Lukten av svidd og av våt jord

mars 5, 2011, kl. 16:16 | Publisert i Grønne observasjoner | 4 kommentarer
Stikkord: , , , ,

Det regner. Det regner så mye at bakken er forvandlet til en innsjø og det lille stykket jeg skal forflytte meg for å få et nytt hotellrom er ufremkommelig av vann på bakken og i luften. Det er regntid, men regnet har latt vente på seg. Kun noen skurer her og der, og alle jeg møter kommenterer at det er uvanlig tørt og varmt for å være denne tiden på året. Altså er det ikke bare vi nordmenn som snakker om været, og jeg ser av bildene fra ski-VM at der er det er sol og gull og ganske så strålende. Selv venter jeg på forflytning, men er værfast på et hotellrom som ikke lenger er mitt. Akkurat nå er regntiden her, men kanskje bare forbigående denne gangen også.

Inntrykkene fra felt er mange og ikke helt fordøyde. Det var en annen verden der ute langs veien av jord og sand, der ute hvor veien ikke lenger gikk men som vi likevel kjørte. Der ute hvor det går måneder mellom hver gang det kommer en bil, og hvor de minste barna blir skremt av den hvite huden min. Jeg er værfast på et hotellrom som ikke lenger er mitt og tenker tilbake på å sitte på lave trekrakker i leirhytter,  og jeg kjenner fremdeles lukten av svidd fra klærne mine som et svakt avtrykk av mørke kjøkkenhytter der veden fremdeles glødet forsiktig.

Jeg er en kvinne som kan velge selv hva jeg vil med livet mitt. Hvor mange barn jeg vil ha. Hvem jeg vil ha sex med. Informantene mine snakket om flere kategorier kvinner. Det er kvinner man er gift med, og det kan være flere. De som produserer barna, så mange som mulig. Det er kvinnene som er utenfor ekteskap, men som er akseptert av familien. Og det er «women for the bush». Kvinner man har sex med litt sånn tilfeldig. Mannen kan velge. Han kan ha så mange han vil. For kvinnen er det ikke like enkelt.

Jeg kan velge selv hva jeg vil med livet mitt, og jeg er ydmyk og privilegert og egentlig litt bortskjemt. Jeg skal reise hjem med øynene enda litt mer åpnere enn før. Jeg skal reise hjem med minnet om nygrillete maiskolber fra nærmeste åker, folk som vinker og et sett intervjuer som lukter svakt av svidd, og av våt jord.

Ambivalens

april 8, 2010, kl. 17:28 | Publisert i Grønne gleder, Grønne hjertesukk | 10 kommentarer
Stikkord: , , , , , , ,

Når går sårheten over tapte muligheter og evner over i gleden over å mestre små ting i hverdagen? Når sorgen fremdeles er der men i et annet format, mer som en bakgrunn i stedet for å spille hovedrollen hele tiden. Det er knekkpunktet på kurven, det er vendepunktet, og når var det egentlig?

Jeg og følelsene mine har bosatt oss i ambivalensen for tiden. Glede og sorg på samme tid. En inderlig glede over å klare ting jeg ikke har klart siden den gang jeg kalte meg frisk. Så glad at hvis jeg kunne ville jeg danse i gatene og kjenne at byen jubler med meg. Så glad at jeg føler meg ruset, og det er jeg vel egentlig, høy på endorfiner. Og samtidig plutselige regnskyll av sorg over ting jeg ikke klarer, situasjoner jeg ikke mestrer. Så jeg smiler med hele ansiktet og føler regndråpene som gir tårene selskap. Sånn som på film. Det regner alltid på film når folk gråter. Og jeg tar regndråpene til hjelp, ikke bare fordi de er en klisje, men fordi tårene mine ikke er nok.

Er sorgen over tapte muligheter som sorgen over noen som er borte? Der den som er borte er så veldig tilstede den første tiden. Fraværets tilstedeværelse er påtrengende. Senere er tomrommet alltid fremdeles synlig, men i bakgrunnen. Så noen ganger plutselig dradd helt fremst av en sang, en lukt, et bilde, og da er tomrommets tilstedeværelse igjen altovergripende i øyeblikk. Og det er i de øyeblikkene jeg tenker at sorgen over tapte muligheter ikke kan gripe alt på samme måte fordi jeg kan skape nye muligheter. Jeg kan skape ny mening, og jeg gjør det hver eneste dag. Plassen til den som er borte kan ingen overta, selv om nye vennskap skapes og nye plasser fylles opp.

Jeg går og lar tankene gå med meg. I sol og regn på samme tid. Sårheten er ikke tilstede hele tiden nå. Sorgen bærer jeg med meg hver dag, men den tynger meg ikke lenger. Jeg vet akkurat hvor den er og kjenner på den av og til. Jeg bærer den med meg hver dag og den gir sterkere farge på alt jeg opplever. Den gjør hvert lite skritt litt sterkere.

Som fisken i vannet

mars 11, 2010, kl. 14:18 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 6 kommentarer
Stikkord: , , ,

Fem paraplyer tett i tett på en midtrabatt. Vi er ute av trening og svart dulter borti rød. Fomlende paraplyførere har vi blitt, og tørrere vinter skal man lete lenge etter her i strøket. Paraplyen og de grønne støvlene har stått urørt siden en gang i desember, og vintersko og boblejakke har fått mer enn sine fifteen minutes of fame.

Det er lettelse i dråpeform når regnbygene endelig kommer. Mannen foran meg på fortauet slår ut armene og vender håndflater og et smilende ansikt mot himmelen og lettelsen som plutselig skyller over oss, og jeg tenker at dersom livet hadde vært en musikal hadde bergenserne danset synkront i gatene nå, til tunge rytmer som slår i regndammene så det spruter.

Vann på alle kanter.  Det strømmer fra både oven og under. Det smelter, renner, drypper, flommer. Den ujevne rytmen av regndråper på ruten er savnet musikk. Bussens bølger i flom og dam er kunst i våte øyeblikk. Jeg bretter ut tørr svømmehud mellom fingrene og trekker inn fuktig luft i dype drag. Nå har vi det som fisken i vannet.

På kjøleskapsdøren 3: Regn og kor

januar 12, 2009, kl. 13:53 | Publisert i Grønn kjøleskapspoesi | 8 kommentarer
Stikkord: , , ,

I går hadde jeg tenkt meg på konsert. Koret mitt skulle synge nyttårskonsert sammen med flere andre kor. Men noen ganger må man gi tapt for vær- og føreforhold. I går regnet det fra jeg stod opp til jeg la meg, ikke bare noen dråper fra himmelen, men rett og slett som om en dusj stod på hele dagen. Ordentlig bergensregn, med andre ord. Sånt regn som kommer fra siden, og som gjør deg kliss våt hvis du har en liten åpning mellom regnklærne. Sånt regn som gir små oversvømmelser overalt fordi rister og kummer ikke klarer å ta unna. Geofysisk institutt har målt at det kom nesten 60 mm nedbør i går, og det var bare fra kl 06. Det regner vanligvis 190 mm til sammen i hele januar i Bergen, så da har vi vel unnagjort en stor del av dette i går… (Og ja, jeg har for mye fritid)

I alle fall, jeg orket ikke å komme meg til konsert i dusjregn og motvind, så dagens kjøleskapsdikt er tilegnet Volve Vokal. Jeg skulle gjerne ha vært der! Både for å høre på nydelig musikk og for å ta en øl etterpå 🙂  Jeg prøvde hardt å få diktet til å rime denne gangen, men i mitt litt begrensete ordforråd var det ikke så mange ord som rimet.

kjc3b8leskapspoesi3

Av solskinn og regn kommer godt vær igjen

oktober 11, 2008, kl. 20:37 | Publisert i Grønn fotografering | 1 kommentar
Stikkord: ,
Ikke så fristende å sitte på verandaen i dag

Skulle tro at regntiden har kommet til Bergen. Men ikke så ille at det ikke er godt for noe. Da får tante grønn ta frem støvlene.  Og leke med kamera 🙂

Litt mindre regn

Litt mindre regn

Av solskinn og regn...

Av solskinn og regn...

Mer solskinn og regn

Mer solskinn og regn

Utsikt gjennom regnet

Tante Grønn er klar for tur i regnet

Tante Grønn er klar for tur i regnet

Blogg på WordPress.com.
Entries og kommentarer feeds.