Tanker i stille snø

desember 9, 2010, kl. 21:31 | Publisert i Grønn fotografering, Sånn går no de grønne dagan | 12 kommentarer
Stikkord: , , , , ,

Nylig var det noen som sa i en bisetning «men du savner vel ikke noe av den tiden?» Den tiden var tiden som syk, da tiden stod nesten stille og jeg likeså. Nei, jeg savner absolutt ikke den tiden, og jeg er hver dag takknemlig for at jeg kan traske avgårde på snødekte veier for å utfordre meg selv på jobb og ellers. Men en ting savner jeg, og det er den fullstendige roen man føler når alle dager går langsomt og man ingenting skal. Det å ha tid og ro til å kjenne på hver eneste tanke. Da det stod på syns jeg mange ganger det var vanskelig å være så langsomt alene med tankene. Nå savner jeg det noen ganger når livet går raskt og det er vanskelig å roe skikkelig ned.

Men noen ganger kommer den gode roen i glimt, og jeg prøver å ta godt vare på de øyeblikkene. Som i kveld, gående hjemover i stillhet og knitrende snø etter et utradisjonelt julebord med min utradisjonelle arbeidsplass. Der det ikke var en dråpe alkohol, og der det var helt naturlig å få et spørsmål om det ikke er farlige dyr som tiger og leopard i fjellene her. Ikke så lett å vite når man kommer fra et område i India der det er nettopp tigre og leoparder i fjellene.

Det er etter sånne anledninger roen senker seg og jeg tenker på hvor heldig jeg er som får ta del i et miljø der folk er opptatt av mer enn seg og sitt. Hvor heldig jeg er som har helse og kapasitet til å delta. Og det er etter sånne anledninger de lange tankene kommer og den gode roen senker seg.

For hva er det vi strever etter i jaget hver eneste dag? Anerkjennelse, godkjennelse og å bli sett? En god ting jeg tok med meg ut av sykdommen var det å sette pris på meg selv. I liv som ikke lenger har den selvfølgelige verdien som en rolle i storfamilien hadde før, må vi skape vår egen verdi. Vi føler at vi må skape en identitet som gir verdi, og mange lever i et evig prestasjonsjag. Jeg gjorde det selv, og satte min egen verdi ut fra hva jeg kunne prestere. Å bli satt helt tilbake dit der man ikke kan prestere noe annet enn å være, gjorde at jeg måtte se etter verdien i å bare være meg. Senere har jeg skjønt at bare å være meg  og dele akkurat de tankene jeg gjorde meg der og da har hatt verdi for mange.

Det har gitt meg en ro i jaget. Jeg vil gjerne prestere fremdeles, men om forskningsartikkelen min ikke er god nok for det tidsskriftet jeg ønsker, så betyr ikke det at jeg er mindre verdt. Jeg vil gjerne holde gode forelesninger, men jeg vet at jeg er mer enn forelesningene.

Det er i den gode roen jeg igjen blir minnet på disse tankene. Og når jeg igjen skal prestere på jobb i morgen, tar jeg roen med. Nå nyter jeg den med et glass vin og Bugge Wesseltofts «It’s snowing on my piano». Det snør ikke på mitt piano, men her på bloggen snør det, og utenfor gir snøen en stille ro til omgivelsene.  Mitt juleønske til både nye og trofaste lesere er at dere her inne kan kjenne på den gode roen og ta den med videre.

Denne isdronningen oppstod i Nygårdsparken i løpet av fjorårets lange kuldeperiode, og er en god påminnelse om hvor forgjengelig alt er, og hvor viktig det er å sette pris på det som er her og nå. Jeg var innom henne mange ganger i løpet av vinteren, og trodde hver gang at hun ville forsvinne. En dag i mars smeltet hun bort. Kanskje kommer en ny isdronning denne vinteren? God førjulstid ønskes alle mine lesere!

Advertisements

Ambivalens

april 8, 2010, kl. 17:28 | Publisert i Grønne gleder, Grønne hjertesukk | 10 kommentarer
Stikkord: , , , , , , ,

Når går sårheten over tapte muligheter og evner over i gleden over å mestre små ting i hverdagen? Når sorgen fremdeles er der men i et annet format, mer som en bakgrunn i stedet for å spille hovedrollen hele tiden. Det er knekkpunktet på kurven, det er vendepunktet, og når var det egentlig?

Jeg og følelsene mine har bosatt oss i ambivalensen for tiden. Glede og sorg på samme tid. En inderlig glede over å klare ting jeg ikke har klart siden den gang jeg kalte meg frisk. Så glad at hvis jeg kunne ville jeg danse i gatene og kjenne at byen jubler med meg. Så glad at jeg føler meg ruset, og det er jeg vel egentlig, høy på endorfiner. Og samtidig plutselige regnskyll av sorg over ting jeg ikke klarer, situasjoner jeg ikke mestrer. Så jeg smiler med hele ansiktet og føler regndråpene som gir tårene selskap. Sånn som på film. Det regner alltid på film når folk gråter. Og jeg tar regndråpene til hjelp, ikke bare fordi de er en klisje, men fordi tårene mine ikke er nok.

Er sorgen over tapte muligheter som sorgen over noen som er borte? Der den som er borte er så veldig tilstede den første tiden. Fraværets tilstedeværelse er påtrengende. Senere er tomrommet alltid fremdeles synlig, men i bakgrunnen. Så noen ganger plutselig dradd helt fremst av en sang, en lukt, et bilde, og da er tomrommets tilstedeværelse igjen altovergripende i øyeblikk. Og det er i de øyeblikkene jeg tenker at sorgen over tapte muligheter ikke kan gripe alt på samme måte fordi jeg kan skape nye muligheter. Jeg kan skape ny mening, og jeg gjør det hver eneste dag. Plassen til den som er borte kan ingen overta, selv om nye vennskap skapes og nye plasser fylles opp.

Jeg går og lar tankene gå med meg. I sol og regn på samme tid. Sårheten er ikke tilstede hele tiden nå. Sorgen bærer jeg med meg hver dag, men den tynger meg ikke lenger. Jeg vet akkurat hvor den er og kjenner på den av og til. Jeg bærer den med meg hver dag og den gir sterkere farge på alt jeg opplever. Den gjør hvert lite skritt litt sterkere.

Gjøre det. Ikke bare drømme

mars 25, 2010, kl. 10:31 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 13 kommentarer
Stikkord: , , , , ,

Og jeg tenker at det er i dag jeg har bestemt det. At jeg skal gjøre det. Det som jeg har tenkt på lenge og drømt om og sagt at jeg kanskje skal gjøre en gang, men innerst inne tenkt at nei, det er nok umulig, det er for vanskelig. For det er i dag jeg har bestemt at ingenting skal være for vanskelig, for jeg har allerede vært gjennom noe som har vært så vanskelig at hvis jeg visste om det på forhånd ikke ville trodd jeg kunne klare det. Men jeg klarte det. Og når jeg har klart meg gjennom noe så vanskelig, så skal jeg ikke si at andre ting er for vanskelige. Det er litt halleluja over det, jeg må innrømme det. Men jeg tenker at man skal være litt halleluja etter noe sånt. Hvis man ikke er litt halleluja så betyr det at man har glemt, og det vil jeg ikke. Jeg vil huske når dagene gjorde vondt, sånn at jeg kan  kjenne hvor gode de kan være. Halleluja. Jeg kan likegodt si det. For det er i dag jeg har bestemt meg for at ikke noe skal være for vanskelig. Og det er i dag jeg har bestemt meg for å gå for det. Gjennomføre det. Prøve. Ikke bare drømme.

Tilbake til dagene

oktober 11, 2009, kl. 10:53 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 7 kommentarer
Stikkord: , ,

Tankene mine har gått i spinn i mange dager nå. Fra jeg hørte om forskningsgjennombruddet har det gått i høyt tempo i hodet mitt, der det vanligvis er langsomme tanker om enkle ting. Nå trenger jeg å komme tilbake til de vanlige dagene igjen. Til rutiner og vaner. Til å klare å finne hvile uten at tankene vikler seg inn i kompliserte resonnement om virus og B- og T-celler og aktivering og reaktivering og jeg-vet-ikke-hva. Nå trenger jeg å bruke energien min på alt det som har blitt liggende mens leserstormen føk over bloggen min. Betale regninger, svare på e-post, vaske klær. Sykle på lavt gir rundt vannet med vind i håret. Nå trenger jeg å la dagene bli vanlige igjen.

Det blir kanskje litt stille på bloggen mens jeg finner igjen de dagene. Legg gjerne igjen kommentarer, men det tar kanskje litt tid før jeg svarer.

Den som venter på noe godt

april 19, 2009, kl. 17:17 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 3 kommentarer
Stikkord: , , ,

Jeg tenker på et blogginnlegg jeg skal skrive. Jeg har tenkt på det ganske lenge i grunnen, men det kommer ikke bokstaver og ord på PC’en min likevel. Det stopper et sted på veien. Jeg har tenkt ganske mye på det, og det forandrer seg av og til. Jeg har prøvd å notere litt, men tankene forandrer seg og når jeg tar notatene frem er det ikke sånn jeg vil ha det likevel.

Jeg vil skrive noe om det å ha en tilstand som er omdiskutert. Jeg vil skrive noe om å utredes for en diagnose som kollegaer er uenige om både årsaker til og behandling av, og som jeg selv har vært skeptisk til. Jeg vil skrive noe om å være midt mellom behandlere som har tatt forskjellig standpunkt i diskusjonen om hva dette handler om og hva man kan gjøre med det. Og så vil jeg vel egentlig skrive noe om hvordan jeg selv prøver å finne mitt standpunkt og min mening om tilstanden jeg har.

Men ordene blir igjen i hodet. Eller kanskje de ikke engang var blitt ord. Men tankene skal bli ord. Jeg skal prøve igjen. Den som venter på noe godt osv.

Blogg på WordPress.com.
Entries og kommentarer feeds.