Et øyeblikk av tilstedeværelse

oktober 18, 2011, kl. 09:49 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 3 kommentarer
Stikkord: , , , ,

På vei til jobb går jeg forbi noen store trær. Jeg går forbi dem hver dag, men i dag løftet jeg blikket. Lot blikket følge stammen og grenene oppover og oppover. Majestetisk brer grenene seg utover med fargesprakende løv. Med dype røtter i jorden står trærne stødig, men strekker seg likevel både oppover og utover. Når vinden blåser, settes grenene i langsom bevegelse, som i en egen musikk.

Jeg vet ikke hva slags trær det er, men de er gamle. Stammene er tykke og grenene strekker seg like høyt som de store byggene rundt. Midt mellom alt som haster frem og tilbake står de der og er bestandighet mens alt skifter. De er noe vedvarende mens inntrykkene suser forbi. Bare løvet skifter, i samme rytme år etter år.

Trærne er styrke og fleksibilitet på samme tid. Bestandig og forandring på en gang. Som jeg også kan være. Med beina godt plantet på jorden og evne til å strekke meg langt. Med hele livet i bagasjen og mulighet til å forandre akkurat det jeg vil, bare jeg går inn for det.

Dette var mitt øyeblikk av tilstedeværelse på vei til jobb i dag.

Advertisements

Møtepunkt

juni 2, 2011, kl. 12:06 | Publisert i Grønne gleder | Legg igjen en kommentar
Stikkord: , , , ,

.

Enogtjue mennesker rundt et langt bord

Enogtjue usagte historier av levd liv,

av opplevd smerte og mørke

.

Enogtjue mennesker i samme oppdrag

Enogtjue veier mot stadig bedre tider,

med håp og indre styrke

.

Enogtjue mennesker stille lyttende til bølgeskvulp

Enogtjue sinn oppmerksomt tilstede

kun her og nå

og samtidig på vei

.

.

Inspirert av alle de fine menneskene jeg var på repetisjonskurs med. Takk for at dere delte av dere selv!

Mentale bilder

februar 7, 2011, kl. 21:53 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 4 kommentarer
Stikkord: , ,

Jeg er glad i bilder. Jeg liker å se på bilder, og jeg liker å ta bilder. Det er en øvelse i virkelig å se ting. Kanskje fordi jeg er så visuell har jeg hatt veldig god nytte av mentale bilder. Jeg har noen mentale bilder som jeg ofte vender tilbake til fordi de gir meg noe jeg trenger. Styrke. Ro. Støtte. Krefter når det føles tomt.

Jeg tenkte å dele noen av disse bildene her, på samme måte som jeg har delt noen av bildene jeg har tatt. Ikke fordi jeg tror at mine bilder kan ha samme effekt hos andre. Det tviler jeg i grunnen på. Men fordi jeg tror at de kan være gode eksempler på hvordan opplevde situasjoner og steder, eller tenkte og drømte situasjoner og steder, kan være til hjelp i hverdagen og når det røyner litt på.

Da jeg var på det sykeste, da alt så som mørkest ut og livet føltes fullt av sorte hull, mante jeg frem et bilde i hodet mitt for å klare å holde ut. Dette var et helt imaginært bilde, men virkelig nok i den forstand at det var med meg over lang tid og betydde mye for meg. Jeg forestilte meg alle de fine folkene jeg kjenner, og som jeg visste støttet meg og ville meg bare gode ting. Jeg så dem for meg, stående skulder ved skulder kjempende mot mørket og alt som føltes vondt. Midt i sirkelen lå jeg, beskyttet av alle de som ville meg godt. Med hver sin styrke slåss alle mine gode hjelpere for å bekjempe det vonde og vanskelige. En med uendelig lojalitet. En annen med vidd og klokskap. En tredje med hjertet utenpå. En fjerde med sitt gode nærvær. Sånn fortsatte det. Hver og en var utstyrt med en egen styrke, som i en slags fantasy-film, og til sammen klarte de å holde det vonde mørket på avstand.

Slik fant jeg en måte å la alle de jeg visste ønsket å gjøre noe godt for meg, gjøre akkurat det, selv om jeg ikke en gang hadde krefter til å snakke med dem på telefon eller fortelle dem hvordan jeg hadde det.

Og slik fant jeg en måte å holde ut de mørkeste stundene. Selv om det noen ganger fikk meg til gråte, var det de gode tårene som kom. Tårene kom fra takknemlighet over å vite at mange ville meg godt, og ikke fra desperasjonen, fortvilelsen og sorgen.

Dette fikk meg til å løfte hodet fra puten, og komme meg gjennom den dagen også. Nå er dagene energiske og travle, og minnene om det mørke og tunge setter oftest hverdagens bagateller i perspektiv. Men når livet noen ganger butter i mot, tar jeg igjen frem dette bildet og tenker på hvor heldig jeg har som har så flotte venner, som, i alle fall i hodet mitt, kjemper med nebb og klør for at jeg skal ha det godt.

 

Styrketrening

april 21, 2010, kl. 17:29 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 48 kommentarer
Stikkord: , , , ,

”Du er så sterk,” er det ofte at folk sier til meg. De friske. De sterke. Selv må jeg hvile etter å ha gått opp trappen, og kroppen føles svak.

Jeg pleier å snakke det bort. De har ikke sett når jeg er svak, og jeg vil ikke at de skal se det. De har ikke sett meg den gangen jeg lå på kjøkkengulvet og gråt. De har ikke sett meg de gangene det har føltes så mørkt at bare det å komme ut av sengen virket uoverkommelig. Og jeg vil ikke at de skal se det.

Når jeg har folk rundt meg velger jeg å ha det bra. Jeg gjemmer bort svakheten helt innerst og ikler meg et smil og en fin genser. Mitt ytre utstråler styrke og trygghet, og når svakheten vil ta over har jeg teknikker for å holde den i sjakk. Omgivelsene mine merker det ikke. Jeg nikker og smiler og hviler, og praten fortsetter.

Og jeg har blitt sterkere. Ironisk nok føler jeg meg sterkere nå enn da jeg var frisk, hadde timeplanen full og løp opp trappene. Jeg står stødigere. For å være sterk må man ha kjent på sitt svakeste. Når man hver dag har kjent på sine ytterste svake punkt vet man hvor de er. Og man lærer seg å leve med dem. Når man dag etter dag har kjent på sin redsel og mismot, sin utilstrekkelighet og tilkortkommenhet vet man hvordan det er. Man vet hvor bunnen er, og så bygger man seg langsomt opp derfra. Og står man støtt på bunnen tåler man mer. For å være sterk må man ha vært på sitt minste og svakeste.

Så hvis du spør meg hvor jeg henter styrken min fra, så svarer jeg fra mitt aller svakeste.

Blogg på WordPress.com.
Entries og kommentarer feeds.