Lyden av sjampiskorker i det fjerne

mars 24, 2009, kl. 19:49 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 14 kommentarer
Stikkord: , , ,

Når man ikke tror det kan bli verre, så blir det faktisk litt bedre. En litt vel blid saksbehandler fra nav ringte meg helt uoppfordret før helgen for å si at saken min er ferdigbehandlet, og  i dag kom sykepengene inn på konto. Jeg er glad og lettet, men samtidig litt irritert på at de tydeligvis ikke har informasjonssystemer som fungerer. Saken min har nemlig vært til behandling, selv om de som har svart på telefonen har sagt at saken ikke har vært registrert.

«Du vet, de som tar telefonen behandler ikke sakene. De er ikke saksbehandlere. Det er vi her på avdelingen (sykepengeseksjonen, red.anm.) som behandler sakene. Det kommer ikke frem for de som svarer på telefonen at saken er til behandling.»

Hva er da vitsen med kun ett telefonnummer der man kan ringe og forhøre seg om saken sin? Man får jo ikke bli satt videre til «avdelingen»? Men jeg skal ikke bruke mer energi på nav-frustrasjon. Jeg har penger på konto. Og det passer godt med at jeg har bestemt meg for at nå skal dagene være gode. Jeg har kjøpt fin lue med skygge på og mørke solbriller, og da går det jo an å være ute litt også.

Reklame

Det avgjørende lyset

mars 18, 2009, kl. 11:23 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 12 kommentarer
Stikkord: , ,

Lyset er helt avgjørende, sier fotolæreren min. Alt handler om lyset, står det i fotobøkene jeg har lånt på biblioteket. Og jeg sier meg enig. Nok en gang har jeg ligget med et lite lys på, akkurat som jeg gjorde de nettene i Kampala. Men denne gangen er det litt annerledes. Hvis lyset står på har jeg ikke ME eller kronisk utmattelsessyndrom eller hva man vil kalle det. Jeg ligger jo ikke i et mørkt rom. At jeg har hånden over øynene er vel irrelevant. At selv små lyder fra de andre rommene gjør vondt i hele meg er vel også irrelevant. Jeg har jo lyset på. Jeg ligger ikke i et mørkt rom.

I anledning de hundre

mars 15, 2009, kl. 15:06 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 7 kommentarer

Dette er mitt innlegg nr 100 på denne bloggen! Den var planlagt som en reiseblogg fra mitt opphold i Uganda, men har levd sitt eget liv og blitt til noe helt annet. I begynnelsen var den mest et sted hvor venner fulgte med på hvordan det gikk med meg. Etter hvert begynte jeg å blogge om min sykemeldte tilværelse,  og antall lesere økte sakte men sikkert. Frem til nå har jeg hatt mer enn 7000 treff. Men viktigst av alt er at bloggen gir meg noe meningsfullt å holde på med når livet står stille. Jeg setter veldig stor pris på mine gode lesere, og særlig når dere legger igjen en kommentar på innleggene mine.

I anledning de hundre innleggene blir det en liten kavalkade. Jeg har valgt ut et eller to innlegg hver måned bloggen har eksistert. Disse er innlegg som jeg er ekstra fornøyde med og innlegg som sier noe om situasjonen akkurat den måneden.

God lesning! Og ta gjerne turen innom fotobloggen min også!

August

Aktivisme og akademia, kondomer og konferanseutmattelse – et av de få innleggene på denne bloggen som er skrevet før jeg ble syk (tror jeg). Det handler om mine inntrykk fra den store AIDS-konferansen i Mexico.

Afrika-amatør – Jeg har akkurat kommet til Uganda og er allerede febersyk, men lar det ikke skinne gjennom i blogginnlegget.

September

Eg tenkar på mysteriet meg – Jeg har stilt min egen diagnose etter mye frem og tilbake. Når jeg leser denne korte teksten nå, ser jeg at jeg ikke klarte å ta det innover meg etter alt som hadde skjedd.

Oktober

Historien fra Hospitalet – Det tok en måned før jeg var i stand til å skrive ned hva som skjedde i løpet av mine to døgn på et sykehus i Kampala.

Jeg og de gamle damene – Mitt aller mest besøkte innlegg. Jeg vet ikke hvem det er som søker på «gamle damer», men håper de får morsom lesning når de først havner her!

November

Folk man møter – Når man tar seg tid til å snakke med folk rundt seg har de ofte mye spennende å fortelle.

Desember

Når nettene blir lange – Etter flere måneder kom feberhete netter i Kampala tilbake til meg.

Håpet er lysegrønt – En fin, men sentimental oversikt over hvordan året som gikk ikke ble helt som jeg hadde tenkt meg.

Januar

Rapport fra en sosialantropologisk charterstudie – Å reise på chartertur til Syden var virkelig en opplevelse! Muligens mitt beste innlegg på bloggen.

Februar

Pensjonistspørsmålet: Yatzy – flaks eller ferdighet? –  Ikke ante jeg at dette spørsmålet ville skape sånn entusiasme i kommenarfeltet…

I en kasse i Kampala – Nok et nostalgisk innlegg etter at jeg innså at det blir lenge til jeg kommer meg til Uganda igjen

Mars

Pappa på bussen – overhørt hverdagsvisdom

Bomull

mars 14, 2009, kl. 18:15 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 6 kommentarer
Stikkord: ,

Jeg har minst tre gode blogginnlegg i hodet mitt, men hver gang jeg begynner å skrive forsvinner de i bomull. Det er bare bomull i hodet akkurat nå. Bomull som har fortrengt alle gode tanker og kreativitet som av og til befinner seg der til vanlig. Jeg skylder på nav. Å snakke med nav tre ganger i uken gjør alt til bomull. Særlig når jeg vet at jeg må snakke med dem igjen neste uke:

«Jeg skal be en saksbehandler se på det en gang i begynnelsen av neste uke»

Tante på standby

mars 12, 2009, kl. 00:23 | Publisert i Grønne hjertesukk | 6 kommentarer
Stikkord: , ,

Når tantebarn er ventet når som helst er mobilen alltid på. Den fine lilla strikkejakken i deilig kombinasjon av alpakkaull og silke er klar for å tas i bruk av nydelig, lite tantebarn. Det eneste det står på er reiseevnen. Man vil jo helst være der når store ting skjer i familien, men jeg må kanskje innse min begrensning denne gangen. Jeg er fremdeles redusert etter forrige gang jeg våget meg ut på reise, og er redd for å bli enda dårligere. Det spørs om jeg må høre på flyvertinnene en stund nå:

Ta først på din egen maske, og hjelp så andre

Altså må visst supertante ta permisjon og la besteforeldre stille opp for nybakte foreldre og nybakt storebror foreløpig…

The psykobananasthriller continues…

mars 10, 2009, kl. 14:17 | Publisert i Grønne hjertesukk | 11 kommentarer
Stikkord: , ,

Jeg har ikke lyst til å la bloggen bli en klagemur, men navfrustrasjonen renner sånn over at jeg ikke klarer å la være å frustrasjonsblogge.

Nytt forsøk på å kontakte nav i dag, siden nav-damen i går sa at hun skulle sende en melding til sykepengeseksjonen og høre hva som egentlig er registrert. I dag svarte en til tider hyggelig nav-mann at sykepengeseksjonen ikke hadde svart.

«Sykepengeseksjonen har ikke telefontid i dag. Ellers skulle jeg jo satt deg direkte over dit»

sa navmannen. Hvorpå jeg spurte om hvilke dager sykepengeseksjonen har telefontid, fordi dette hadde jeg hørt før. På en fredag. I dag er det tirsdag. Ullent svar. Han skulle legge igjen melding om at sykepengeseksjonen skulle ringe meg tilbake. De er forpliktet til å ringe innen 3 dager.

«Ikke bli skuffet om de ikke ringer før det har gått 3 dager»

la han til. Nei, de er vel for opptatt med å gå og hente rekommenderte sendinger, tenkte jeg.

Jeg hadde skrevet ned en del ting jeg ville si på en lapp, inkludert f-ordet. Men endte med å si at jeg skulle vente på telefon. Når jeg snakker med dem blir jeg på underlig vis redusert til en svak, liten tigger. Og det enda jeg betaler mer enn 20 000 kr i kvartalet for å være frivillig medlem i folketrygden. Skulle jo bare mangle at jeg får tilbake det jeg har krav på.

Mens jeg venter…

mars 9, 2009, kl. 10:53 | Publisert i Grønne hjertesukk | 9 kommentarer
Stikkord: , ,

Jeg rakk nesten å spise opp frokosten før Nav Utland svarte på telefonen. Men det var like før den kom opp igjen da jeg fikk høre svaret. Mer enn en måned etter at jeg sendte papirene mine til Nav for andre gang, er de fremdeles ikke registrert.

«Vi har litt etterslep på registreringen»

 sa Nav-damen lett. Mer enn en måneds etterslep, tydeligvis.  Siden papirene mine forsvant forrige gang, ville jeg være helt sikker på at de i alle fall kom fram denne gangen. Derfor sendte jeg papirene rekommendert denne gangen.

«Vi anbefaler folk å ikke sende rekommendert til oss, for da må vi gå og hente det»

sa hun også. Jeg fortalte, nesten sarkastisk, at jeg hadde litt dårlig erfaring med å ikke sende rekommendert, og spurte om hun hadde forståelse for det? Unnvikende svar.

Jeg hadde aldri trodd at jeg ville vurdere å kontakte media, men jeg må innrømme at tanken for første gang har slått meg. Dette går jo ikke an. Mer enn to måneder etter at jeg sendte papirene mine til Nav Utland første gang, er saken ikke en gang registrert. Og fra i morgen står jeg uten inntekt.

Pappa på bussen

mars 8, 2009, kl. 17:27 | Publisert i Grønn med rød sokk, Grønne observasjoner | 16 kommentarer
Stikkord: , , , ,

Inspirert av et innlegg hos Pippi, og av Inga-Cecilies alltid like gode innlegg om likestilling, ble det et kvinnedagsinnlegg her hos meg også.

Nylig ble jeg sittende bak to menn og et barn på bussen. De to mennene var på min alder, altså i 30-årene. Det var tydelig at de kjente hverandre, men ikke hadde sett hverandre på en god stund. Følgelig dreide samtalen seg om oppdatering på hva som hadde skjedd de siste årene. Først snakket de litt om jobb, om at den ene skrev litt for en avis jeg liker og at den andre hadde valgt å gå fra akademia til næringslivet etter fullført doktorgrad. Det var han som hadde gått til næringslivet som hadde med seg en liten jente på ca 9 mnd (etter et halvår med kontroller av småbarn på helsestasjon vil jeg anse meg som ganske god på å anslå alder på smårollingene).

«Ja, så har jeg jo fått henne,» sa han og så mot datteren, og spurte om han med avisen hadde fått barn. Joda, to barn hadde han fått siden sist de møttes. De snakket litt fram og tilbake om barna, og hvordan livet var blitt etter at de fikk barn. Han fra næringslivet understreket at grunnen til at han kunne sitte på bussen sånn midt på dagen som dette var at han hadde foreldrepermisjon. «Det er helt fantastisk å bli så godt kjent med henne, egentlig,» sa han. «Før trodde jeg det med barn var en sånn jentegreie, at bare de kunne forstå seg på dem. At de alltid skjønte om de skulle ha mat eller bleier eller hva. Men nå når det er jeg som er mest med henne, blir jeg så godt kjent med henne. Jeg lærer signalene. Nå er det jeg som forstår hva hun vil. Det er jo bare tid det handler om.»

Han har skjønt det. Jeg er glad for at han fikk denne lille jenten med en kvinne som ønsket like muligheter for henne og mannen. For ellers hadde han nok ikke skjønt det, doktorgrad og jobb i næringslivet til tross. Delt permisjon handler også om å gi far rettigheter. Det handler om å gi far muligheten til å bli like godt kjent med barnet sitt som mor. Det er ikke bare en jentegreie. Det er jo bare tid det handler om.

Gratulerer med dagen!

Kornerd

mars 7, 2009, kl. 15:42 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 8 kommentarer
Stikkord: ,

Det er kanskje vel kornerdete å glede seg til et program om korsang. Det er kanskje enda drøyere å glede seg til tv2 sin lørdagsunderholdning. Men når man ikke kan gjøre all verden selv, er det jo en lettelse når endelig et av tv-programmene handler om noe i nærheten av hva jeg driver med i mitt vanlige liv. Det er jo ellers så man kan få overdose av virkelighetsfjernt «reality-tv» med ungkaren og glamourjentene og jeg vet ikke hva. Så som den kornerden jeg er, teller jeg timene til det store korslaget begynner i kveld.

Blogg på WordPress.com.
Entries og kommentarer feeds.