Et blekansikt krysser sine spor

februar 25, 2011, kl. 17:13 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 5 kommentarer
Stikkord: , , , ,

Jeg er en mzungo. Et blekansikt i det som en liten stund føles som fremmed land. Varmen slår i mot en frossen kropp, og jeg bruker noen timer på å finne tilbake til det kjente. På å nyte varmen og føle meg hjemme igjen.

Jeg finner tilbake til pusten og ser palmene vaie i vinden og svalene stupe i den varme luften. Enslig svale gjør ingen sommer, og antallet stemmer også godt med temperaturen, varmere og klammere enn enhver norsk sommerdag.

Jeg dro fra kalde pastellfarger i nord. En synkende sol gav det lyseblå lyset en rosa glød. Kaldt, klart og vakkert. Jeg kom frem til de varme jordfargene. En oransje jord og grønne planter etter regntiden. En knall blå himmel som virker så stor uten sju byfjell som begrenser utsikten.

Jeg er en fremmed fugl og hjemme på samme tid. Jeg er en mzungo som rusler i veikanten, blekere enn noe ansikt i nærheten, vintergrå som jeg er. Jeg rusler i veikanten på den røde jorden som folk rundt meg, men kun jeg blir tilbudt taxi så mange ganger at det ikke er vits i å telle. Jeg er hjemme og fremmed. Tilbake i Lusaka krysser jeg gamle spor, men fargen avslører at det er lenge siden sist.

Advertisements

Å tørre å kjenne på vendepunktet

februar 25, 2011, kl. 16:32 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 2 kommentarer
Stikkord: , ,

Det handler om å kjenne på vendepunktet. Å tørre å tro på at dette er øyeblikket da det snur, uten tvil og forbehold.

Jeg har tenkt på det lenge. Flere har spurt om hva det var som gjorde at jeg klarte å gjøre en helomvending av sykdom, tanker og egentlig i selve livet. I et nytt møte med utmattelsen får jeg sjansen til å oppleve det på nytt, nå med et nysgjerrig og åpent sinn. Rolig denne gangen, fordi jeg vet utmattelsen går over.

En vaksine i hver arm har satt immunsystemet i høygir igjen. Kroppen er slapp og anspent på samme tid. Hodet er fullt av bomull og ståltråd, og avisartiklene er igjen blitt for lange. Men denne gangen har jeg roen. Vet at jo mer jeg stresser, jo lengre varer det. Jeg gjør noen strategiske valg så jeg skal slippe for mye stress. Så er det bare å vente. Eller egentlig ikke vente, men å prøve å finne akkurat den riktige balansen mellom aktivitet og hvile som jeg vet må til.

Først er jeg litt ambisiøs, men jeg klarer å la være å gi meg helt hen til utmattelsen som kommer etterpå. Det er fristende å ikke skulle være tapper, for jeg merker at den mentale styrken er også svakere. Men jeg fokuserer på pusten, og lar de vanskelige tankene fare. Og gir ikke opp. Jeg prøver, henter meg inn, og prøver igjen.

Og plutselig kjenner jeg at nå snur det. Plutselig blir jeg ikke like sliten av støy, aktivitet og tankevirksomhet. Og gleden over å kjenne vendepunktet gjør at nye krefter dukker opp. En god sirkel av gode følelser.

Det er da jeg tenker tilbake på hva det var som gjorde at det snudde den gangen. Fra syk til frisk. Fra demotivert til positiv. Fra redd til modig. Det var det at jeg turde å tro at dette var vendepunktet. På dag 3 i behandlingen opplevde jeg hvordan oppmerksomhetstrening fjernet et av mine verste symptomer. Og det til tross for at jeg var mer aktiv og hvilte mindre enn på lenge. Da bestemte jeg meg for at dette kunne ikke være et engangstilfelle. Dette var vendepunktet.

Og med den avgjørelsen kom det mange gode følelser. Lettelse. Optimisme. Styrke. Tro på at mitt liv var i min makt.

Det var det som snudde det. Det var vendepunktet.

Selvsagt kom det mange utfordringer og vanskelige dager etter det, men i stedet for å la dem bli bekreftelser på at jeg var syk, lot jeg minnet om vendepunktet være sikkerheten for at jeg ville komme gjennom det. For jeg hadde allerede klart å komme meg gjennom det verste, og da skulle jeg klare andre utfordringer også.

Det tok kun noen få dager å komme seg etter vaksinen denne gangen. Litt kortere for hver gang. Og litt sterkere for hver gang. Og aller mest trygg i troen på at jeg kan finne vendepunktet igjen, hvis det skulle bli nødvendig.

Mentale bilder

februar 7, 2011, kl. 21:53 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 4 kommentarer
Stikkord: , ,

Jeg er glad i bilder. Jeg liker å se på bilder, og jeg liker å ta bilder. Det er en øvelse i virkelig å se ting. Kanskje fordi jeg er så visuell har jeg hatt veldig god nytte av mentale bilder. Jeg har noen mentale bilder som jeg ofte vender tilbake til fordi de gir meg noe jeg trenger. Styrke. Ro. Støtte. Krefter når det føles tomt.

Jeg tenkte å dele noen av disse bildene her, på samme måte som jeg har delt noen av bildene jeg har tatt. Ikke fordi jeg tror at mine bilder kan ha samme effekt hos andre. Det tviler jeg i grunnen på. Men fordi jeg tror at de kan være gode eksempler på hvordan opplevde situasjoner og steder, eller tenkte og drømte situasjoner og steder, kan være til hjelp i hverdagen og når det røyner litt på.

Da jeg var på det sykeste, da alt så som mørkest ut og livet føltes fullt av sorte hull, mante jeg frem et bilde i hodet mitt for å klare å holde ut. Dette var et helt imaginært bilde, men virkelig nok i den forstand at det var med meg over lang tid og betydde mye for meg. Jeg forestilte meg alle de fine folkene jeg kjenner, og som jeg visste støttet meg og ville meg bare gode ting. Jeg så dem for meg, stående skulder ved skulder kjempende mot mørket og alt som føltes vondt. Midt i sirkelen lå jeg, beskyttet av alle de som ville meg godt. Med hver sin styrke slåss alle mine gode hjelpere for å bekjempe det vonde og vanskelige. En med uendelig lojalitet. En annen med vidd og klokskap. En tredje med hjertet utenpå. En fjerde med sitt gode nærvær. Sånn fortsatte det. Hver og en var utstyrt med en egen styrke, som i en slags fantasy-film, og til sammen klarte de å holde det vonde mørket på avstand.

Slik fant jeg en måte å la alle de jeg visste ønsket å gjøre noe godt for meg, gjøre akkurat det, selv om jeg ikke en gang hadde krefter til å snakke med dem på telefon eller fortelle dem hvordan jeg hadde det.

Og slik fant jeg en måte å holde ut de mørkeste stundene. Selv om det noen ganger fikk meg til gråte, var det de gode tårene som kom. Tårene kom fra takknemlighet over å vite at mange ville meg godt, og ikke fra desperasjonen, fortvilelsen og sorgen.

Dette fikk meg til å løfte hodet fra puten, og komme meg gjennom den dagen også. Nå er dagene energiske og travle, og minnene om det mørke og tunge setter oftest hverdagens bagateller i perspektiv. Men når livet noen ganger butter i mot, tar jeg igjen frem dette bildet og tenker på hvor heldig jeg har som har så flotte venner, som, i alle fall i hodet mitt, kjemper med nebb og klør for at jeg skal ha det godt.

 

Opprett en gratis blogg eller et nettsted på WordPress.com.
Entries og kommentarer feeds.