Lyden av stillhet

september 12, 2010, kl. 13:49 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 5 kommentarer
Stikkord: , , , ,

Alle steder har sin lukt og sine lyder. Jeg hadde glemt lukten av Zambia. Men da jeg satt i bilen på vei fra flyplassen, slo den meg nesten tilbake av gjenkjennelse. En kombinasjon av tørr jord,  brent og et snev av eksos. Midt i tørkeperioden var den rødaktige jorden knusktørr, og det føltes som konstant sand i luften. Man skulle kanskje tro at i en utbygd by som Lusaka, brukes strøm til matlaging. Men det er det ikke alle som har tilgang til, eller som ikke har råd til å bruke strøm for matlaging. Derfor ligger det en lukt av bål og røyk og brent nesten over alt. Et jevnt sus av biler legger til lukten av eksos. Til sammen blir det lukten av Lusaka. Gjenkjennelsen var sterk. Jeg var tilbake.

Lyden av Lusaka kom litt etter litt. Fuglesang. Sirisser. Lyden av syngende damer på et lasteplan, på vei til bryllupsfeiring eller en annen viktig feiring. Jeg husker den gangen jeg satt i bilkø bak en sånn lastebil, da de syngende damene syns det var kjempefestlig at jeg danset med der jeg satt bak rattet.

Alle steder og alle minner har sine lukter og sin lyd. Det eneste som er uten lukt og uten lyd er minnet om å være syk. Da alle inntrykk var for sterke, var det best når det var helt stille og uten sterke lukter. Det var da jeg ble kjent med stillheten. Jeg som alltid hadde pleid å ha radio eller musikk på, var plutselig overlatt til stillheten. Den ble til noe godt, noe som representerte ro og hvile. Det er ingen lyder eller lukter som vekker minnet om å være syk. Det er en befrielse. Når hverdagen går i høyt tempo igjen, er det som om de to årene med slow motion er borte. Jeg har valgt å ikke dvele ved det som var, men heller fokusere på å ta livet mitt tilbake.

Det gode ved stillheten har jeg tatt med meg videre. Selv om jeg nå tåler høy musikk og debatter på radio, er det godt å være i stillheten. Den vekker heller ikke minner. Om den så gjør, må det være minnet om det gode i langsomheten. Det gode i å ha tid til å tenke de lange tankene og på de store tingene, som lett kan bli borte i alle de små tingene som krever oppmerksomhet hver eneste dag. Jeg har valgt å ta de gode minnene fra det vanskelige med meg videre. Resten har fått ligge. Det er bak meg.

Jeg sitter og kjenner på minnet av Lusaka. Varmen, tørrheten, lukten og lydene.  Jeg sitter i stillheten og nyter et øyeblikk av langsomhet i alt det raske. Klar for lydene og luktene, og minnene de har med seg.

Advertisements

Når drømmer brister

juni 15, 2009, kl. 19:57 | Publisert i Grønne hjertesukk | 20 kommentarer
Stikkord: , ,

Lager det lyd når drømmer går i knus?Stillhet

Jeg hadde tenkt at det skulle bli enkelt. At jeg bare skulle ta den enkelt fra plassen der mellom alt det andre nedstøvete rotet, legge den i en plastpose og bære den ut i bosset. Drømmen, skjør som en glasskule jeg hadde blåst alle mine forventninger inn i og gitt fasong og farge til. Alle slags sterke, gode farger har det vært. Nå har fargene bleknet, og det er kun hvitt igjen. Glasskulen har ligget bortgjemt en stund. Jeg har sagt at jeg er klar for det. At jeg er mer stresset så lenge den er der, og at det skal bli en lettelse å bli kvitt den. Men når jeg tar den frem for å legge den i en plastpose og bære den i bosset, glipper det. Drømmen faller i gulvet med et brak uten lyd, og går i tusen knas.  Som sakte film uten lyd. Så var det ikke så enkelt likevel.

Nå er det avgjort. Jeg skal ikke tilbake til jobben i Uganda. Jeg har tenkt en stund at det ville bli sånn. Men nå er det avgjort.

Kondisjonstest

mai 20, 2009, kl. 17:10 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 15 kommentarer
Stikkord: , , ,

Jeg skal teste tantekondisen. Det er ingen liten utfordring når man har gitt seg selv reiseforbud. Men jeg håper at hvis jeg sitter i fred og ro i baksetet på vei over fjellet og tar reisen litt etappevis, så går det bra. Hva gjør man vel ikke for å treffe sitt nyeste tantebarn, som har rukket å bli flere måneder gammelt uten å få møte sin Tante Grønn?

Det kan være det blir stille her mens jeg er på andre siden av landet på kondistest. Hvis det blir kjedelig å vente, kan dere sjekke ut Melody Gardot, som er min nye favoritt i min verden av litt lyd, men ikke for mye. Nydelig jazzpop, med særpreg og en unik historie bak. Hun ble nemlig skadet i en trafikkulykke da hun 19 år, og brukte musikkterapi for å takle situasjonen. Sånn oppdaget hun musikken, og det kan vi være glade for.

Første gløtten i år

april 29, 2009, kl. 22:46 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 11 kommentarer
Stikkord: , , ,

Jeg hører på musikk igjen.

Først bare forsiktig, en rolig sang eller to, på lavt volum mens jeg er ute og går. Så en sang til. Og volumet forsiktig litt opp, før jeg skrur av musikken igjen, redd for at alle lyder skal bli harde og metalliske igjen.

I dag hører jeg på musikk igjen. Bare hører. Jeg ligger på et teppe på gulvet og hører musikk. Og denne gangen har jeg ikke skrudd ned volumet. Lyden får fylle rommet i dag.

Det er ikke det beste utvalget i foreldrene mine sin CD-hylle, men jeg velger meg Soløye med Bremnes-søsknene for de er flinke til å lage lydbilder. Og mens Kari, Ola og Lars maler lydbilder med myk og vár pensel, lener jeg meg tilbake i bildene deres og bare hører. Det er mange måneder siden sist jeg gjorde det. Det er lenge siden lyd var noe annet enn ubehagelig. Nå lukker jeg øynene og bader i klangene. Det er nesten som en rus. Jeg forsvinner fra virkeligheten og bare er i musikken. Jeg føler meg høy av iver, der jeg ligger i en nesten meditativ tilstand.

Innimellom nynner jeg med. Og jeg tenker at det er dette de synger om i «Gjensyn». Om når solen kommer tilbake etter mørketiden.

Første gløtten i år

Hente frem ordan og si det:

Godt at dagan de går

Det er godt at dagene går, når det blir litt og litt mer lys for hver dag.

(Skulle lagt inn lydfilen her, så dere kunne høre sangen mens dere leste teksten, men det gikk visst ikke an uten å betale penger til wordpress. Så dere får heller sette på sangen selv.)

Ingenting er som en god baryton

april 4, 2009, kl. 10:40 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 5 kommentarer
Stikkord: , ,

grieghallen23Egentlig var planen at jeg skulle høre musikk i reservert sete på god avstand, og at jeg skulle nyte det uten å bli sliten. Men etter ikke å ha vært så mye ute i den store verden i det siste, hadde jeg glemt å ta med i energiregnestykket mitt at uforutsette ting kan skje. Som å vente i en overfylt kafe med litt høy musikk. Og at brannalarmen går rett før konserten, og vi alle måtte stå ute og vente i kulden.

Så da holdt energien til ca halve konserten. Jeg hadde flyttet frem til et ledig sete i nærheten av vennene mine, og glemte helt hvorfor det var jeg faktisk satt bak i salen nær utgangen. Altså ingen mulighet for å forlate åstedet. På klassisk konsert får man jo et stygt blikk bare man rører på seg, så å klatre forbi 10 personer for å komme ut midt i et vart parti var uaktuelt. Å lete etter ørepropper i vesken så det knitret i avis og plastpose var heller ikke mulig.

Men når man blir ukonsentrert og prøver å stenge ute for mye lyd, kan man få med seg andre ting. Som at de to bakerste fiolinistene virkelig var gutta på bakerste rad, der de satt tilbakelent på stolene, i motsetning til rake rygger foran dem. Og at hornisten hadde tatt hånden gjennom det stylete håret, så luggen stod rett til værs. Man kan tenke at den dressjakken til dirigenten var jo litt av et telt, og at han kanskje burde kjøpe en ny. Og man kan lete etter kjentfolk i et kor med 150 personer.

Men når barytonen reiser seg og begynner å synge, klarer til og meg jeg å følge med. Ingenting er som en god baryton. Ikke for skingrende tenorlyd, og ikke så dyp bassbrumming. Bare deilig barytonklang som er myk mot ørene. Kan man få sånne til å ha hjemme også?

Det avgjørende lyset

mars 18, 2009, kl. 11:23 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 12 kommentarer
Stikkord: , ,

Lyset er helt avgjørende, sier fotolæreren min. Alt handler om lyset, står det i fotobøkene jeg har lånt på biblioteket. Og jeg sier meg enig. Nok en gang har jeg ligget med et lite lys på, akkurat som jeg gjorde de nettene i Kampala. Men denne gangen er det litt annerledes. Hvis lyset står på har jeg ikke ME eller kronisk utmattelsessyndrom eller hva man vil kalle det. Jeg ligger jo ikke i et mørkt rom. At jeg har hånden over øynene er vel irrelevant. At selv små lyder fra de andre rommene gjør vondt i hele meg er vel også irrelevant. Jeg har jo lyset på. Jeg ligger ikke i et mørkt rom.

Blogg på WordPress.com.
Entries og kommentarer feeds.