Når nettene blir lange

desember 17, 2008, kl. 12:42 | Publisert i Grønne hjertesukk, Tante Grønn i Uganda | 10 kommentarer
Stikkord: , , ,

Jeg vet ikke hvorfor, men i det siste har nettene i Kampala begynt å komme tilbake til meg. Minnet om fortvilte netter alene under myggnettingen var ganske blekt en stund. Men i det siste har de lange nettene i Kampala kommet så tydelig tilbake. Kanskje er det fortvilelsen som kjenner seg igjen og tar meg med tilbake til da jeg hadde lyset på om natten, fordi i mørket ble alt for vanskelig. Fortvilelsen over å bli slått ut av noe ukjent når jeg endelig var kommet dit og alt egentlig skulle være nytt og spennende.

Jeg husker air condition på 24 grader. Da var det ikke alt for kaldt når frysningene kom som tok temperaturen opp, og ikke alt for varmt når feberen skulle svettes ut. Jeg husker 3 episoder etter hverandre av Six Feet Under på laptopen min i sengen under myggnettingen for å distrahere meg selv i håp om å få sove. Jeg husker time etter time med CNN, som var eneste TV-kanal på engelsk, og at jeg visste alt om Hurricane Ike og de andre orkanene. Jeg husker at på den andre siden av dobbeltsengen lå termometer, paracet, mobiltelefon og en flaske vann, i tillegg til laptop og en mappe med DVD’er. Jeg husker snakking på kinesisk fra hotellkontoret vegg i vegg som en slags trygghet i at jeg ikke var helt alene. Og jeg husker å prøve å sove sittende, med så vondt i halsen at jeg våknet hver gang jeg skulle svelge.

Alt dette har kommet tilbake til meg i det siste. Kanskje er det fortvilelsen over å hele tiden kjenne sine begrensninger som minner meg om fortvilelsen i de lange nettene i Kampala. Frustrasjonen over at jeg ikke vet hvor lang tid dette skal ta. Ergrelsen over at når sjansen endelig kom, ble jeg satt ut av et virus.

Advertisements

10 kommentarer »

RSS feed for comments on this post. TrackBack URI

  1. Veldig fint innlegg, Marte – eg kunne verkeleg sjå deg for meg under myggnettingen, skjelvande av feber.. Huff! Det er godt at du er heime og har folk rundt deg. Kanskje er det slik at ein fortrengar vonde opplevingar i starten, og at ein må få litt avstand før ein slepp tankane og inntrykka inn på seg igjen..?
    Eg ergrar meg på dine vegne, Marte – og håpar inderleg at formkurva går bratt oppover snart!
    Stor klem fra IC 🙂

  2. Takk for kommentar og ergrelse, IC! Tror det er sunt å fortrenge sånne inntrykk en stund, sånn at det er langt nok unna til at man kan fordøye det når minnene kommer tilbake. Har gått tilbake og sett på innleggene mine fra den tiden. Selv om jeg prøvde å skrive så nøkternt så mulig for at folk ikke skulle bli bekymret, klarer jeg å se fortvilelsen mellom linjene.
    Nå prøver jeg å finne meningsfulle ting jeg kan fylle tiden med. Et fotokurs, kanskje?

  3. Det er ikke sikkert at du har hatt overskudd til å tenke over hva som egentlig skjedde. Eller at du har måttet få det på avstand og bli mye bedre før du klarer å sortere tankene.

    Jeg vet ikke om jeg noen gang orker å tenke grundig tilbake på det året jeg var absolutt sykest.
    Det kommer i små drypp.
    Og noen ganger er jeg redd for å bli så syk igjen, men det kan jeg ikke tenke på.

    Selv om jeg nå hat to barn med feber i 39 og jeg vet at jeg kan også få den influensaen og kan risikerer og bli så syk igjen.
    I dag har jeg sovet fra halv ett i natt til halv tre i dag. Altså 14 timer. Jeg stod opp, badet og spiste servert middag. Tilammen vært oppe i 3 timer og jeg er nå helt utslitt igjen. Ligger i sengen og dormer. Fasinerende i grunn at det går an.

  4. Tenk at det går an å sove så mye og ikke føle seg uthvilt! Har ikke vært så slapp selv, men sover mye mer enn vanlig. Likevel husker jeg ikke helt hvordan det er å være opplagt. Håper virkelig du unngår influensaen og å bli verre!
    Kanskje en gang når du har blitt frisk og har overskudd igjen at du klarer ta frem minnene fra det året du var sykest? Før det synes jeg ikke det er vits, for det kan bare tappe deg for krefter. Sender en liten dose krefter herfra 🙂

  5. det er jo helt klart at du var syk! Da nytter det ikke å hvile seg til overskudd.
    Mono.. det tar sånn tid også..
    men NÅ er du frisk, vel?

  6. Tante Blå: Jeg ser frisk ut, men føler meg ikke så frisk når jeg går sakte i oppoverbakke fordi det er så tungt. Eller når jeg må sette meg å hvile etter en tur på postkontoret. Og jeg kjenner ikke meg som mitt vanlige jeg når jeg ikke klarer å følge med i samtalen med vennene mine særlig lenge av gangen. Men det skal jeg ikke tenke på nå, men heller de tingene jeg får til. Som f.eks å bake pepperkaker i dag 🙂

  7. […] kjenne at jeg falt da jeg var kommet til Uganda. Da alt skulle være nytt og spennende, kjentes det tungt og febervarmt. I stedet for å oppdage ny by og nye mennesker, ble jeg innlagt på sykehus. Jeg […]

  8. Oj… det var tøft å lese om! (Jeg blar meg bakover for å få bakgrunnen her…) Så ille at du ble så dårlig mens du var i Uganda som du gledet deg sånn til. Jeg hadde kyssesyken selv og husker hvor vondt det var og hvor utrolig dårlig jeg følte meg. Tror aldri jeg har opplevd noe lignende.

    Håper virkelig du slipper slite med dette lenge..! Gode ønsker sendes deg. 🙂

  9. Når man er høyt oppe er det lenger å falle ned… Tok en stund før jeg i det hele tatt klarte å ta frem de minnene. Er heldigvis bedre nå. Og sover ikke lenger med lyset på 😉

  10. […] Når nettene blir lange – Etter flere måneder kom feberhete netter i Kampala tilbake til meg. […]


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Opprett en gratis blogg eller et nettsted på WordPress.com.
Entries og kommentarer feeds.

%d bloggers like this: