Første episode – historien fra hospitalet

oktober 6, 2008, kl. 15:24 | Publisert i Scener fra hospitalet | 5 kommentarer
Stikkord: , , ,

Dette er første episode i serien «Scener fra hospitalet«.

Etter mer enn en uke med høy feber av ukjent årsak (eller FUÅ som jeg husker det stod på et kompendium vi fikk en gang) valgte den smågale legen fra Ukraina med skumle isblå øyne å sende meg på sykehus. Søster (I Uganda er jo fremdeles sykepleiere sykesøstere og blir kun kalt søster) var helt enig, og spurte meg om jeg var forkjølet siden det rant fra nesen min. Det var jeg jo ikke, kun fullstendig motløs over at det jeg trodde skulle bli et spennende opphold og en engasjerende jobb var blitt redusert til febertåke og nå også innleggelse. Fjorårets lille opphold på Haukeland sykehus spøkte i bakhodet mitt, og jeg visste ikke hva jeg skulle forvente av et sykehus i Kampala. ”Dette er et av Kampalas beste sykehus” sa legen, og forsikret meg om at på dette sykehuset kom legen veldig fort, i motsetning til det andre av de gode sykehusene, der man visstnok kunne risikere å vente lenge på legen. Jeg tenkte en liten tanke på alle pasientene mine som måtte vente i timesvis da jeg var turnuslege alene på vkat, og tenkte at ventingen var vel ikke viktigst, men heller teknologi og kunnskap.

 

Og da jeg kom til hospitalet, som var nabo til boligen til den norske ambassadøren, måtte jeg faktisk ikke vente så lenge. Men i den lille tiden jeg rakk å vente, fikk jeg med meg at en ”søster” foretok en blodtrykkskontroll av en pasient – inne på undersøkelsesrommet der jeg ventet! Ikke mye taushetsplikt og konfidensialitet, akkurat. Og da legen kom målte han blodtrykket mitt også, i tillegg til temperaturen, men ingenting annet. Så ble jeg sendt på rommet med beskjed om at overlegen skulle komme snart.

 

Dette må være første, og sannsynligvis blir det eneste, gang jeg har bodd på VIP-rom. Men det var faktisk det de kalte det. VIP-rommet var et enerom, men med to senger i tillegg til et nattbord. Jeg hadde et eget bittelite bad, og utgang til en slags liten balkong. Jeg landet på den ene sengen, og syns livet var ganske kjipt. Vet ikke hvor lenge jeg lå der, og siden ingen kom inn var det ingen å spørre om hva som skulle skje. At den ene bryteren på veggen egentlig var en ringeklokke med en sinnsyk lyd fant jeg først ut av senere.

 

Overlegen kom til slutt. Han virket ganske oppegående og undersøkte meg litt mer enn den forrige legen. Men utrolig nok satte ingen et stetoskop over hjerte og lunger under hele oppholdet. Det ble tatt blodprøver og en ultralyd. Utpå ettermiddagen kom overlegen og forklarte at de ikke kunne utelukke malaria, og at det var for farlig å vente med behandling i tilfelle det skulle være malaria. Så han ville gi meg kinin. Jeg var for sliten, oppgitt og lei til å i det hele tatt tvile på hans vurdering.

 

Veneflonen er godt tapet fast

I mange afrikanske land er dette et greit regnestykke:

 

Feber = malaria, inntil det motsatte er bevist

At det var så å si umulig at jeg kunne ha malaria ble ikke tatt med i regnestykket. Så etter at to søstre hadde strevd med å sette veneflon, tape den grundig fast og få intravenøst-settet til å passe sammen i nesten en time, satt jeg med kinin intravenøst og gulvet hadde flekker med både blod og kinin. Ingen informasjon om bivirkninger eller at bivirkningene ville være mildere hvis jeg fikk i meg godt med væske. Ingen væske intravenøst, og jeg fikk ikke

Lenket til kininen

Lenket til kininen

vann før godt utpå kvelden etter at jeg hadde mast en del om det. Neste morgen følte jeg meg sykere enn før, og var så svimmel at jeg sjanglet på vei til do. I ørene durte det høyt, og jeg hørte ganske dårlig. Både sengetøy og klær var gjennomvåte av svette. Munnen min smakte som om jeg hadde hatt skittent metall der hele natten, og matlysten glimret med sitt fravær. Jeg var ikke sikker på om dette var sykdom eller bivirkninger, men den nye søsteren på vakt kunne forsikre meg om at det var det siste. Og slengte på en fin bemerkning: ”Det hadde jo blitt litt bedre hvis du hadde vært flinkere til å drikke.” Jeg orket ikke ta opp kampen og fortelle at jeg knapt hadde fått vann.

 

Guffen kinin

Guffen kinin

Utover dagen strømmet det på med besøk. Bekymrete kollegaer kom med vann, mat, blader, vifte, bøker, sjokolade og alt mulig. Jeg hadde mitt første møte med sjefen min, som hadde vært bortreist, iført pysjamasbukse, en t-skjorte med en geit på, tannkosten i munnen og et kinindrypp i armen. Håret var fett og jeg luktet sikkert vondt. Lenket som jeg var til kinin-helvetet hadde jeg jo ikke fått dusjet. Men en geskjeftig sjef på besøk er alltid greit. Hun fikk laben til å ta flere prøver og en dame fra den norske ambassaden var plutselig på plass.

 

Feberen gikk ned, og da kininen endelig var ferdig følte jeg meg bedre enn på lenge. Jeg begynte å komme mer til meg selv, og etter lange diskusjoner med legekollegaer var jeg jo selv helt overbevist om at jeg ikke kunne ha malaria.

Overlegen mente at det at feberen hadde gått ned på kinin var et bevis på at det var malaria. Det ble en lang samtale, som til slutt gjorde at de tok nye blodprøver, jeg ble skrevet ut og fikk en kontrolltime noen dager etterpå. Overlegen var overbevist om at feberen ville komme tilbake, siden jeg valgte å avslutte malariabehandlingen. Jeg var overbevist om det motsatte.

De av dere som har lest bloggen fast vet at jeg fikk rett. Da jeg møtte til kontroll noen dager senere var jeg feberfri da jeg slengte nye prøvesvar foran ham og sa: ”Nå har jeg stilt min egen diagnose, og det var ikke malaria”. At overlegen på et av Kampalas beste sykehus ikke ville stilt riktig diagnose fikk jeg bekreftet da han så prøvesvarene mine. Han syns det var så eksotisk og uvanlig at han ville skrive en kasuistikk til et lokalt legetidsskrift.

Sånn. Det var det som egentlig skjedde på hospitalet. Men for å ikke gjøre denne teksten for lang har jeg utelatt en del komiske episoder. De får komme i de neste episodene. Som den interaktive bloggen dette jo er, kan interesserte lesere få velge mellom følgende temaer:

 

– måltidsritualer for VIP-gjester

– hvordan få tak i en sykepleier?

– hvor mye sykebesøk kan man få etter en uke i Uganda?

– kleskode på hospitalet

 

Den norske pasienten

september 9, 2008, kl. 14:01 | Publisert i Scener fra hospitalet, Tante Grønn i Uganda | 1 kommentar
Stikkord: , , , ,

Dette var ikke starten jeg saa for meg. Har vaert syk siden jeg kom, og faatt proeve baade FN sitt legekontor og et av Kampalas beste sykehus (uten at det noedvendigvis sier saa alt for mye om den medisinske kvaliteten). Jeg har proevd en kur med kinin, noe jeg ikke anbefaler noen andre. En forferdelig medisin. Og for tiden diagnostiserer jeg meg selv, og har faatt legen min til aa sende meg til en lab som kan teste for mononukleose. Saa faar vi se.

Men feberen er borte, saa jeg foeler meg bedre. Men ingen diagnose og fremdeles funn paa proever som ikke er som de skal.

Naar jeg er mer ovenpaa skal jeg skrive mer om dette, for det har jo virkelig vaert en opplevelse. Mange episoder fra sykehuset som er ganske komiske, naar man ikke har et kinin-drypp i armen 😉

Har flotte kollegaer her, som tar godt vare paa meg. Saa jeg foeler meg ikke alene og ensom midt oppe i dette.

Opprett en gratis blogg eller et nettsted på WordPress.com.
Entries og kommentarer feeds.