Balansekunst

mai 29, 2011, kl. 13:52 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 1 kommentar
Stikkord: , , ,

Det har gått ett år siden jeg var på behandlingsstedet og begynte min helomvending. Det er rart å tenke på at det bare er et år siden, for på mange måter føles det veldig lenge siden. Mitt liv sittende i sofaen føles fjernere enn som så. Når jeg nå skal tilbake til behandlingsstedet ett år etter, er det en god anledning til å tenke over hvordan jeg i dag, i ett annet liv, bruker det jeg lærte for ett år siden.

Ganske lenge var jeg nesten euforisk. Jeg var inderlig glad og takknemlig over å få delta i livet igjen, få nyte alle sanseinntrykk og med trygghet kunne kjenne på yttergrensene av det jeg tålte. Hver dag tenkte jeg på hvor heldig og privilegert jeg var som kunne få gå på jobb og drive med noe spennende hver dag.

Samtidig skal jeg ikke rosemale det. Den første tiden jobbet jeg beinhardt. Jeg tenkte på teknikkene jeg hadde lært så å si hele tiden. Det var med meg i alt jeg gjorde. Uansett om jeg var ute og gikk, trente, jobbet eller traff venner, brukte jeg teknikkene aktivt mye av tiden. Etter hvert ble det litt mer rutine, og var mer med meg i det ubevisste, og jeg tok det mer fram i bevisstheten når jeg trengte det.

Og i vinter tok jeg det siste skrittet fra det beskyttete til det ubeskyttete, og begynte i full jobb igjen. Samtidig engasjerte jeg meg for noe jeg brenner for, og livet tok for alvor av i høyt tempo og travelhet. Da begynte også balansekunsten for alvor. Jeg som hadde bestemt meg for å kaste meg ut i livet, oppdaget den hårfine balansen mellom det å kaste meg fryktløst ut i ting og det å ta på meg for mye. Balansekunst er ingen enkel kunst. Jeg har vaklet litt i vår. Med et stort ønske om å klare mye, og et vanskelig oppdrag i å kjenne etter når det blir for mye men samtidig uten å kjenne etter slitenheten, har jeg balansert så godt jeg kunne. Noen ganger har jeg holdt balansen, mens andre ganger har jeg tippet både til den ene og den andre siden.

Når skal slitenheten få betydning, og når skal man la den fare? Bør man beskytte seg selv mot stress, eller skal man lære seg å tåle den? Og hvordan skal man finne roen når alt går i raskt tempo? Dette er spørsmål jeg har stilt meg selv gang på gang. Og i perioder har balanseringen i seg selv blitt stress, og oppmerksomhetstrening og stressmestring har blitt til prestasjoner.

Men en god samtale med en venninne som har opplevd mye motgang i lang tid, og som nå er på vei oppover igjen, minte meg på mange gode ting. Ting jeg bestemte meg for da helomvendingen begynte. Og innsikter jeg gjorde meg da. Om hva som er viktig. Å lese gjennom tekstene jeg har skrevet her på bloggen minner meg på det samme, og på den måten har bloggen blitt en viktig hukommelse for meg.

Det er lett å havne tilbake i prestasjonsjaget når hverdagen går fortere igjen. Å strebe etter å bli likt, å bli satt pris på og å bli verdsatt for det man gjør. Å føle seg utilstrekkelig. I stedet for å bare være, og innse at man blir satt pris på for bare å være den man er.

Det er lett å la andres ambisjoner bli sine egne. Å strebe etter mål som de rundt en har satt, i stedet for å gå i seg selv og bli bevisst hva det er som gjør at en selv har det bra.

Jeg tror jeg kunne trengt en slik repetisjonsøvelse hvert år. Bli minnet på hvordan ting har vært og hva jeg har tenkt i det gode rommet som oppstår når livet starter på nytt. Akkurat i det rommet er det man har mulighet til å gjøre en kursendring i livet, trykke på reset-knappen og leve livet slik som man ønsket det skulle være da man var syk. Når hverdagen igjen går fort er det lett å falle i gamle mønstre av travelhet, krav og følelse av utilstrekkelighet, og det krever mer å løfte blikket og tankene.

Jeg fortsetter min balansering på vei inn i en måned full av reising og travelhet. Balanseringen er fremdeles like krevende, men jeg har løftet blikket og er litt tryggere på hvert skritt. I riktig retning nå, og snart på vei til behandlingsstedets gode ro og refleksjonsrom.

Reklame

Å gjenoppdage livet med museskritt og høye hæler

mai 9, 2010, kl. 18:08 | Publisert i Grønne gleder, Sånn går no de grønne dagan | 12 kommentarer
Stikkord: , , , ,

Det er en sånn dag som egner seg for refleksjoner. Når gårsdagens smak av fest og moro fremdeles gjør livet litt lett og lyst, og roen samtidig er vunnet tilbake. Akkurat der, i skjæringspunktet med litt av begge deler, er det tankene er så gode. Akkurat der blir det litt høyere under taket.

Det er noen måneder siden sist jeg prøvde meg litt på fest. Da satt jeg mest i sofaen og prøvde å holde meg oppreist. Denne gangen prøvde jeg meg på noen vaklevorne trinn på dansegulvet. Og følte meg beruset bare av det.

Det er å gjenoppdage livet med museskritt. Man må være oppmerksom for å legge merke til endringene,  så ulidelig sakte som det går. Og man må la være å tenke på de skrittene som går bakover. Det kommer et og annet av dem også, men det er de som går fremover som er fine. Det er de man må ta fram i tankene og se på og nyte gang etter gang.  Det er de man må smile av så man kjenner det i hele kroppen. De er så små at noen ganger kan det være vanskelig å få øye på dem i det store landskapet av drømmer og sånn det en gang var. Men hvis man ser nøye etter så er de der, og kan gi så mye glede som man bare vil.

Perspektivene har endret seg. Der det tidligere var jag etter det store er det nå glede i det små. Det er en klisjé, men jeg er ikke redd for klisjéene lenger. Det små har blitt stort. Og jeg liker det. Jeg liker at jeg har kastet av meg den ironiske distansen og tør å være inderlig glad for de helt små tingene. Jeg gleder meg over å være i stand til å gå, og nyte sol i ansikt og vind i håret. Jeg gleder meg over å holde tråden i en god bok. Og jeg gleder meg fremdeles over noen vaklevorne dansetrinn på fest. For de er også museskritt i riktig retning, og det på høye hæler.

.

.

Inspirert av en twitterpassiar i natten med den godeste Maria

Fulltidsjobb. Og vel så det.

mars 19, 2010, kl. 11:03 | Publisert i Grønne hjertesukk, Grønne meninger | 26 kommentarer
Stikkord: , , , ,

«Og de andre dagene, da, når du ikke er her? Hva gjør du på da?» spør min kollega når jeg er innom kontoret for mine små timer med arbeidstrening. «Tja, jeg går på butikken. Går tur. Går på besøk til venner, får besøk av venner…» Jeg ser at han ser skuffet ut, lei seg på mine vegne. «Åja…det var jo ikke så mye,» detter det ut av ham, og sammenligner nok med hvordan livet mitt var før.

Selv er jeg fornøyd. Dagene min er fulle. Det er mening der nå.

For det er en dimensjon ved sykdom som mange har vanskelig for å skjønne om de ikke har vært der selv. For meg er min egen sykdom en fulltidsbeskjeftigelse, og vel så det. Tid og krefter går med til å vurdere behandlingstilbud og en evig diskusjon med meg selv om hvordan jeg skal forstå min egen sykdom. Ting som jeg tidligere ikke så på som aktiviteter, bare noe jeg gjorde på vei til noe annet, tar nå stor plass. Å gå på butikken krever planlegging. Ikke kan jeg handle for mye for da kan jeg ikke bære det, og ikke kan jeg glemme noe for jeg kan ikke gå tilbake før tidligst i morgen. Hvile og avspenning er egne punkter på timeplanen, nødvendige for at resten skal gå opp.

Min sykdom har blitt min fulltidsjobb. Jeg reflekterer mye over mitt eget forhold til sykdommen, utfordrer meg selv og mine oppfatninger. Noen ganger er jeg på intens informasjonsjakt der ute, andre ganger går jeg runde etter runde i eget sinns irrganger. Jeg bruker tid og energi på å fjerne fokus fra symptomer og å fremheve min egen mestring. Jeg løfter meg selv etter håret litt hver eneste dag for å unngå de sorte hullene som jeg vet er der, for jeg har falt i dem før. Det er en utfordrende arbeidsoppgave å unngå alle vonde tanker om tapte muligheter og usikker fremtid, og å klare å nyte øyeblikket.

Og da er det ikke tid og krefter til så mye annet. Så jeg har en fulltidsjobb, og det blir vel egentlig litt overtid også når jeg tenker meg om. Mine små timer per uke med arbeidstrening som kommer i tillegg er nok. Dagene er fulle.

Denne dimensjonen glemmes ofte når det snakkes om arbeidslinjen, om gradert sykemelding og om å få folk raskest mulig tilbake i arbeid. Med omfattende symptomer, enten det er smerter, utmattelse eller annet, så krever det så mye å bare forholde seg til det, hvert øyeblikk som går, at det er en fulltidsjobb i seg selv.  Minst. Vi må ha rom for at det i perioder skal være godtatt å ha egen sykdom som fulltidsbeskjeftigelse. Fordi det er det som trengs for å bli bedre. Og så, når man har kommet dit, når man er blitt bedre, kan arbeid få større plass og sykdom mindre.

*

Oppdatering: Les et glimrende innlegg om arbeidslinjen hos Spindellett og om sykefraværsdebatten hos Marias metode

Blogg på WordPress.com.
Entries og kommentarer feeds.