Håpet er lysegrønt

desember 31, 2008, kl. 16:18 | Publisert i Grønne hjertesukk, Sånn går no de grønne dagan, Scener fra hospitalet | 7 kommentarer
Stikkord: , , , , , , , , , , , ,

Tante Grønns grønne støvler

Tante Grønns grønne støvler

På årets siste dag kommer tankene om året som har gått, og jeg kan vel trygt si at dette ble ”Året som ikke ble som jeg trodde”

Første halvdel var en jevn opptur, og ukene ble stadig mer travle. Gode venner hjalp til med søknad og intervju da drømmejobben dukket opp. Noen dager etter en lang hjemreise fra Zambia og flyplasstreik på Flesland kom beskjeden om at jeg hadde fått jobben i Uganda!

mirandaOg da jeg på premieren til Sex and the City-filmen, utkledd som Miranda med rødt hår og selvfølgelig i grønn kjole, stadig gjentok Miranda-sitatet ”I love my job, I love my friends, I love my life!” mente jeg det virkelig. Den gode bølgen fortsatte med store opplevelser sammen med koret. Først seier i konkurranse i Grieghallen. Men aller størst var gullmedalje i kor-OL i Østerrike. Opplevelsen av å sammen skape noe vakkert, krevende og spennende i øyeblikket var utrolig sterk. Dette var også sommeren da jeg (med halsbetennelse) sang i vielsen til gode venner. Det var stort og rørende å få være med på deres viktige stund. Da jeg ved midnatt forlot bryllupet med ”No skal æ færra te Mexico” i ørene var det nettopp for å dra direkte til Mexico på den gigantiske AIDS-konferansen med 35 000 deltakere.

At jeg følte meg litt tom og lite motivert på konferansen tolket jeg som at jeg var sliten etter travelt program og mange inntrykk. At jeg ble litt syk tok jeg også som et tegn på det samme. Sannsynligvis hadde jeg egentlig allerede da, som en tegnefilmfigur på vei oppover, løpt forbi kanten av stupet og fortsatte å løpe i løse luften uten å se hvor langt det var ned. I ettertid er det lett å se hvorfor jeg ikke kom i mål med forberedelsene før jeg skulle flytte til Uganda, og hvorfor jeg på avreisedagen var så stresset at jeg for første gang hyperventilerte. Men fremdeles hadde jeg ikke sett at jeg hadde løpt forbi kanten av stupet.

hospitalet1Jeg begynte nemlig først å kjenne at jeg falt da jeg var kommet til Uganda. Da alt skulle være nytt og spennende, kjentes det tungt og febervarmt. I stedet for å oppdage ny by og nye mennesker, ble jeg innlagt på sykehus. Jeg stilte min egen diagnose, og satt etter kun to uker på flyet hjem.

Dette ble året som ikke gikk som jeg trodde. Jeg hadde ikke trodd at jeg skulle bo hos mine foreldre som 31-åring. Jeg hadde riktignok trodd at høsten skulle bli full av utfordringer, men hadde sett for meg at utfordringene skulle bli lange jobbedager og krevende oppgaver, og ikke at de skulle bli å gå til bussen eller i oppoverbakke. Jeg hadde ikke trodd at det var jeg som skulle sitte hjemme og lese reisebloggene til gode venner i utlandet.

”Vi må selv velge våre dimensjoner,” skrev Pegasus da hun trakk tarotkort til meg. Tordenlill beskriver gledene ovelysegrc3b8nt3r å gjøre ting man ikke klarte før. Jeg syns det er vanskelig å være i min nye dimensjon. Jeg er vant til å engasjere meg, jobbe, diskutere. Nå skal jeg være fornøyd hvis jeg leser litt i avisen. Gode romaner har måttet vike for enkle krimbøker. Når argumentene blir for kompliserte faller jeg ut av diskusjonen. Det er frustrerende å miste så mye av seg selv og ikke vite når eller om det kommer tilbake. At jeg en gang har jobbet 18 timers lange vakter i akuttmottak og tatt i mot dårlige pasienter virker fjernt nå. Når jeg ser mennesker som løper, lurer jeg litt på hvordan det er. Jeg kan ikke helt huske hvordan det føles å ha overskudd. Når jeg ser de andre kose seg når venner er samlet, husker jeg at jeg også pleide å kose meg og var ikke utslitt etter kun kort tid. Jeg, som har vært sterk og selvstendig, er nå den som alltid må gå først hjem og som ofte må si nei fordi jeg ikke orker.

hopePå en dag der man skal feire overgangen til et nytt år har jeg sluttet å håpe for mye. Etter å ha blitt skuffet gang på gang, når formen har blitt verre og sykemeldingen forlenget, har jeg lært meg å skru ned forventningene. Legen min sier jeg må fokusere på ting jeg mestrer. Men jeg klarer sjelden å udelt glede meg over de tingene jeg mestrer nå, for det er så langt unna det jeg vanligvis kan mestre. Den jeg er nå er så langt unna den jeg egentlig er. Mitt ønske og håp for neste år er å komme tilbake til meg selv. Og Tante Grønn kan vel aldri helt slutte å håpe, for håpet er jo lysegrønt.

Jeg håper også at Virrvarr vil tegne meg i en av hennes flotte tegneserier. Som mange andre var Donald-tegneserier noe av det første jeg leste, før bøker og lærebøker. Senere var jeg hektet på Tommy og Tigern og Larssons gale verden. De siste årene har favorittene vært Pondus, Nemi og Karine Haalands herlige strek, men jeg har også fått opp øynene for de lange tegneseriene som Fabler (vises i Nemi-bladet) og Persepolis. Å bli hovedpersonen i en av Virrvarrs tegneserier ville ikke bare bli en stor ære, men enda mer en kjempestor oppmuntring på veien tilbake til meg selv.

Når nettene blir lange

desember 17, 2008, kl. 12:42 | Publisert i Grønne hjertesukk, Tante Grønn i Uganda | 10 kommentarer
Stikkord: , , ,

Jeg vet ikke hvorfor, men i det siste har nettene i Kampala begynt å komme tilbake til meg. Minnet om fortvilte netter alene under myggnettingen var ganske blekt en stund. Men i det siste har de lange nettene i Kampala kommet så tydelig tilbake. Kanskje er det fortvilelsen som kjenner seg igjen og tar meg med tilbake til da jeg hadde lyset på om natten, fordi i mørket ble alt for vanskelig. Fortvilelsen over å bli slått ut av noe ukjent når jeg endelig var kommet dit og alt egentlig skulle være nytt og spennende.

Jeg husker air condition på 24 grader. Da var det ikke alt for kaldt når frysningene kom som tok temperaturen opp, og ikke alt for varmt når feberen skulle svettes ut. Jeg husker 3 episoder etter hverandre av Six Feet Under på laptopen min i sengen under myggnettingen for å distrahere meg selv i håp om å få sove. Jeg husker time etter time med CNN, som var eneste TV-kanal på engelsk, og at jeg visste alt om Hurricane Ike og de andre orkanene. Jeg husker at på den andre siden av dobbeltsengen lå termometer, paracet, mobiltelefon og en flaske vann, i tillegg til laptop og en mappe med DVD’er. Jeg husker snakking på kinesisk fra hotellkontoret vegg i vegg som en slags trygghet i at jeg ikke var helt alene. Og jeg husker å prøve å sove sittende, med så vondt i halsen at jeg våknet hver gang jeg skulle svelge.

Alt dette har kommet tilbake til meg i det siste. Kanskje er det fortvilelsen over å hele tiden kjenne sine begrensninger som minner meg om fortvilelsen i de lange nettene i Kampala. Frustrasjonen over at jeg ikke vet hvor lang tid dette skal ta. Ergrelsen over at når sjansen endelig kom, ble jeg satt ut av et virus.

Når livet står stille

november 11, 2008, kl. 13:34 | Publisert i Grønne hjertesukk, Sånn går no de grønne dagan | 15 kommentarer
Stikkord: ,

Når livet står stille går tiden likevel fort. Allerede er det to måneder siden jeg satt på flyet med mononukleosevond hals etter kun to uker i Kampala. Men lengre skal det gå. I går fikk jeg et nytt brev av legen min som nå er scannet og sendt til folk rundt om i verden. Der stod det at jeg i alle fall ikke skal begynne i jobb igjen i år. Så da blir det norsk julefeiring og stillestående liv en god stund til.

Byråkratisk frustrasjon

september 12, 2008, kl. 12:38 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan, Tante Grønn i Uganda | 1 kommentar
Stikkord: , , , ,

Siden alle pushet meg saann paa at jeg bare burde dra hjem, ombestilte jeg returen min og er i utgangspunktet klar til aa dra i kveld. Men saa slaar det herlige FN-byraakratiet inn! Det maa godkjennes fra New York at jeg kan dra fra min «duty station» mens jeg er sykemeldt. Folk som sitter paa et annet kontinent skal altsaa vurdere om jeg vil vaere i stand til aa reise. Og det faar jeg sannsynligvis svar paa foerst etter at jeg har reist.

Saa naa venter jeg paa svar fra Nadia, min gode hjelper paa JPO (juniorekspert) service centre i Koebenhavn, paa om hun tror det er bare litt dumt eller veldig dumt av meg aa dra i kveld uansett.

Og legg til at halsen min naa er saa vond at jeg nesten ikke klarer aa spise og ikke faar sove om natten, saa kan dere forestille dere frustrasjonsnivaaet mitt…

Grmf!

En juniorekspert krysser sitt spor

september 11, 2008, kl. 12:19 | Publisert i Tante Grønn i Uganda | 2 kommentarer
Stikkord: , ,

Fn-legen har bestemt seg for aa sykemelde meg i 2 mnd. Og saa heller friskmelde meg underveis hvis jeg blir fortere bra. Sjefen min har anbefalt meg aa reise hjem. Etter aa ha kommet over det foerste sjokket av tanken paa aa dra hjem allerede, har jeg bestemt meg for at det sikkert er det beste. Jeg har ikke en gang et sted aa bo, og kan jo ikke bo paa hotell i en evighet mens jeg venter paa aa faa nok energi til aa lete etter hus (som kan vaere ganske tid- og energikrevende her).

Saa i dag har jeg faatt endret billetten min hjem, og drar allerede i morgen kveld. Paa loerdag formiddag setter jeg foettene paa bergensk jord, klar for et rekonvalesensopphold.

Dette var ikke helt det jeg hadde sett for meg…

Eg tenkar paa mysteriet meg…

september 9, 2008, kl. 16:23 | Publisert i Grønne hjertesukk, Tante Grønn i Uganda | 10 kommentarer
Stikkord: , , ,

…og under over alle under  – jeg har en diagnose!

Etter at diverse mer eller mindre mystiske tropesykdommer, som malaria, amoebiasis, brucellose og lignende, har vaert lansert som mulig forklaring paa mitt underlige sykdomsbilde viser det seg at jeg har noe som er en importsykdom her, men vanlig hjemme. Jeg har rett og slett mononukleose. Kyssesyken.

Etter aa ha blitt undersoekt av diverse leger, diskutert diagnosen med enda flere, var det faktisk jeg som foreslo mononukleose. Jeg selvdiagnostiserte meg selv midt oppe i all tropesykdomhysteriet. Og hadde rett.

Det kjennes godt aa ha en diagnose aa forholde seg til, aa vite. Men det er ikke den hyggeligste diagnosen aa faa i oppstarten av ny jobb og i et nytt land. FN-legen vil helst sykemelde meg i en maaned.  Sjefen min vil sende meg til Soer-Afrika for aa bli undersoekt skikkelig og for at jeg skal slippe aa drive selvdiagnostisering. Jeg vet ikke hva jeg vil lenger.

For en timing…

Den norske pasienten

september 9, 2008, kl. 14:01 | Publisert i Scener fra hospitalet, Tante Grønn i Uganda | 1 kommentar
Stikkord: , , , ,

Dette var ikke starten jeg saa for meg. Har vaert syk siden jeg kom, og faatt proeve baade FN sitt legekontor og et av Kampalas beste sykehus (uten at det noedvendigvis sier saa alt for mye om den medisinske kvaliteten). Jeg har proevd en kur med kinin, noe jeg ikke anbefaler noen andre. En forferdelig medisin. Og for tiden diagnostiserer jeg meg selv, og har faatt legen min til aa sende meg til en lab som kan teste for mononukleose. Saa faar vi se.

Men feberen er borte, saa jeg foeler meg bedre. Men ingen diagnose og fremdeles funn paa proever som ikke er som de skal.

Naar jeg er mer ovenpaa skal jeg skrive mer om dette, for det har jo virkelig vaert en opplevelse. Mange episoder fra sykehuset som er ganske komiske, naar man ikke har et kinin-drypp i armen 😉

Har flotte kollegaer her, som tar godt vare paa meg. Saa jeg foeler meg ikke alene og ensom midt oppe i dette.

Opprett en gratis blogg eller et nettsted på WordPress.com.
Entries og kommentarer feeds.