Gjøre det. Ikke bare drømme

mars 25, 2010, kl. 10:31 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 13 kommentarer
Stikkord: , , , , ,

Og jeg tenker at det er i dag jeg har bestemt det. At jeg skal gjøre det. Det som jeg har tenkt på lenge og drømt om og sagt at jeg kanskje skal gjøre en gang, men innerst inne tenkt at nei, det er nok umulig, det er for vanskelig. For det er i dag jeg har bestemt at ingenting skal være for vanskelig, for jeg har allerede vært gjennom noe som har vært så vanskelig at hvis jeg visste om det på forhånd ikke ville trodd jeg kunne klare det. Men jeg klarte det. Og når jeg har klart meg gjennom noe så vanskelig, så skal jeg ikke si at andre ting er for vanskelige. Det er litt halleluja over det, jeg må innrømme det. Men jeg tenker at man skal være litt halleluja etter noe sånt. Hvis man ikke er litt halleluja så betyr det at man har glemt, og det vil jeg ikke. Jeg vil huske når dagene gjorde vondt, sånn at jeg kan  kjenne hvor gode de kan være. Halleluja. Jeg kan likegodt si det. For det er i dag jeg har bestemt meg for at ikke noe skal være for vanskelig. Og det er i dag jeg har bestemt meg for å gå for det. Gjennomføre det. Prøve. Ikke bare drømme.

Gjensynsglede

mars 24, 2010, kl. 16:24 | Publisert i Grønne gleder, Sånn går no de grønne dagan | 9 kommentarer
Stikkord: , , , , , ,

Jeg går igjen. Jeg går, setter en fot foran den andre og tilbakelegger asfaltmeter etter asfaltmeter. Jeg går og kjenner vinden i ansiktet og regndråper i håret og hadde glemt hvor mye jeg savnet det. Å gå i gatene, noen ganger uten mål, andre ganger på vei et sted. La tankene gå mens beina går. Kikke på folk og fundere over hvor de skal og hvor tankene deres er på vei.

Jeg går på asfalt som er fri fra snø, og finner meg selv igjen litt for litt. På samme måte som jeg gjenoppdager hvordan alt egentlig så ut uten snøen, gjenoppdager jeg meg selv. Konturene er annerledes med farge og uten snø, og jeg er den samme og en annen på samme tid. Deler av meg har ligget i dvale under snøen og nå våkner litt og litt sakte til liv. Det lysner og spirer, og jeg er jorden og asfalt og min egen årstid.

«Takk for sist, det er lenge siden,» sier jeg når jeg får et glimt av meg selv. Når jeg finner igjen troen. På meg selv. På friskheten. På våren. Og glimtene svarer med å komme oftere og lengre, og jeg kjenner meg igjen i ny drakt av ro og styrke fra et tidligere ukjent sted. Jeg skal klare en snøstorm til.

Jeg går uten mål og ender opp i et vindu med en kaffe. Jeg går uten at hodet blir tomt og beina tunge. Jeg går igjen.

Inspirert av en kommentar fra hanna om å finne seg selv igjen og av en lang tur på bar asfalt

Grønne gleder

mars 21, 2010, kl. 16:32 | Publisert i Grønne gleder | 10 kommentarer
Stikkord: , ,

Ett ferdig grønt strikkeprosjekt (etter ett år og en større strikkekrise)

Ett nytt grønt strikkeprosjekt (med mål om kortere produksjonstid og ingen strikkekriser)

Grønt strikkepinneetui

Hjemmelaget sushi med grønne ingredienser

En god, grønn søndag ønskes alle mine lesere!

Fulltidsjobb. Og vel så det.

mars 19, 2010, kl. 11:03 | Publisert i Grønne hjertesukk, Grønne meninger | 26 kommentarer
Stikkord: , , , ,

«Og de andre dagene, da, når du ikke er her? Hva gjør du på da?» spør min kollega når jeg er innom kontoret for mine små timer med arbeidstrening. «Tja, jeg går på butikken. Går tur. Går på besøk til venner, får besøk av venner…» Jeg ser at han ser skuffet ut, lei seg på mine vegne. «Åja…det var jo ikke så mye,» detter det ut av ham, og sammenligner nok med hvordan livet mitt var før.

Selv er jeg fornøyd. Dagene min er fulle. Det er mening der nå.

For det er en dimensjon ved sykdom som mange har vanskelig for å skjønne om de ikke har vært der selv. For meg er min egen sykdom en fulltidsbeskjeftigelse, og vel så det. Tid og krefter går med til å vurdere behandlingstilbud og en evig diskusjon med meg selv om hvordan jeg skal forstå min egen sykdom. Ting som jeg tidligere ikke så på som aktiviteter, bare noe jeg gjorde på vei til noe annet, tar nå stor plass. Å gå på butikken krever planlegging. Ikke kan jeg handle for mye for da kan jeg ikke bære det, og ikke kan jeg glemme noe for jeg kan ikke gå tilbake før tidligst i morgen. Hvile og avspenning er egne punkter på timeplanen, nødvendige for at resten skal gå opp.

Min sykdom har blitt min fulltidsjobb. Jeg reflekterer mye over mitt eget forhold til sykdommen, utfordrer meg selv og mine oppfatninger. Noen ganger er jeg på intens informasjonsjakt der ute, andre ganger går jeg runde etter runde i eget sinns irrganger. Jeg bruker tid og energi på å fjerne fokus fra symptomer og å fremheve min egen mestring. Jeg løfter meg selv etter håret litt hver eneste dag for å unngå de sorte hullene som jeg vet er der, for jeg har falt i dem før. Det er en utfordrende arbeidsoppgave å unngå alle vonde tanker om tapte muligheter og usikker fremtid, og å klare å nyte øyeblikket.

Og da er det ikke tid og krefter til så mye annet. Så jeg har en fulltidsjobb, og det blir vel egentlig litt overtid også når jeg tenker meg om. Mine små timer per uke med arbeidstrening som kommer i tillegg er nok. Dagene er fulle.

Denne dimensjonen glemmes ofte når det snakkes om arbeidslinjen, om gradert sykemelding og om å få folk raskest mulig tilbake i arbeid. Med omfattende symptomer, enten det er smerter, utmattelse eller annet, så krever det så mye å bare forholde seg til det, hvert øyeblikk som går, at det er en fulltidsjobb i seg selv.  Minst. Vi må ha rom for at det i perioder skal være godtatt å ha egen sykdom som fulltidsbeskjeftigelse. Fordi det er det som trengs for å bli bedre. Og så, når man har kommet dit, når man er blitt bedre, kan arbeid få større plass og sykdom mindre.

*

Oppdatering: Les et glimrende innlegg om arbeidslinjen hos Spindellett og om sykefraværsdebatten hos Marias metode

De små tingene

mars 13, 2010, kl. 15:37 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 17 kommentarer
Stikkord: , ,

Det er de små tingene som til sammen gjør det.

…som å høre Joni Mitchell mens jeg spiser frokost

…som at det å lage middag ikke føles som et dagsverk, eller kanskje et ukesverk

…som å prøve bukser i trangt og varmt prøverom uten å føle behov for å legge meg ned der og da

…som å være ute med gode venner og ikke streve med å henge med i samtalen

…som at jeg innimellom er kjapp i replikken

…som å sitte på bar med høy musikk og det er musikk jeg hører, og ikke støy som gjør vondt i kroppen

…som å ha litt mer tempo i kroppen når jeg trasker rundt i grønne støvler

…som å høre på musikk mens jeg vasker opp og rocke skikkelig med musikken og danse langs kjøkkenbenken (sikkert til stor underholdning for de som jobber på kontorlokalet med utsikt til min leilighet)

…som å ha rødvin i glasset

…som at noen sier at «i dag var det litt som den gode, gamle Tante Grønn var tilbake»

Det er alle de små tingene som til sammen gjør dagene litt grønnere.

Som fisken i vannet

mars 11, 2010, kl. 14:18 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 6 kommentarer
Stikkord: , , ,

Fem paraplyer tett i tett på en midtrabatt. Vi er ute av trening og svart dulter borti rød. Fomlende paraplyførere har vi blitt, og tørrere vinter skal man lete lenge etter her i strøket. Paraplyen og de grønne støvlene har stått urørt siden en gang i desember, og vintersko og boblejakke har fått mer enn sine fifteen minutes of fame.

Det er lettelse i dråpeform når regnbygene endelig kommer. Mannen foran meg på fortauet slår ut armene og vender håndflater og et smilende ansikt mot himmelen og lettelsen som plutselig skyller over oss, og jeg tenker at dersom livet hadde vært en musikal hadde bergenserne danset synkront i gatene nå, til tunge rytmer som slår i regndammene så det spruter.

Vann på alle kanter.  Det strømmer fra både oven og under. Det smelter, renner, drypper, flommer. Den ujevne rytmen av regndråper på ruten er savnet musikk. Bussens bølger i flom og dam er kunst i våte øyeblikk. Jeg bretter ut tørr svømmehud mellom fingrene og trekker inn fuktig luft i dype drag. Nå har vi det som fisken i vannet.

Klart svar

mars 8, 2010, kl. 22:08 | Publisert i Grønn med rød sokk, Grønne meninger | 6 kommentarer
Stikkord: , , , , ,

Fremdeles tenker jeg tilbake på det og ergrer meg litt. Over det svaret jeg ikke gav på jobbintervjuet til den store jobben. Til den med stor J. Den som skulle ta meg ut i den store verden og kanskje redde den litt også. Jobben fikk jeg likevel, men jeg ergrer meg fremdeles litt. Over svaret, en slags ironisk motsats til at jeg egentlig satt der overfor en intervjuer og en stemme fra et land langt borte over høyttalertelefonen. Jeg, en jente som med den største selvfølgelighet hadde studert det dyreste studiet og utdannet meg til et yrke der man kan utøve makt over andre, helst på godt men noen ganger kanskje også vondt. At jeg, som kvinne, satt der med høyeste mulig utdanning og søkte på en spennende og krevende jobb, og faktisk kunne få den, var en selvfølgelighet.

Egentlig var svaret også en selvfølgelighet, men det forsvant i nerver og en samtale med en høyttaler.

Svaret skulle være stigma og kunnskap. Spørsmålet var “Hva syns du er den største utfordringen i arbeidet med HIV/AIDS i Afrika i dag?”

Jeg skulle svart stigma, at kvinner er så redde for konsekvensene av å vite at de heller lar være å teste seg. At de bare ved å bli sett ved et senter for HIV-testing kan risikere at mannen beskylder dem for utroskap og krever skilsmisse, til tross for at det kan ha vært han som smittet henne. Jeg skulle svart økt kunnskap og utdanning, særlig hos kvinnene. Så de kan stå på egne ben og selv ta ansvar for seg selv. Så de ikke blir giftet bort i tidlig alder og ikke vil finne seg i voldelige ektemenn. Så de ikke bytter sex i penger, klær eller andre ting de og barna trenger. Så de ikke er så utsatt for smitte. Så de ikke er så sårbare.

Det var det jeg skulle svart.

AIDS er i dag den vanligste dødsårsaken i verden blant kvinner i fertil alder (les mer hos bbc og aftenposten). Kvinner er mer utsatt pga seksuell vold og manglende rettigheter. Når tabloide utspill om at det ikke lønner seg for norske kvinner å få barn og at norske kvinner må bli mer kvinnelige suser forbi, er mine tanker hos disse kvinnene. På selveste kvinnedagen har jeg svaret klart.

Dette innlegget er også publisert på 0803.sonitus.org i anledning kvinnedagen.

Minner også om viktige poeng her som dessverre ikke har gått ut på dato.

Si meg hva du strikker, så skal jeg si deg hvem du er

mars 8, 2010, kl. 18:11 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 14 kommentarer
Stikkord: ,

Min gode venninne strikker ikke til seg selv. Hun gir bort alt hun strikker, og sier at hun aldri kommer så langt som å strikke til seg selv for hun finner hele tiden en grunn til å gi bort det hun strikker. Noen trenger votter, andre trenger skjerf. Et barn har kommet til verden og trenger varme sokker. Hun setter alltid andre først, og synes ikke at hun fortjener noe selv før alle andres behov er dekket. Og det er visst et umettelig behov for varmende strikketøy der ute.

Selv strikker jeg alltid til meg selv først. Jeg tør ikke å gi noe bort hvis jeg ikke allerede vet at det blir bra. Så jeg strikker alltid en prototype til meg selv først. For å være helt sikker på at det blir fint nok. Resultatet er skuffer og skap fulle av sjal, votter, luer og skjerf. Noen ganger har det også blitt gaver til andre, andre ganger har jeg ikke kommet lengre enn til prototypen.

Sånn  er altså vi, den omtenksomme og perfeksjonisten. Jeg innser at det nok er noe mer sjarmerende å være av den omtenksomme typen, men håper jo innimellom at det er flere enn meg som vil sette pris på at det jeg gir bort er grundig utprøvd og kvalitetssikret.

Hva strikker du?

På skinner

mars 5, 2010, kl. 13:08 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 3 kommentarer
Stikkord: , , ,

Jeg går i bybanetraseen til tross for at jeg har sett med egne øyne at den grå og oransje doningen faktisk kan komme kjørende akkurat der jeg går. Litt is og snø ligger nede i sporet, og jeg lurer på om det å ha is i skinnegangen er som å ha is i rubben, men konkluderer med at det uansett er bedre med litt is i skinnene enn mengder med snø på fortauet. Årstiden er ambivalent og usikker på seg selv. I det ene øyeblikket er det varme i solen og drypp, drypp fra smeltende snø. Det er drømmer om fargerike krokus og småsko, om utepils og lyse kvelder. I det neste øyeblikket er det kald vind og vannrett snø, voksende brøytekanter og hutrende kulde.  Jeg trekker pusten og føler meg sikrere på meg selv enn årstiden gjør. At jeg er på riktig vei og at verken snø på fortauet eller is i  skinnene skal hindre meg.

Bildet er lånt fra bt.no siden jeg ikke hadde kamera med den ene gangen jeg så bybanen kjøre forbi. Men det skal komme egne bilder etter hvert, altså. Jeg lover. Om jeg så skal kampere i bybanetraseen døgnet rundt. Fine bybanen.

Opprett en gratis blogg eller et nettsted på WordPress.com.
Entries og kommentarer feeds.