Aldri

juli 23, 2009, kl. 20:35 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 11 kommentarer
Stikkord: ,

vaskingAldri hadde jeg vel trodd at det skulle kjennes så deilig å ha klart å vaske leiligheten! Det er rart å føle seg rusa på livet etter slept rundt på støvsuger og vaskebøtte, men man kan altså bli litt høy av å vaske når man ikke har vært i stand til å gjøre det på veldig, veldig lenge. Så nå lener jeg meg fornøyd tilbake med et litt fårete smil om munnen, mens jeg kjenner på lukten av nyvaskete gulv. Aahh!

Hvordan det var. Hvordan det er.

juli 17, 2009, kl. 16:58 | Publisert i Grønne hjertesukk | 17 kommentarer
Stikkord: , ,

Etter aktive dager med besøk av gode venner fra fjern og nær, undersøkelser på sykehus og shopping på salg har jeg glemt det. Hvordan det var. Hvordan det var når dagen er stille og tiden bare skal gå. Jeg har brutt en-ting-per-dag-regelen flere dager på rad, og når jeg går tilbake til den har jeg glemt hva det er man fyller resten av tiden med når man ikke gjør dagens aktivitet. Jeg strikker til hendene ikke vil mer. Jeg leser Song for Eirabu til hodet ikke henger med lenger. Jeg hører suset fra bilene mens jeg ser på klokken og venter på at tiden skal gå.

Kanskje er det fordi dagtid-tv forsvinner i jukeboks og syklende nevrotikere. Eller kanskje er det fordi alt står stille i juli. Eller kanskje er det fordi det er akkurat så fort man glemmer. Jeg har tenkt mange ganger at jeg aldri kommer til å glemme følelsen av å sitte stille og vente på at tiden skal gå. Men kanskje vil følelsen forsvinne for godt,  med en gang timeplanen er fylt opp igjen og jeg er på vei steder. Kanskje er det så kort tid det tar å glemme akkurat hvordan det var. Hvordan det er.

Eg og bodybuildarane

juli 12, 2009, kl. 14:26 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 18 kommentarer
Stikkord: , , , ,

«Hvis du sier du er en gammel dame, så er du en gammel dame!» Jeg ruslet forbi i mitt rolige tempo, da jeg overhørte to middelaldrende damer sittende på en benk. Den ene damen satt med litt lutende holdning og så litt oppgitt ut på vannet, mens den andre hadde snudd seg energisk mot den lutende, som tydeligvis hadde sagt hun var en gammel dame.

Jeg har fortalt om mitt fellesskap med de gamle damene før. Jeg har omtalt meg selv som en gammel dame, etter at kroppen har forlangt rolig tempo og mye hvile. Å alltid vite at at det er et sted jeg kan sette meg ned, å alltid vite på forhånd akkurat hvor og hvor langt jeg skal gå og aldri planlegge mer enn en ting hver dag, har blitt rutine. Jeg har begynt å se på meg selv som en gammel dame. Så kommentaren jeg overhørte kom på akkurat riktig tidspunkt. Jeg har nemlig begynt å føle et nytt fellesskap.

Med råd og veiledning fra fysioterapeut har jeg begynt forsiktig trening. En gang i uken gjør jeg mine øvelser med lette, lette vekter. Etter et år med sofasitting knirker det i ledd og rister i muskler selv med kun liten belastning. Siden fysioterapeuten er så langt unna, gjør jeg øvelsene mine på SATS. Jeg har gitt meg selv en fast dag og et fast tidspunkt, så jeg ikke skal finne så mange unnskyldninger for å ikke gå. For det er lett å la spøkelsene ta overhånd. Angsten for slitenheten ligger der i bakgrunnen. På vei til trening føler jeg meg som en tegneseriefigur med en engel og en djevel på hver skulder, som slåss om hva jeg skal gjøre. «Du blir sikkert veldig sliten,» sier djevelen med stor overbevisning, og jeg går litt saktere. «Du må sikkert ligge på sofaen senere i dag,» fortsetter den. «Neida, neida!» kommer det fra engelen. «Husker du ikke hva fysioterapeuten sa? Dette går bra! Du er flink! You’re on track!» Og sånn fortsetter det. Jeg bruker alle mentale teknikker jeg kan for å mane djevelen av skulderen. Og den pleier til slutt å forsvinne når jeg spiller Stevie Wonder for å overdøve den.

Men mitt nye fellesskap er ikke med djevelen eller engelen på skuldrene mine. På SATS trener jeg med vekter. Små vekter på en kilo og to kilo. Benkene jeg skal ligge på mens jeg gjør øvelsene er midt i bodybuilderland, med speil og gigantiske vekter på alle kanter. Bodybuilderne trener tydeligvis også på faste tidspunkt (eller så er de der hele tiden), for det er alltid den samme fyren på benken ved siden av meg. «Nnnnngggh!» kommer det fra han, når han løfter sine enorme vekter. Musklene buler og svetten renner. «Aaaah!» kommer det fra den andre siden, når muskelberget der slipper vektene, som treffer gulvet med et smell som får støysensitive meg til å lette litt fra benken. Så løfter jeg mine en kilos vekter forsiktig, og lurer litt på hva de tenker om meg. De hadde vel tatt vektene mine med lillefingeren, og likevel syntes at det veide ingenting.

I grunnen burde det vært litt som når barn reiser på alene med fly. Når de får en lapp rundt halsen der det står «Jeg reiser alene», og flypersonalet tar seg ekstra av dem og følger dem dit de skal. Jeg kunne tenkt meg en lapp rundt halsen der det stod «Jeg trener meg opp etter lang tids sykdom», og at SATS-personalet passet litt ekstra på at jeg hadde det bra. Så kunne bodybuilderne tenke at da er det ikke så rart at hun kun løfter èn kilo når de løfter femti.

Men til tross for at jeg ikke har et sånt skilt, ser det ut som om jeg har blitt godtatt blant de faste vektløfterne på mitt faste tidspunkt. Jeg får et gjenkjennende blikk, der jeg kommer med mine en kilos vekter. Jeg har vent meg til «Nnnnngh!» og «Aaaaah!» i bakgrunnen. Og jeg begynner altså å føle et visst fellesskap med bodybuilderne. Og så ser jeg for meg meg selv trene med vanlige vekter, og får en følelse av at livet er litt som vanlig igjen.

«Hvis du sier du er en gammel dame, så er du en gammel dame.» Setningen kommer tilbake til hodet mitt. Det er på tide å forlate et gammelt fellesskap. Det er på tide å legge noe bak seg. Hvis jeg sier jeg er en bodybuilder, så er jeg det. Mine vekter er kanskje lettere, men utfordringen desto større. Jeg er en bodybuilder!

Bodybuilder In Training

Aftenposten i dag

juli 10, 2009, kl. 13:41 | Publisert i Grønne meninger, Sånn går no de grønne dagan | 11 kommentarer
Stikkord: , ,

Jeg pleier ikke å bruke denne bloggen til slike anbefalinger, men i dag er det verdt et unntak. I aftenpostens a-magasin står det i dag en lang artikkel om kronisk utmattelsessyndrom/ME, som er vel verdt å lese. Det er første gang jeg har sett en artikkel i norske medier som gir et så nøkternt og nyansert bilde av tilstanden og de forskjellige tilnærmingene til den. For meg har dette vært det vanskeligste å forholde meg til. At det ikke finnes skikkelig forskning og kunnskap om tilstanden, og at man derfor får svært sprikende informasjon og råd, både fra fagfolk og andre.

a-magasinart

I artikkelen følger vi Lars Narvestad som har vært syk i lang, lang tid. I en periode var han så syk at han lå på sykehjem uten å være i stand til å ta vare på seg selv. Nå har han, sammen med andre som også er syke,  gjort en imponerende innsats med å lage et opprop for mer forskning på og riktig behandling til pasienter med kronisk utmattelsessyndrom/ME. Dette ble overlevert helseministeren i forrige uke, men er fremdeles åpent. 1400 har allerede skrevet under oppropet.

Jeg ville sette pris på om du også skriver under! Det kan du gjøre her.

Bildet er lånt fra Lothiane.

Situasjonsrapport

juli 6, 2009, kl. 12:14 | Publisert i Grønn kjøleskapspoesi, Sånn går no de grønne dagan | 9 kommentarer
Stikkord: ,

Kjøleskapspoesi

Det ser ut som om denne bloggen er utstyrt med termostat. Når temperaturen går over 25 grader stopper den opp. Den eneste uttrykksformen som er mulig i denne varmen er kjøleskapspoesi, for da kan man stikke hodet inn i kjøleskapet innimellom. Nå er solen borte, men murhuset jeg bor i har tydeligvis magasinert opp varmen for å utporsjonere til oss beboere i dagesvis. Hvis temperaturen noensinne kommer under 25 igjen kan det hende at det kommer noe på bloggen her igjen.

Opprett en gratis blogg eller et nettsted på WordPress.com.
Entries og kommentarer feeds.