Tante Grønn

Eg og bodybuildarane

«Hvis du sier du er en gammel dame, så er du en gammel dame!» Jeg ruslet forbi i mitt rolige tempo, da jeg overhørte to middelaldrende damer sittende på en benk. Den ene damen satt med litt lutende holdning og så litt oppgitt ut på vannet, mens den andre hadde snudd seg energisk mot den lutende, som tydeligvis hadde sagt hun var en gammel dame.

Jeg har fortalt om mitt fellesskap med de gamle damene før. Jeg har omtalt meg selv som en gammel dame, etter at kroppen har forlangt rolig tempo og mye hvile. Å alltid vite at at det er et sted jeg kan sette meg ned, å alltid vite på forhånd akkurat hvor og hvor langt jeg skal gå og aldri planlegge mer enn en ting hver dag, har blitt rutine. Jeg har begynt å se på meg selv som en gammel dame. Så kommentaren jeg overhørte kom på akkurat riktig tidspunkt. Jeg har nemlig begynt å føle et nytt fellesskap.

Med råd og veiledning fra fysioterapeut har jeg begynt forsiktig trening. En gang i uken gjør jeg mine øvelser med lette, lette vekter. Etter et år med sofasitting knirker det i ledd og rister i muskler selv med kun liten belastning. Siden fysioterapeuten er så langt unna, gjør jeg øvelsene mine på SATS. Jeg har gitt meg selv en fast dag og et fast tidspunkt, så jeg ikke skal finne så mange unnskyldninger for å ikke gå. For det er lett å la spøkelsene ta overhånd. Angsten for slitenheten ligger der i bakgrunnen. På vei til trening føler jeg meg som en tegneseriefigur med en engel og en djevel på hver skulder, som slåss om hva jeg skal gjøre. «Du blir sikkert veldig sliten,» sier djevelen med stor overbevisning, og jeg går litt saktere. «Du må sikkert ligge på sofaen senere i dag,» fortsetter den. «Neida, neida!» kommer det fra engelen. «Husker du ikke hva fysioterapeuten sa? Dette går bra! Du er flink! You’re on track!» Og sånn fortsetter det. Jeg bruker alle mentale teknikker jeg kan for å mane djevelen av skulderen. Og den pleier til slutt å forsvinne når jeg spiller Stevie Wonder for å overdøve den.

Men mitt nye fellesskap er ikke med djevelen eller engelen på skuldrene mine. På SATS trener jeg med vekter. Små vekter på en kilo og to kilo. Benkene jeg skal ligge på mens jeg gjør øvelsene er midt i bodybuilderland, med speil og gigantiske vekter på alle kanter. Bodybuilderne trener tydeligvis også på faste tidspunkt (eller så er de der hele tiden), for det er alltid den samme fyren på benken ved siden av meg. «Nnnnngggh!» kommer det fra han, når han løfter sine enorme vekter. Musklene buler og svetten renner. «Aaaah!» kommer det fra den andre siden, når muskelberget der slipper vektene, som treffer gulvet med et smell som får støysensitive meg til å lette litt fra benken. Så løfter jeg mine en kilos vekter forsiktig, og lurer litt på hva de tenker om meg. De hadde vel tatt vektene mine med lillefingeren, og likevel syntes at det veide ingenting.

I grunnen burde det vært litt som når barn reiser på alene med fly. Når de får en lapp rundt halsen der det står «Jeg reiser alene», og flypersonalet tar seg ekstra av dem og følger dem dit de skal. Jeg kunne tenkt meg en lapp rundt halsen der det stod «Jeg trener meg opp etter lang tids sykdom», og at SATS-personalet passet litt ekstra på at jeg hadde det bra. Så kunne bodybuilderne tenke at da er det ikke så rart at hun kun løfter èn kilo når de løfter femti.

Men til tross for at jeg ikke har et sånt skilt, ser det ut som om jeg har blitt godtatt blant de faste vektløfterne på mitt faste tidspunkt. Jeg får et gjenkjennende blikk, der jeg kommer med mine en kilos vekter. Jeg har vent meg til «Nnnnngh!» og «Aaaaah!» i bakgrunnen. Og jeg begynner altså å føle et visst fellesskap med bodybuilderne. Og så ser jeg for meg meg selv trene med vanlige vekter, og får en følelse av at livet er litt som vanlig igjen.

«Hvis du sier du er en gammel dame, så er du en gammel dame.» Setningen kommer tilbake til hodet mitt. Det er på tide å forlate et gammelt fellesskap. Det er på tide å legge noe bak seg. Hvis jeg sier jeg er en bodybuilder, så er jeg det. Mine vekter er kanskje lettere, men utfordringen desto større. Jeg er en bodybuilder!