse. Vårt håp er at når båndene på disse utmerkelser er kuttet, vil enda flere vennskap ha forplantet seg. Vær vennlig å gi litt ekstra oppmerksomhet til disse! Gi denne utmerkelsen til seks bloggere, som igjen må velge seg seks nye. Inkluder denne teksten på utmerkelsen deres.“

Nå er det sånn at denne prisen har vandret rundt i bloggebyen en god stund allerede, så jeg velger å gi den videre til bare to bloggere, Inga-Cecilie og Mona&Johannes. Jeg legger ingen lenker, siden bloggene er private. Dette er blogger jeg besøker ofte, og som er mitt vindu ut til den store verden som jeg ikke kom meg til dette året. Jeg setter stor pris på de nære beskrivelsen av hverdagen i et annet land, enten det dreier seg om barnehage og skumle slanger eller om Obama-valgkamp og shopping i storbyen.

(Jeg er ingen tilhenger av kjedebrev, kjedemail eller «kjedeblogging», så prisen gis uten forpliktelse om videresending.)

Blogg på WordPress.com.
Entries og kommentarer feeds.