Trettifire

januar 18, 2011, kl. 11:28 | Publisert i Grønne gleder | 6 kommentarer
Stikkord: , ,

Trettifire dråper

mot en rute,

trommer rytmen

i bymusikk.

.

Trettifire inn-

og utpust,

og noen tanker

om svunnen tid.

.

Trettifire skritt

i riktig retning,

i dam av regn

og grå og blå.

.

Trettifire øyeblikk

av glede,

og helt tilstede

i her og nå.

Nyttårskavalkade 2010

desember 30, 2010, kl. 15:46 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 7 kommentarer
Stikkord: , , , , , , ,

Det var året jeg bestemte meg for at alt skulle bli bedre.

.

Året for nye begynnelser

med beina på jorden, trygghet på meg selv

og noen ganger en nyvunnen ro.

.

Det var året for å ta tilbake det gamle livet

med nye perspektiver,

noen ganger med enkelhet, andre ganger med aktiv jobbing

og ofte med en intens glede og takknemlighet.

.

Det var året for å prøve og feile,

og for å reise seg og prøve igjen.

.

Året for de gode samtalene om livet

med gamle venner

og nye.

.

Det var året for livets forunderlige vendinger,

i retninger jeg ikke hadde forestilt meg

men som likevel tok meg et sted jeg ville.

Det var året for innsikt i at

da jeg sluttet å kjempe

hjalp jeg faktisk flere.

.

– Inspirert av min egen nyttårskavalkade for et år siden og undringen over at så mye kan være så annerledes et år etter.

Godt nyttår, kjære lesere! Dere har vært en viktig inspirasjon for meg, og vil fortsette å være det i året som kommer. Jeg går inn i det nye året med takknemlighet og ydmykhet, og ønsker alle som leser her alt godt i 2011.

 

Dagen i dag må begynne med ettertanke

oktober 26, 2010, kl. 10:02 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 12 kommentarer
Stikkord: , , , ,

Dagen i dag må begynne med ettertanke. For midt i raske rutiner for å komme på jobb så tidlig som mulig, så dukket det opp noen nydelige kommentarer på bloggen. Og jeg ble overveldet igjen over hva mine enkle ord her kan bety. Tenk at dere fremdeles er innom, måneder etter at det har kommet noe særlig her.

Jeg har lukket igjen skuffen i livet mitt som det står sykdom på, og det har vært bevisst. Jeg har fokusert på alt det friske, på livet, på alt jeg klarer. Og latt være å tenke på hvor vanskelig livet kunne være eller bekymre meg for om det noen gang skal bli slik igjen. I det siste har jeg blitt påminnet sykdomstiden i flere anledninger. Mennesker jeg ikke har truffet på lenge som blir overrasket over at jeg er høyt og lavt og engasjert og lattermild igjen. Et forskningsintervju om hvordan det er å være lege og ha kronisk utmattelse. Noen kommentarer på bloggen. Og jeg tar forsiktig i innholdet i skuffen, ser på det med store øyne og tenker ”var det virkelig sånn det var?”

At skuffen er lukket igjen betyr ikke at jeg ikke er bevisst på det som har vært. Jeg føler meg så uendelig mye sterkere enn før. Å ha kjent på mitt aller svakeste og på et vis kommet gjennom det gjør meg sterk. Som et fjell som står der gjennom stormer og regnbyger og kalde vintre. Som står der i varm bris og fuglekvitter og soloppgang. At jeg klarte å komme ut av dette på egenhånd, at jeg jevnt og trutt har jobbet meg opp, gjør den fjellstødige følelsen enda sterkere. Og å ha vært gjennom noe vanskelig over lang tid, gjør at andre ting ofte blekner i forhold. Det står ikke så mye på spill lenger.

Jeg har også fått et helt annet følelsesregister til hverdagsbruk. Der før utilstrekkelighet, stress og frykt for å ikke prestere ofte fikk ta overhånd, har nå den inderlig, gode gleden tatt over. Hvor ofte føler man seg skikkelig glad? Sånn helt inn i margen? Før hørte det med til sjeldenhetene. Nå kjenner jeg det nesten hver eneste dag. Jeg føler en intens glede og takknemlighet hver eneste dag over å kunne gå på jobb, drive med noe jeg syns er spennende og kunne være omgitt av fine folk. Når jeg blir lei eller syns jobben blir vanskelig, tenker jeg tilbake på livet i sofaen da dagene var mørke og lange, og da er ikke ting så vanskelig lenger.

Men det handler om trening. I snart fem måneder har jeg trent hver dag. Trent på å finne de gode tingene og glede meg over dem. I begynnelsen var det vanskelig. Jeg måtte bruke gamle opplevelser og minner, og dvele ved dem for å finne de gode følelsene. Etter hvert kunne jeg bruke ting jeg opplevde her og nå. Og etter noen måneder begynte jeg å merke kondisen. Min mentale kondis. Jeg som har ledd litt hånlig av de som snakker om at bare man ser positivt på ting, så blir ting bedre. Men de blir jo det. Men det krever at man trener. Nå kan jeg glede meg uhemmet over små og store ting. Og det gjør at jeg hver dag føler meg glad. Og det at jeg har vært gjennom sykdommen gjør det lettere. For jeg har alltid med meg perspektivet. Dit hadde jeg ikke kommet uten sykdommen.

Når jeg er travel på vei til jobb, stopper jeg hver dag ved vannkanten, lukker øynene og bare lytter. Til fuglesang og trafikklyd. Til bølgeskvulp og ryggesensorer. Ingen tanker, bare lyder. Jeg er helt og fullt tilstede i lydene. Når jeg har kjent en stund på de enkelte lydene og hele lydbildet, åpner jeg øynene og lar lyset få bli en del av tilstedeværelsen. Kjenner hvordan lydene har gjort meg mer oppmerksom. Jeg lar blikket hvile på trærne, vannet, trafikken, himmelen. Og lar lyset jeg ser fylle meg sammen med lydene. Helt tilstede mens pusten går rolig og jevnt. Lar tilstedeværelsens ro fylle meg midt i all travelheten rundt meg.

Sånn begynner jeg dagen. Med å minne meg selv på å være helt tilstede i det jeg gjør. Noen dager er det enklere enn andre, men når stresset tar meg utover dagen kan jeg hente frem følelsen av ro i øyeblikket, som gjør meg i stand til å være tilstede i møteprat og kontorlys, i en overfylt buss og en mailboks som stadig fylles opp.

Dagen i dag må begynne med ettertanke. For selv om arkivskuffen merket ”sykdom” er lukket, så preger erfaringene meg hver eneste dag. Og hver eneste dag kjenner jeg på takknemligheten for å være frisk og den inderlige gleden over å kunne gjøre ting. Sånn sett står skuffen ørlite på gløtt, og gir alle opplevelser og hendelser et eget lys. Et annet perspektiv enn før.

Å gjenoppdage livet med museskritt og høye hæler

mai 9, 2010, kl. 18:08 | Publisert i Grønne gleder, Sånn går no de grønne dagan | 12 kommentarer
Stikkord: , , , ,

Det er en sånn dag som egner seg for refleksjoner. Når gårsdagens smak av fest og moro fremdeles gjør livet litt lett og lyst, og roen samtidig er vunnet tilbake. Akkurat der, i skjæringspunktet med litt av begge deler, er det tankene er så gode. Akkurat der blir det litt høyere under taket.

Det er noen måneder siden sist jeg prøvde meg litt på fest. Da satt jeg mest i sofaen og prøvde å holde meg oppreist. Denne gangen prøvde jeg meg på noen vaklevorne trinn på dansegulvet. Og følte meg beruset bare av det.

Det er å gjenoppdage livet med museskritt. Man må være oppmerksom for å legge merke til endringene,  så ulidelig sakte som det går. Og man må la være å tenke på de skrittene som går bakover. Det kommer et og annet av dem også, men det er de som går fremover som er fine. Det er de man må ta fram i tankene og se på og nyte gang etter gang.  Det er de man må smile av så man kjenner det i hele kroppen. De er så små at noen ganger kan det være vanskelig å få øye på dem i det store landskapet av drømmer og sånn det en gang var. Men hvis man ser nøye etter så er de der, og kan gi så mye glede som man bare vil.

Perspektivene har endret seg. Der det tidligere var jag etter det store er det nå glede i det små. Det er en klisjé, men jeg er ikke redd for klisjéene lenger. Det små har blitt stort. Og jeg liker det. Jeg liker at jeg har kastet av meg den ironiske distansen og tør å være inderlig glad for de helt små tingene. Jeg gleder meg over å være i stand til å gå, og nyte sol i ansikt og vind i håret. Jeg gleder meg over å holde tråden i en god bok. Og jeg gleder meg fremdeles over noen vaklevorne dansetrinn på fest. For de er også museskritt i riktig retning, og det på høye hæler.

.

.

Inspirert av en twitterpassiar i natten med den godeste Maria

Ambivalens

april 8, 2010, kl. 17:28 | Publisert i Grønne gleder, Grønne hjertesukk | 10 kommentarer
Stikkord: , , , , , , ,

Når går sårheten over tapte muligheter og evner over i gleden over å mestre små ting i hverdagen? Når sorgen fremdeles er der men i et annet format, mer som en bakgrunn i stedet for å spille hovedrollen hele tiden. Det er knekkpunktet på kurven, det er vendepunktet, og når var det egentlig?

Jeg og følelsene mine har bosatt oss i ambivalensen for tiden. Glede og sorg på samme tid. En inderlig glede over å klare ting jeg ikke har klart siden den gang jeg kalte meg frisk. Så glad at hvis jeg kunne ville jeg danse i gatene og kjenne at byen jubler med meg. Så glad at jeg føler meg ruset, og det er jeg vel egentlig, høy på endorfiner. Og samtidig plutselige regnskyll av sorg over ting jeg ikke klarer, situasjoner jeg ikke mestrer. Så jeg smiler med hele ansiktet og føler regndråpene som gir tårene selskap. Sånn som på film. Det regner alltid på film når folk gråter. Og jeg tar regndråpene til hjelp, ikke bare fordi de er en klisje, men fordi tårene mine ikke er nok.

Er sorgen over tapte muligheter som sorgen over noen som er borte? Der den som er borte er så veldig tilstede den første tiden. Fraværets tilstedeværelse er påtrengende. Senere er tomrommet alltid fremdeles synlig, men i bakgrunnen. Så noen ganger plutselig dradd helt fremst av en sang, en lukt, et bilde, og da er tomrommets tilstedeværelse igjen altovergripende i øyeblikk. Og det er i de øyeblikkene jeg tenker at sorgen over tapte muligheter ikke kan gripe alt på samme måte fordi jeg kan skape nye muligheter. Jeg kan skape ny mening, og jeg gjør det hver eneste dag. Plassen til den som er borte kan ingen overta, selv om nye vennskap skapes og nye plasser fylles opp.

Jeg går og lar tankene gå med meg. I sol og regn på samme tid. Sårheten er ikke tilstede hele tiden nå. Sorgen bærer jeg med meg hver dag, men den tynger meg ikke lenger. Jeg vet akkurat hvor den er og kjenner på den av og til. Jeg bærer den med meg hver dag og den gir sterkere farge på alt jeg opplever. Den gjør hvert lite skritt litt sterkere.

10 ting jeg gleder meg til

august 24, 2009, kl. 18:58 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 6 kommentarer
Stikkord: ,

Solskygge har bedt meg fortelle om 10 ting jeg gleder meg til denne høsten. Tanken har surret i bakhodet en stund, og det har vært bra for meg. Noen ganger må man bare å la dagene gå, i håp om at dagene som kommer blir bedre. Og da er det jo en god øvelse å tenke på hva det er som skal gjøre dagene gode.

Jeg gleder meg til det blir høstkaldt nok til å bruke den nye, grønne ullgenseren som jeg kjøpte på NoaNoa. Den var altfor dyr, men altfor fin til at jeg kunne forlate den i butikken.

Jeg gleder meg til å bli ferdig med den fine, grønne (!) strikkejakken jeg har holdt på med siden mars. Den er i en herlig blanding av alpakkaull, silke og lammeull, og det ser utrolig nok ut til at den ikke blir så stor og posete som jeg tror alle hjemmestrikkete plagg blir.

Strikkejakke

Grønt strikketøy

Jeg gleder meg til god kormusikk, både live og på CD.

Jeg gleder meg til ny sesong av Jakten på kjærligheten, som jeg og min mor bare kaller «jakten». Det er med skrekkblandet fryd jeg ser pinlige øyeblikk mens vanlige mennesker blir kjent, forelsket og kanskje kjærester.

Jeg gleder meg til å spise cherrytomater fra egen vinduskarm. Frøene ble plantet i vår, og det skal i alle fall ikke stå på omsorg. De fleste av tomatene er grønne ennå, men noen har begynt å rødme litt på et lite fat i vinduskarmen.

Tomater in progress

Tomater in progress 1

Tomater in progress 2

Tomater in progress 2

Jeg gleder meg til å treffe gode venner som tilfeldigvis skal innom byen min i løpet av høsten, og som jeg ikke er i stand til å reise og besøke.

Jeg gleder meg til BIFF (Bergen internasjonale filmfestival), og håper jeg er i form til å få med meg mange gode filmer der.

Jeg gleder meg til å treffe mine nydelige tantebarn. Kanskje jeg kan klare å reise på besøk, eller at de kommer hit.

Og aller sist gleder jeg meg til å få vite noe som jeg har lurt på siden juni, og som nok har preget dagene mine mer enn jeg vil innrømme.

Sånn der var det gjort! Hva gleder du deg til i høst? Slå deg løs i kommentarfeltet eller i egen blogg 🙂

Opprett en gratis blogg eller et nettsted på WordPress.com.
Entries og kommentarer feeds.