Nytt år, nye muligheter

januar 1, 2009, kl. 19:33 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 15 kommentarer
Stikkord: , ,

Med en lang sykemelding foran meg og all for mye fritid er jeg på jakt etter noe å gjøre på. Noe som ikke er for krevende, verken fysisk eller intellektuelt, men som likevel gir litt positive opplevelser og mening. Hva syns dere at jeg skal bruke tiden min til? Skriv i kommentarfeltet hvis du har andre forslag enn de på listen 🙂

Legg merke til at avstemningsknappen ligger over Afrika, og nesten over Uganda. Det må da bety noe…?

Håpet er lysegrønt

desember 31, 2008, kl. 16:18 | Publisert i Grønne hjertesukk, Sånn går no de grønne dagan, Scener fra hospitalet | 7 kommentarer
Stikkord: , , , , , , , , , , , ,

Tante Grønns grønne støvler

Tante Grønns grønne støvler

På årets siste dag kommer tankene om året som har gått, og jeg kan vel trygt si at dette ble ”Året som ikke ble som jeg trodde”

Første halvdel var en jevn opptur, og ukene ble stadig mer travle. Gode venner hjalp til med søknad og intervju da drømmejobben dukket opp. Noen dager etter en lang hjemreise fra Zambia og flyplasstreik på Flesland kom beskjeden om at jeg hadde fått jobben i Uganda!

mirandaOg da jeg på premieren til Sex and the City-filmen, utkledd som Miranda med rødt hår og selvfølgelig i grønn kjole, stadig gjentok Miranda-sitatet ”I love my job, I love my friends, I love my life!” mente jeg det virkelig. Den gode bølgen fortsatte med store opplevelser sammen med koret. Først seier i konkurranse i Grieghallen. Men aller størst var gullmedalje i kor-OL i Østerrike. Opplevelsen av å sammen skape noe vakkert, krevende og spennende i øyeblikket var utrolig sterk. Dette var også sommeren da jeg (med halsbetennelse) sang i vielsen til gode venner. Det var stort og rørende å få være med på deres viktige stund. Da jeg ved midnatt forlot bryllupet med ”No skal æ færra te Mexico” i ørene var det nettopp for å dra direkte til Mexico på den gigantiske AIDS-konferansen med 35 000 deltakere.

At jeg følte meg litt tom og lite motivert på konferansen tolket jeg som at jeg var sliten etter travelt program og mange inntrykk. At jeg ble litt syk tok jeg også som et tegn på det samme. Sannsynligvis hadde jeg egentlig allerede da, som en tegnefilmfigur på vei oppover, løpt forbi kanten av stupet og fortsatte å løpe i løse luften uten å se hvor langt det var ned. I ettertid er det lett å se hvorfor jeg ikke kom i mål med forberedelsene før jeg skulle flytte til Uganda, og hvorfor jeg på avreisedagen var så stresset at jeg for første gang hyperventilerte. Men fremdeles hadde jeg ikke sett at jeg hadde løpt forbi kanten av stupet.

hospitalet1Jeg begynte nemlig først å kjenne at jeg falt da jeg var kommet til Uganda. Da alt skulle være nytt og spennende, kjentes det tungt og febervarmt. I stedet for å oppdage ny by og nye mennesker, ble jeg innlagt på sykehus. Jeg stilte min egen diagnose, og satt etter kun to uker på flyet hjem.

Dette ble året som ikke gikk som jeg trodde. Jeg hadde ikke trodd at jeg skulle bo hos mine foreldre som 31-åring. Jeg hadde riktignok trodd at høsten skulle bli full av utfordringer, men hadde sett for meg at utfordringene skulle bli lange jobbedager og krevende oppgaver, og ikke at de skulle bli å gå til bussen eller i oppoverbakke. Jeg hadde ikke trodd at det var jeg som skulle sitte hjemme og lese reisebloggene til gode venner i utlandet.

”Vi må selv velge våre dimensjoner,” skrev Pegasus da hun trakk tarotkort til meg. Tordenlill beskriver gledene ovelysegrc3b8nt3r å gjøre ting man ikke klarte før. Jeg syns det er vanskelig å være i min nye dimensjon. Jeg er vant til å engasjere meg, jobbe, diskutere. Nå skal jeg være fornøyd hvis jeg leser litt i avisen. Gode romaner har måttet vike for enkle krimbøker. Når argumentene blir for kompliserte faller jeg ut av diskusjonen. Det er frustrerende å miste så mye av seg selv og ikke vite når eller om det kommer tilbake. At jeg en gang har jobbet 18 timers lange vakter i akuttmottak og tatt i mot dårlige pasienter virker fjernt nå. Når jeg ser mennesker som løper, lurer jeg litt på hvordan det er. Jeg kan ikke helt huske hvordan det føles å ha overskudd. Når jeg ser de andre kose seg når venner er samlet, husker jeg at jeg også pleide å kose meg og var ikke utslitt etter kun kort tid. Jeg, som har vært sterk og selvstendig, er nå den som alltid må gå først hjem og som ofte må si nei fordi jeg ikke orker.

hopePå en dag der man skal feire overgangen til et nytt år har jeg sluttet å håpe for mye. Etter å ha blitt skuffet gang på gang, når formen har blitt verre og sykemeldingen forlenget, har jeg lært meg å skru ned forventningene. Legen min sier jeg må fokusere på ting jeg mestrer. Men jeg klarer sjelden å udelt glede meg over de tingene jeg mestrer nå, for det er så langt unna det jeg vanligvis kan mestre. Den jeg er nå er så langt unna den jeg egentlig er. Mitt ønske og håp for neste år er å komme tilbake til meg selv. Og Tante Grønn kan vel aldri helt slutte å håpe, for håpet er jo lysegrønt.

Jeg håper også at Virrvarr vil tegne meg i en av hennes flotte tegneserier. Som mange andre var Donald-tegneserier noe av det første jeg leste, før bøker og lærebøker. Senere var jeg hektet på Tommy og Tigern og Larssons gale verden. De siste årene har favorittene vært Pondus, Nemi og Karine Haalands herlige strek, men jeg har også fått opp øynene for de lange tegneseriene som Fabler (vises i Nemi-bladet) og Persepolis. Å bli hovedpersonen i en av Virrvarrs tegneserier ville ikke bare bli en stor ære, men enda mer en kjempestor oppmuntring på veien tilbake til meg selv.

Pakke fra Amerika!

desember 16, 2008, kl. 18:22 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 7 kommentarer
Stikkord: , ,

I går fikk jeg pakke fra Amerika. Det var stort for en utmattet sjel, som hadde brukt all sin energi på å stå i kø på et overfylt postkontor, å finne pakke fra Amerika i posten 🙂 Inga-Cecilie hadde sendt julegave og en stor gingerbread-mann.

Pakke fra Amerika

Pakke fra Amerika

En stor gingerbread-mann dekket av sjokolade kan trenges i dag. Legen har sykemeldt meg ut mars, og jeg har fått beskjed om å kun gjøre ting som gjør meg godt. Og akkurat nå tror jeg en stor gingerbread-mann dekket i sjokolade vil gjøre tilværelsen littegranne bedre…

Når livet står stille

november 11, 2008, kl. 13:34 | Publisert i Grønne hjertesukk, Sånn går no de grønne dagan | 15 kommentarer
Stikkord: ,

Når livet står stille går tiden likevel fort. Allerede er det to måneder siden jeg satt på flyet med mononukleosevond hals etter kun to uker i Kampala. Men lengre skal det gå. I går fikk jeg et nytt brev av legen min som nå er scannet og sendt til folk rundt om i verden. Der stod det at jeg i alle fall ikke skal begynne i jobb igjen i år. Så da blir det norsk julefeiring og stillestående liv en god stund til.

Jeg og de gamle damene

oktober 22, 2008, kl. 15:33 | Publisert i Grønne hjertesukk, Grønne observasjoner | 10 kommentarer
Stikkord: ,

Det er jeg og de gamle damene som er ute og rusler sakte på formiddagene og blir forbigått av de raskeste rullatordamene.

Det er jeg og de gamle damene som går til det lokale kjøpesenteret hver dag. Ikke fordi det er interessante butikker der, men for å ha et sted å gå.

Det er jeg og de gamle damene som heller drar på kjøpesenter enn i byen, siden vi trenger benker under tak og korte avstander.

Det er jeg og de gamle damene som planlegger selv de minste utflukter til detalj, for å alltid vite at vi er i stand til å komme oss hjem igjen.

Det er jeg og de gamle damene som blir klissvåte når det kommer en regnbyge, siden vi ikke er i stand til å løpe for å komme under tak.

Det er jeg og de gamle damene som har sett så mye på meningsløse TV-serier på dagtid at vi har blitt så godt kjent med personene at seriene har begynt å gi mening og vi MÅ se dem hver dag.

Det er jeg og de gamle damene som snakker om været. Rett og slett fordi det ikke skjer så mye annet å snakke om.

Det er jeg og de gamle damene som ikke tør kjøre i trafikken lenger, av frykt for å bli for stresset.

Det er jeg og de gamle damene som sitter på en benk på kjøpesenteret og ser på folk, sliten etter å ha vært innom to butikker og undrende over at alle menneskene går så fort.

Jeg har blitt en gammel dame. Håper jeg blir yngre snart.

Tiden det tar

oktober 10, 2008, kl. 20:14 | Publisert i Grønne hjertesukk, Sånn går no de grønne dagan | 2 kommentarer
Stikkord:

Til tross for normale blodprøver, fikk jeg i dag et brev fra legen min der det står at jeg ikke bør begynne i jobb før om en måned. Det kjennes ganske lenge, og Uganda virker fjernere enn på lang tid.

Er det ikke rart, er det ikke rart..?

oktober 2, 2008, kl. 15:32 | Publisert i Grønne hjertesukk | 2 kommentarer
Stikkord:

I går var det en måned siden jeg begynte i ny jobb, selv om det ikke akkurat hatt blitt mye jobb siden da. Tiden går umerkelig fort når man egentlig ikke gjør så mye. Langtidssykemelding var vel ikke helt det jeg hadde sett for meg, ikke det jeg hadde trodd skulle skje denne høsten.

…du tror det ikke før du får se det.

Byråkratisk frustrasjon

september 12, 2008, kl. 12:38 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan, Tante Grønn i Uganda | 1 kommentar
Stikkord: , , , ,

Siden alle pushet meg saann paa at jeg bare burde dra hjem, ombestilte jeg returen min og er i utgangspunktet klar til aa dra i kveld. Men saa slaar det herlige FN-byraakratiet inn! Det maa godkjennes fra New York at jeg kan dra fra min «duty station» mens jeg er sykemeldt. Folk som sitter paa et annet kontinent skal altsaa vurdere om jeg vil vaere i stand til aa reise. Og det faar jeg sannsynligvis svar paa foerst etter at jeg har reist.

Saa naa venter jeg paa svar fra Nadia, min gode hjelper paa JPO (juniorekspert) service centre i Koebenhavn, paa om hun tror det er bare litt dumt eller veldig dumt av meg aa dra i kveld uansett.

Og legg til at halsen min naa er saa vond at jeg nesten ikke klarer aa spise og ikke faar sove om natten, saa kan dere forestille dere frustrasjonsnivaaet mitt…

Grmf!

En juniorekspert krysser sitt spor

september 11, 2008, kl. 12:19 | Publisert i Tante Grønn i Uganda | 2 kommentarer
Stikkord: , ,

Fn-legen har bestemt seg for aa sykemelde meg i 2 mnd. Og saa heller friskmelde meg underveis hvis jeg blir fortere bra. Sjefen min har anbefalt meg aa reise hjem. Etter aa ha kommet over det foerste sjokket av tanken paa aa dra hjem allerede, har jeg bestemt meg for at det sikkert er det beste. Jeg har ikke en gang et sted aa bo, og kan jo ikke bo paa hotell i en evighet mens jeg venter paa aa faa nok energi til aa lete etter hus (som kan vaere ganske tid- og energikrevende her).

Saa i dag har jeg faatt endret billetten min hjem, og drar allerede i morgen kveld. Paa loerdag formiddag setter jeg foettene paa bergensk jord, klar for et rekonvalesensopphold.

Dette var ikke helt det jeg hadde sett for meg…

Opprett en gratis blogg eller et nettsted på WordPress.com.
Entries og kommentarer feeds.