Tante Grønn

Tanker i stille snø

Nylig var det noen som sa i en bisetning «men du savner vel ikke noe av den tiden?» Den tiden var tiden som syk, da tiden stod nesten stille og jeg likeså. Nei, jeg savner absolutt ikke den tiden, og jeg er hver dag takknemlig for at jeg kan traske avgårde på snødekte veier for å utfordre meg selv på jobb og ellers. Men en ting savner jeg, og det er den fullstendige roen man føler når alle dager går langsomt og man ingenting skal. Det å ha tid og ro til å kjenne på hver eneste tanke. Da det stod på syns jeg mange ganger det var vanskelig å være så langsomt alene med tankene. Nå savner jeg det noen ganger når livet går raskt og det er vanskelig å roe skikkelig ned.

Men noen ganger kommer den gode roen i glimt, og jeg prøver å ta godt vare på de øyeblikkene. Som i kveld, gående hjemover i stillhet og knitrende snø etter et utradisjonelt julebord med min utradisjonelle arbeidsplass. Der det ikke var en dråpe alkohol, og der det var helt naturlig å få et spørsmål om det ikke er farlige dyr som tiger og leopard i fjellene her. Ikke så lett å vite når man kommer fra et område i India der det er nettopp tigre og leoparder i fjellene.

Det er etter sånne anledninger roen senker seg og jeg tenker på hvor heldig jeg er som får ta del i et miljø der folk er opptatt av mer enn seg og sitt. Hvor heldig jeg er som har helse og kapasitet til å delta. Og det er etter sånne anledninger de lange tankene kommer og den gode roen senker seg.

For hva er det vi strever etter i jaget hver eneste dag? Anerkjennelse, godkjennelse og å bli sett? En god ting jeg tok med meg ut av sykdommen var det å sette pris på meg selv. I liv som ikke lenger har den selvfølgelige verdien som en rolle i storfamilien hadde før, må vi skape vår egen verdi. Vi føler at vi må skape en identitet som gir verdi, og mange lever i et evig prestasjonsjag. Jeg gjorde det selv, og satte min egen verdi ut fra hva jeg kunne prestere. Å bli satt helt tilbake dit der man ikke kan prestere noe annet enn å være, gjorde at jeg måtte se etter verdien i å bare være meg. Senere har jeg skjønt at bare å være meg  og dele akkurat de tankene jeg gjorde meg der og da har hatt verdi for mange.

Det har gitt meg en ro i jaget. Jeg vil gjerne prestere fremdeles, men om forskningsartikkelen min ikke er god nok for det tidsskriftet jeg ønsker, så betyr ikke det at jeg er mindre verdt. Jeg vil gjerne holde gode forelesninger, men jeg vet at jeg er mer enn forelesningene.

Det er i den gode roen jeg igjen blir minnet på disse tankene. Og når jeg igjen skal prestere på jobb i morgen, tar jeg roen med. Nå nyter jeg den med et glass vin og Bugge Wesseltofts «It’s snowing on my piano». Det snør ikke på mitt piano, men her på bloggen snør det, og utenfor gir snøen en stille ro til omgivelsene.  Mitt juleønske til både nye og trofaste lesere er at dere her inne kan kjenne på den gode roen og ta den med videre.

Denne isdronningen oppstod i Nygårdsparken i løpet av fjorårets lange kuldeperiode, og er en god påminnelse om hvor forgjengelig alt er, og hvor viktig det er å sette pris på det som er her og nå. Jeg var innom henne mange ganger i løpet av vinteren, og trodde hver gang at hun ville forsvinne. En dag i mars smeltet hun bort. Kanskje kommer en ny isdronning denne vinteren? God førjulstid ønskes alle mine lesere!