Tante Grønn

Overfalt av quiltemafiaen

På oppdrag fra min mor begav jeg meg for noen dager siden inn i et territorie jeg vanligvis ikke er – nemlig quiltehuset, den o store butikken med stoff og annet snasent til quilting. Jeg har tidligere avslørt min hobby-fortid, men sying har aldri vært min sterke side. Riktignok bruker jeg fremdeles forkledet jeg sydde på barneskolen, men det er mer på grunn av affeksjonsverdi og forundring over at det fremdeles passer enn at det er særlig fint.

Uansett, jeg gikk forsiktig inn i butikken, sonderte terrenget og stilte meg ved kassen med den lille stoffprøven jeg hadde med. Butikkdamen virket travelt opptatt med to damer i sånn cirka i 60-årene, men forlot dem med en gang hun så meg. Jeg presenterte mitt oppdrag: En halv meter av samme stoff som stoffprøven. Butikkdamen gikk løs på oppdraget med stor iver, og lette høyt og lavt etter stoffet.

Mens jeg ventet ble jeg stående og høre litt på de to damene som var der da jeg kom. De diskuterte den gøye modellen i svart og brunt, og visste tydeligvis også hvem som hadde laget den gøye quiltevesken (grøss og gru). Så kom enda en dame inn i butikken, samme aldersgruppe. Hun utbrøt: «Deg kjenner jeg da igjen!» Det var ikke om meg. En av damene var tydeligvis en slags quilteguru som alle som kom inn i butikken visste hvem var. De fortsatte med en lang samtale om kurs og møtested og tidspunkt, som fikk dem til å høres ut som en slags indre kjerne i quiltemiljøet.

Da quilteguruen ble ekstra begeistret for den gøye brune og svarte modellen, sa venninnen: «Har du ikke nok prosjekter allerede?» Jeg smilte for meg selv, men det var visst ikke helt for meg selv. Quilteguruen snudde seg nemlig mot meg og sa «Er det ikke godt å ha noen til å passe på?» Jeg mumlet et nøytralt svar og var fullstendig uforberedt da overfallet kom:

«Syr du også mye?»

«Eh, nei….eh, jeg er nå bare innom for å kjøpe noe for min mor…» Jeg stotret et litt uforberedt svar. Så fikk jeg plutselig et behov for å få anerkjennelse fra quiltemafiaen. «Det går nå mest i strikking,» datt det ut av meg. Som om jeg drev med masse avanserte strikkeprosjekter og hang i strikkebutikken for å diskutere strikkeoppskrifter. (Bare for å ha det sagt, det gjør jeg ikke.) Tror dere ikke quilteguruen da drar frem en pose fra en strikkebutikk og legger ut om hva hun har kjøpt og hvor mye gøy man kan strikke?!

Heldigvis fant butikkdamen endelig stoffet, og jeg ble med bort til kassen igjen, forundret over hva som hadde skjedd. Midt i en stoffbutikk følte jeg altså behov for å forsvare at jeg ikke syr! Hvor kom det fra? Jeg syns quiltemafiaen burde holde seg for god for overfall av helt uskyldige personer som uforvarende beveger seg inn på ukjent terreng.

Til slutt må jeg innrømme at jeg, i tillegg til halvmeteren med stoff, kom ut med to sett med knapper som var så stilige at jeg bare måtte ha dem til noen pulsvarmere jeg skal lage. Etter denne sykemeldingen kommer jeg til å bli som de eldre damene i quiltebutikken. «Strikker du også mye?» «Har du sett disse festlige knappene?» Det er så jeg kan høre meg selv. Grøss og gru. Jeg kommer til å bli knappedamen…