Tante Grønn

Et lys

Noen ganger tar desperasjonen overhånd. Når hjernen min gjør det som jeg på studiet lærte at pasienter gjør, tar enkeltsetninger ut av sin sammenheng og legger dem sammen til en ny, og som er grunnen til at man alltid skal vokte hvert et ord man sier som behandler. Da tar jeg en setning eller kanskje en bisetning fra hver behandler og legger dem sammen til en virkelighet jeg hver dag prøver å fortrenge. Jeg prøver å hvile, men klarer det ikke fordi tankene på min egenproduserte sammenheng tar over, og tårene blir kalde før de når øregangene.

Det er den desperasjonen som holder hele alternativmarkedet i gang. Det er den desperasjonen som forer opp tanken på hva om det er noe som kan hjelpe, og så har jeg ikke prøvd det? Hvis noen hadde ringt på døren akkurat da og tilbydd auraterapi eller tarmskylling som mirakelkur, så hadde jeg sikkert hoppet på det der og da. Om det er aldri så udokumentert. Tenk om det kan hjelpe. Tenk om, og så har jeg ikke prøvd det. Det er en helt utrolig dårlig logikk, men er likevel det eneste som virker logisk når desperasjonen tar overhånd.

Men så får jeg heldigvis beina på jorden igjen. Klarer å se de gode tingene i livet, og å sette pris på hva jeg kan klare. Klarer å sette pris på hver dag som går. I dag tenner jeg lys for tapre Regine, som så åpent og ærlig forteller fortalte om hvordan det er å se døden i øynene som attenåring. Da blir min desperasjon så veldig liten.