Tredje episode – Se min kjole…

oktober 9, 2008, kl. 12:11 | Publisert i Scener fra hospitalet | 2 kommentarer
Stikkord: , , ,

På et norsk sykehus går alle i hvitt. Det vil si, alle skal egentlig gå i hvitt. Muligens har noen grønnkledde kirurger eller anestesipersonell har sneket seg utenfor operasjonsavdelingen som er eneste område der man har lov til å gå i grønt. Og på enkelte sykehus vil absolutt røntgenlegene eller barnelegene være annerledes, og går i blått. Men ellers er det stort sett hvitt det går i.

Det kan være forvirrende. Hvordan skal man da vite om personen som kommer inn er renholdspersonale, sykepleier, lege eller portør? Frakken, sier du sikkert da. Legefrakken pleier å være et sikkert tegn. Neppe.

På et sykehus jeg jobbet på gikk det inflasjon i frakkene. Alle portørene gikk med frakk. Bioingeniørene gikk med frakk. De som vasket hadde frakk på. Og mange av sykepleierne gikk med frakk. Så når man skulle gå visitt begynte gjerne gamlemor med å si «Legen har allerede vært her. Han gikk nettopp.» Da hadde sykepleieren vært inne og målt blodtrykk og temperatur. Så da måtte man prøve å overbevise gamlemor om at mannen som hadde vært der ikke var lege og at en selv faktisk var den som skulle gå visitt.

Og som om ikke det var nok, brukte ikke alle legene frakk. Forståelig nok, siden det er et utrolig upraktisk arbeidsplagg som alltid henger seg fast i noe. Så hvordan skal pasientene da vite hvem som er hvem? Alle går jo i de samme uformelige, hvite klærne – uten engang et system for hvem som bruker frakk!

Da var det enklere på hospitalet i Kampala. Helsepersonell gikk fremdeles i hvitt, men andre hadde fargekoder. Så når det banket på døren og en blåkledd person kom inn, visste jeg at nå skulle rommet vaskes. Og når damen i rosa banket på var det for å ta opp bestilling til måltidene.

Og selv blant de hvitkledde var det en viss orden. Overlegen gikk rett og slett i sivil, dvs egne klær. Han skulle jo ikke gjøre drittjobbene og trengte vel ikke være redd for å få kroppsvæsker på klærne. I tillegg skulle han jo inngi et visst inntrykk av autoritet med nystrøket skjorte og pussete sko. De yngre legene hadde en hvit frakk utenpå egne, og selvfølgelig korrekte, klær. Sykepleierne hadde kjole. Jada, god gammeldags, knekort sykepleierkjole, sikkert til glede for mannlige pasienter. Men dette gjaldt selvsagt kun de kvinnelige sykepleierne.

For den som skapte full forvirring og rot i systemet var den ene mannlige sykepleieren. Jeg skjønner jo forsåvidt at han ikke ville gå med sykepleierkjole. Men at han måtte gå likt kledd som de yngre legene var jo litt forvirrende. Et øyeblikk tror man at man snakker med en lege, og så er det visst ikke sånn det er likevel. Men jeg visste jo tross alt at han var helsepersonnel, og ikke var der for å vaske gulvet eller spørre hva jeg ville spise.

Kanskje norske sykehus kunne ha begynt med mer koder? Se for deg en fargerik forsamling i korridoren. Røde sykepleiere, gule bioingeniører, grønne vaskere, oransje portører, blå fysioterapeuter, grå sosionomer og rosa administrasjon. Tror det hadde vært mer morsomt å være på sykehus da!

Scener fra hospitalet – episode 2: «Can I take your order?»

oktober 8, 2008, kl. 17:28 | Publisert i Scener fra hospitalet | 3 kommentarer
Stikkord: , ,

Jeg vil påstå at jeg kjenner norske sykehus ganske godt fra innsiden, og har jo også prøvd et av dem ut som pasient. Det vil vel ikke være å overdrive å si at å spise på et norsk sykehus ikke er en stor kulinarisk opplevelse. Enten du får maten på et brett på rommet eller du blir tvunget til å gjøre noe av det mest sosiale – å spise sammen med andre – på spiserommet på avdelingen, er maten som oftest smakløs, dvask og overkokt. Og det er ingen valgmuligheter. Er det plukkfisk til middag så er det plukkfisk til middag!

Så da det plutselig banket på døren til VIP-rommet mitt på hospitalet og en dame i rosa sa:

«Can I take your order for supper?»

ble jeg veldig optimistisk og tenkte at det ikke var så verst å være VIP på hospitalet. Selvfølgelig, sa jeg, hva kan jeg få? Damen fortalte at jeg kunne få poteter, banangrøt og kylling. Det ble en lang pause mens vi begge ventet på at den andre skulle snakke. Jeg ventet på neste alternativ, mens hun ventet på svar. Til slutt spurte jeg om hvilke andre muligheter det var. Hun svarte poteter, banangrøt og kylling. Hva ville jeg ha?

Jeg nølte igjen, før jeg sa «Da tar jeg det». Hva da? Hun så ut som et spørsmålstegn. Jeg har aldri vært spesielt glad i poteter, og hadde de overkokte potetene fra norske sykehus i bakhodet da jeg sa:

«Jeg tar banangrøt og kylling»

«Skal du ikke ha poteter?» sa hun og så fremdeles ut som et spørsmålstegn. «Er du sikker på at du ikke skal ha poteter?» Ok sa jeg til slutt. Ikke så mange valgmuligheter likevel altså. Så da jeg noen timer senere omsider fikk middagen ble det altså poteter, banangrøt og kylling.

Neste morgen gjentok scenarioet seg: «Can I take your order for breakfast?» Hva kan jeg velge mellom, lurte jeg på, og hadde enda ikke lært. «Bread, banana and tea». Jaja, skiver og banan er vel greit, tenkte jeg, og spurte om vann i samme slengen. Det var ikke mulig. Men skulle jeg ikke ha te? Så jeg endte opp med full pakke igjen, nemlig tørt, hvitt brød med smør på, en banan og en stor termos te.

Jane på besøk med mat, samt vifte lånt av sjefen

Hø: Jane på besøk med mat. Ve: Vifte lånt av sjefen

Så da hadde jeg omsider lært. Etter dette sa jeg «ja jeg tar alt» nesten før damen kom inn i rommet. Hvorfor hun skulle ta opp bestilling når det ikke var valgmuligheter har jeg ennå ikke forstått. Ekstraservice for VIP-gjestene?

Må også legge til at all maten smakte likt, og kombinert med kininsmak var den heller dårlig. Min gode kollega Jane reddet meg med å komme med friske salater.

Den norske pasienten

september 9, 2008, kl. 14:01 | Publisert i Scener fra hospitalet, Tante Grønn i Uganda | 1 kommentar
Stikkord: , , , ,

Dette var ikke starten jeg saa for meg. Har vaert syk siden jeg kom, og faatt proeve baade FN sitt legekontor og et av Kampalas beste sykehus (uten at det noedvendigvis sier saa alt for mye om den medisinske kvaliteten). Jeg har proevd en kur med kinin, noe jeg ikke anbefaler noen andre. En forferdelig medisin. Og for tiden diagnostiserer jeg meg selv, og har faatt legen min til aa sende meg til en lab som kan teste for mononukleose. Saa faar vi se.

Men feberen er borte, saa jeg foeler meg bedre. Men ingen diagnose og fremdeles funn paa proever som ikke er som de skal.

Naar jeg er mer ovenpaa skal jeg skrive mer om dette, for det har jo virkelig vaert en opplevelse. Mange episoder fra sykehuset som er ganske komiske, naar man ikke har et kinin-drypp i armen 😉

Har flotte kollegaer her, som tar godt vare paa meg. Saa jeg foeler meg ikke alene og ensom midt oppe i dette.

Opprett en gratis blogg eller et nettsted på WordPress.com.
Entries og kommentarer feeds.