Hvile. Bare hvile

august 28, 2009, kl. 22:01 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 24 kommentarer
Stikkord: , ,

Jeg øver meg på å hvile for tiden. Skikkelig hvile. Ikke se hjernedød TV fra sofaen eller høre lydbok. Ikke strikke eller bla i en tegneserie. Ikke vandre hvileløst på nettet. Bare hvile. Hvile helt. Ligge helt i ro uten å gjøre noe.

Det er vanskelig, oppdager jeg. Og i det ligger også erkjennelsen av at jeg egentlig ikke har hvilt så mye. Jeg har hvilt et helt år, men likevel har jeg egentlig ikke hvilt.

Det å gjøre småting har blitt min måte å føle meg i aktivitet på. Selv om jeg ikke er i nærheten av å kunne ha det travle programmet jeg hadde før, har jeg fremdeles behov for at det skal skje noe. Og i stedet for korøvinger, jobb og reising, fyller jeg nå tiden med små, små aktiviteter for å føle at jeg gjør noe. Men glemmer tydeligvis å hvile. Så det øver jeg meg på nå. Jeg øver meg på å ligge helt i ro.

Det gikk ikke så bra i begynnelsen. Første gangen gikk det et halvt minutt før jeg var oppe igjen for å hente notatbok og penn. Men jeg prøver. Nå går det litt bedre. Jeg har vært flink til mye. Nå skal jeg bli flink til å hvile.

Reklamer

10 ting jeg gleder meg til

august 24, 2009, kl. 18:58 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 6 kommentarer
Stikkord: ,

Solskygge har bedt meg fortelle om 10 ting jeg gleder meg til denne høsten. Tanken har surret i bakhodet en stund, og det har vært bra for meg. Noen ganger må man bare å la dagene gå, i håp om at dagene som kommer blir bedre. Og da er det jo en god øvelse å tenke på hva det er som skal gjøre dagene gode.

Jeg gleder meg til det blir høstkaldt nok til å bruke den nye, grønne ullgenseren som jeg kjøpte på NoaNoa. Den var altfor dyr, men altfor fin til at jeg kunne forlate den i butikken.

Jeg gleder meg til å bli ferdig med den fine, grønne (!) strikkejakken jeg har holdt på med siden mars. Den er i en herlig blanding av alpakkaull, silke og lammeull, og det ser utrolig nok ut til at den ikke blir så stor og posete som jeg tror alle hjemmestrikkete plagg blir.

Strikkejakke

Grønt strikketøy

Jeg gleder meg til god kormusikk, både live og på CD.

Jeg gleder meg til ny sesong av Jakten på kjærligheten, som jeg og min mor bare kaller «jakten». Det er med skrekkblandet fryd jeg ser pinlige øyeblikk mens vanlige mennesker blir kjent, forelsket og kanskje kjærester.

Jeg gleder meg til å spise cherrytomater fra egen vinduskarm. Frøene ble plantet i vår, og det skal i alle fall ikke stå på omsorg. De fleste av tomatene er grønne ennå, men noen har begynt å rødme litt på et lite fat i vinduskarmen.

Tomater in progress

Tomater in progress 1

Tomater in progress 2

Tomater in progress 2

Jeg gleder meg til å treffe gode venner som tilfeldigvis skal innom byen min i løpet av høsten, og som jeg ikke er i stand til å reise og besøke.

Jeg gleder meg til BIFF (Bergen internasjonale filmfestival), og håper jeg er i form til å få med meg mange gode filmer der.

Jeg gleder meg til å treffe mine nydelige tantebarn. Kanskje jeg kan klare å reise på besøk, eller at de kommer hit.

Og aller sist gleder jeg meg til å få vite noe som jeg har lurt på siden juni, og som nok har preget dagene mine mer enn jeg vil innrømme.

Sånn der var det gjort! Hva gleder du deg til i høst? Slå deg løs i kommentarfeltet eller i egen blogg 🙂

Abstinenser

august 20, 2009, kl. 14:47 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 6 kommentarer

Jeg sitter på kafe etter dager uten internett. Kjenner kriblingen i magen mens jeg ser maskinen prøver å koble seg til nettet på den lokale kafeen. Rastløsheten og uroen har økt de siste dagene. Min vanlige forbindelse til omverdenen har vært kuttet av, og jeg står på en øde øy og speider etter tegn til liv i horisonten. Skuffelsen når datamaskinen ikke får koblet seg til nettet er stor. Uroen øker. Jeg prøver igjen og igjen. Kafepersonalet prøver å fikse, men det går ikke.

Nytt forsøk, denne gang med støyende musikk og høye samtaler i bakgrunnen. Jeg har tatt bussen til byen. Jeg vet jeg ikke burde. Det er for mye på en dag. Det er for mye lyd og inntrykk. Men desperasjonen tok overhånd. Ny kribling av forventning i det maskinen kobler til. Og  det kommer et umiddelbart rush av fryd idet det står «connected».  Endorfinene leker seg, mens jeg sjekker e-post og blogg og laster ned skjema fra nav.

Og jeg blir uendelig glad over mange nye, fine kommentarer her på bloggen. Batteriet på PC’en og meg selv er i ferd med å bli utladet, så svar på kommentarene får bli senere en gang.

Anbefaling

august 15, 2009, kl. 14:35 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 5 kommentarer
Stikkord:

I dag oppfordrer jeg alle å ta turen innom Kari og lese det kloke og inspirerende innlegget Hva jeg grep da jeg mistet om å være tilstede i eget liv. Dette er livsvisdom formidlet på en lavmælt og jordnær måte, og noe jeg tror alle kan la seg inspirere og lære av.

Ta gjerne en liten ekstra runde der inne for å se på alle de flotte dyrene. For hos Kari lager kattene engler i snøen.

Frøken Håp

august 15, 2009, kl. 09:06 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 5 kommentarer
Stikkord: ,

Borte på Moseplassen foregår det for tiden en missekåring utenom det vanlige. Frøken Rose 2009 skal kåres i en uhøytidelig konkurranse som alle kan delta i. Mitt bidrag i frøkenkonkurransen er Frøken Håp:

Frøken haap

Jeg drømmer om en liten hage der jeg kan gå og pusle med blomster og andre planter. Kanskje til og med et lite drivhus, og i alle fall en rosebusk eller tre. Siden jeg ikke engang har egen balkong blir vinduskarmen og bordet til min lille hage. I vinduskarmen står det urter og tomatplanter, og på bordet er det som oftest noen fine avskårne blomster. Frøken Håp kom på besøk sammen med en gjeng likesinnede. Jeg tror jammen de må ha vært i slekt, for de var ganske like. Til tross for at de var avskårne holdt de meg med selskap lengre enn forventet. Store og røde og fulle av håp.

Pasientens kvaler

august 12, 2009, kl. 21:08 | Publisert i Grønne hjertesukk | 14 kommentarer
Stikkord: , ,

Jeg hater å være pasient. Jeg gjør det. Intenst og inderlig. Og da er det ikke bare det at jeg hater å være til bry eller be om hjelp, som mange andre også misliker. Jeg hater ikke å sitte i telefonkø eller ikke få time eller å føle at legen har dårlig tid. Det er ikke det.

Det er det at jeg føler at dette burde jeg klart selv. Dette burde jeg ha klart å vurdere selv. En lege som ikke klarer å vurdere sin egen tilstand er som en arkitekt som ikke klarer å tegne sitt eget hus, eller en revisor som ikke klarer å holde oversikt over egen økonomi, tenker jeg. Hadde jeg vært en annen person og kommet til meg som lege, da skulle jeg ha klart det. Jeg ville vært objektiv nok til å vurdere symptomer og tegn, til å vite hva som er influensa, hva som er annen mystifystisk virussykdom og hva som rett og slett er en forverring av grunntilstanden. Jeg hadde vært i stand til å kunne si noe realistisk om prognose, uten å sitte fastlåst på en evig berg-og-dal-bane av forventning og skuffelse. Og uten å bli sittende fast nederst i skuffelsen uten å vite hvordan jeg kommer meg opp igjen. Men det klarer jeg ikke når jeg er meg, og jeg er lege og pasient på samme tid. Det går ikke.

Jeg hater å be noen andre gjøre det jeg egentlig burde klart selv. Jeg hater å ringe for å be om råd, for å få noen andre til å vurdere hva som er hva, og føle meg hjelpeløs og ute av stand til å tenke klart. Jeg hater å høre andre gjøre en realistisk vurdering av min arbeidsevne og kjenne magen snu seg idet berg-og-dal-banen stuper nedover igjen. For jeg kan jo dette. Det er det jeg har lært og som jeg er flink til. Men nå går det ikke. Og jeg hater det. Intenst og inderlig.

Prioriteringer

august 6, 2009, kl. 17:30 | Publisert i Grønne hjertesukk | 19 kommentarer
Stikkord: ,

Sitat fra dagens samtale med nav:

«Ringer dere meg tilbake når dere har funnet ut av problemet?» (Problemet = fremdeles ikke utbetalt sykepenger for juni)

«Nei, vi har ikke kapasitet til å ringe tilbake til folk. Vi må prioritere å bruke tiden til andre ting»

Ja, for da blir det virkelig effektiv tidsbruk. Når ingen ringer meg tilbake må jo flere nav-ansatte bruke tid på å svare hver gang jeg ringer og lurer på hvorfor jeg ikke får sykepenger når sykemeldingen er sendt inn to ganger allerede. Kanskje det er det de må prioritere å bruke tiden på?  Galskapen lenge leve. Kommentarfeltet er åpent for eder og galle og generell drittslenging i retning nav. Nå gidder jeg snart ikke å være saklig lenger. Jeg må prioritere å bruke tiden til andre ting…

Eg må ha, eg må ha

august 5, 2009, kl. 11:33 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 7 kommentarer
Stikkord: , ,

solbrillerSå går man på kino da, endelig ute i den store verden, og de viser en musikkvideo før filmen. En musikkvideo man syns er komisk og rar, og lurer litt på om er et humorinnslag, med masse folk som hopper og bildet skifter hele tiden og fyren roper etter solbriller mellom firkantet rapping på bergensk. En musikkvideo som vi tuller med etterpå, eg må ha, eg må ha solbriller på! roper jeg da solen endelig stikker litt frem og vi ler høyt og rister på hodet.

Så setter man på radioen en dag, og på p3 spiller de den samme rare låten. Og ikke nok med det, etterpå diskuteres den som en favoritt til å bli årets sommelåt.

Det er da man innser at det ikke bare er lenge siden man har hørt på radio, men at man muligens begynner å bli litt gammel.

Av og til

august 3, 2009, kl. 19:33 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 13 kommentarer
Stikkord: , ,

Det glimter til av og til. Jeg sier det, for det føles så utenfor min kontroll at jeg ikke kan si at det er jeg som glimter til. Det kommer helt uforvarende på meg. Kanskje har jeg spist frokost på sengen, etter å ha våknet alt for tidlig, for trøtt til å stå opp og for våken til å sovne. Kanskje har jeg kun beveget meg den lille meteren fra sengen til datamaskinen, siden veien til dusj og oppegående liv føltes så lang. Så kommer det. Glimtet som minner om noe jeg ikke har kjent på et år. Et snev av energi. Det ville vel være for mye å kalle det overskudd, men skitt au, jeg kaller det det likevel. En plutselig virketrang. En slags kribling i kroppen som får meg i dusjen i raskt tempo, og i gang med den lange listen jeg skrev ned kvelden før. Jeg krysser av etter hvert som jeg gjør det. Føler at jeg gjør noe. At tiden ikke bare går. Jeg gjør flere ting etter hverandre uten å hvile. Radioen synger sanger jeg ikke har hørt før i bakgrunnen.

Så er det over, like plutselig som det kom. Trøttheten er tilbake og sofaen virker fristende. Kloen tar tak i hodet mitt igjen.

Men minnet om glimtet er der. Jeg tar det fram og nyter tanken på følelsen. Jeg hadde glemt hvordan det var, siden jeg tok den følelsen for gitt da jeg følte den sist for lenge siden. Men nå vet jeg hvordan det føles igjen, i små glimt av og til. Jeg gleder meg allerede til neste glimt.

Opprett en gratis blogg eller et nettsted på WordPress.com.
Entries og kommentarer feeds.