Nyttårskavalkade

desember 31, 2009, kl. 16:25 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 14 kommentarer
Stikkord:

Det var året der tiden stod stille og samtidig løp fra meg. Året der dagene fløt og jeg ingenting skulle. Året uten kalender, for hvem trenger kalender når man ingenting skal? Filofaxen har pleid å være full. I år ble det ingen ny innmat til filofaxen. På et tidspunkt (vet ikke helt når, ikke så lett når tiden flyter) fikk jeg meg en veggkalender, med et lite felt hver dag, nok til å skrive på en ting hver dag.

Det var året der jeg mistet fotfestet og følte meg i fritt fall uten å ane hva som ville komme. Året med balansering mellom håp og realisme, mellom forventning og skuffelse. Mange ganger det siste. Noen ganger krampaktig det første.

Tidløs. Vektløs. Og uten retning.

Sånn føltes det noen ganger.

Men det var også året for ny innsikt. For å være virkelig tilstede, selv om man står i ro. Litt som et bilde fra en travel gate tatt med lang lukkertid – bare den som står i ro er tilstede i bildet.  Det var året der gode venner gikk bort i vannet, som etter det virker så kaldt og mørkt. Det var året for sorg og at livet går videre, om enn sakte, sakte. Det var et år helt ulikt alle andre år hittil i mitt liv.

Det var året jeg lærte å ikke tenke for langt fremover. Totusenogti sier du? Det er i morgen. En dag av gangen.

Reklame

Og jula varer helt til…

desember 29, 2009, kl. 11:03 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 2 kommentarer
Stikkord: ,

Ja, kanskje ikke helt til påske, men i alle fall til nyttårsaften. Nå skal det sies at jeg er vokst opp i et hjem der livet skulle gå videre og juletreet skulle ut så fort som mulig etter julefeiringen. Så trettende dags jul og sånne ting ble forbigått i stillhet. Nå feirer jeg jul på besøk hos andre, og julestemningen hjemme hos meg selv består i noen små nisser i hyllen, to røde lys på bordet og en amaryllis, som forresten er helt nydelig. Men det jeg skulle si var jo egentlig at når julebesøket er over og jeg er tilbake til de små nissene i hyllen, så er liksom julen over. Da er det hverdag og planlegging av hvordan jeg skal komme meg til butikken og prøve å holde leiligheten varm og holde den beryktede trekken på avstand. Da er julen over.

Men så er den ikke det likevel. Og det skal vi tenke på neste år, og det etter det, når vi stresser hodet av oss for å komme i mål med julegavene og ender opp med å gi et eller annet man innser at aldri vil bli brukt bare for å ha noe å gi på den riktige dagen, at det er utrolig koselig å få julegaver sånn litt for sent. Når roen har senket seg og man ikke allerede sitter i en haug av gaver man både liker og ikke liker, da er det fint å få en forsinket julegave. En forsinket julegave som får all oppmerksomheten og gleden. Da er det nesten en ekstra liten julaften. Og så varer julen litt lenger.

(Og sånn forresten, hvis du klager over stress med julegavene hvert år og dette innlegget ikke bidro til å få ned panikkfølelsen, så bør du absolutt lese litt her.)

Solen har snudd

desember 27, 2009, kl. 20:00 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 8 kommentarer
Stikkord: , , ,

Så stikker jeg hodet ut av juledvalen. Eller, dvale er kanskje ikke riktige ordet. Julebesøk hos aktive tantebarn er så absolutt ingen dvale. Der er det mye viktig som må gjøres, som å kjøre Thomas-toget, pusle puslespill og lese traktorbok. Og spise pepperkaker og dessert. Mye dessert. Og helst skal det gjøres nå. Sove kan man gjøre siden.

Mens jeg har vært langt inne i juleboblen har solen snudd. Og jeg har snudd. Det føles litt sånn, nå som jeg er tilbake til stillheten som plutselig er uvant. Tanker har falt på plass, de som ikke har funnet plassen sin på lenge. Kroppen har ro, til tross for at et par slurker kaffe har fått opp pulsen og gitt en lett skjelving i den fine muskulaturen.

Ting kjennes annerledes. Men det er sikkert jeg som er annerledes. Uten at jeg kan si hva det er, sånn helt konkret. Bare en følelse. Kanskje var det varmen fra trøtte barnekropper mens vi så på barne-tv. Kanskje var det et snev av å føle seg nyttig et lite øyeblikk eller to. Kanskje var det jubelen når jeg trøtt stakk hodet frem noen timer etter de andre om morgenene. Jeg vet ikke. Men tilbake ved vinduet tenker jeg at det er sånne øyeblikk der man kjenner at nå skjer det noe. Selv om man er helt stille, stearinlyset er nesten nedbrent og kaffen er lunken, kjenner man det.  At etter dette skal ting bli annerledes. Nå går det mot lysere tider.

Forspist. Men ikke mett

desember 18, 2009, kl. 18:52 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 6 kommentarer
Stikkord: , ,

Jeg har allerede gjort det før jul. Jeg har forspist meg. Ikke på mat, men på blogger. Som overspising av julemat har det en tendens til å skje i desember, dette også. Desember er bloggoppdagertid. Tordenbloggen raser sin vante gang hver desember, om enn kanskje i litt uvant form i år. Hver dag er man spent på hvilke blogger som presenteres. Er det noen fine blogger der ute man ikke har funnet før, kanskje? Kan man finne det vakre språket og de fine historiene på nye steder?

Og det er akkurat som om bloggoppdagertrangen tar over. På ellers kjente steder klikker jeg på nye linker til ukjent terreng og nye ord. Videre, videre. Selv i en periode der sykdom har omplassert hjernen min til ukjent sted og en bomullslignende substans med sakte tempo har tatt over, kikker jeg ivrig på nye blogger.

Legg til abonnement, står det i rss-leseren, og jeg gjør så. Legger til og legger til. Listen blir lengre og lengre. Å, så mye jeg vil lese når jeg bare får overskudd, når jeg bare får tid.

Og akkurat som med julematen oppdager jeg det for sent. Jeg har forspist meg. Rss-leseren er overfylt, jeg klarer ikke følge med alt.  Jeg scanner gjennom den evig lange listen over uleste innlegg og ender opp med å lese færre enn før. Det er for mye. Klarer ikke ta det innover meg.

Så i god tid før ukebladene kommer med sine januarnummer med anbefalte metoder vurderer jeg å gjennomføre en slankekur. Drastiske kutt i budsjettet, kan man si. Færre kalorier inn. Mindre mat i kjøleskapet. Sukk.

Som med julematen handler det vel om å være realistisk, å ikke ta mer på tallerkenen enn man tror man kan klare. Men det er jo ikke så enkelt når det er så mye bra der ute.

Nerd eller ikke nerd, det er spørsmålet

desember 16, 2009, kl. 14:56 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 18 kommentarer
Stikkord: , ,

Man vet man er på god vei til å bli håndarbeidsnerd når man sjekker Garnstudios julekalender hver dag.

Man vet at man heldigvis ikke har blitt helt håndarbeidsnerd ennå når man syns at de fleste tingene er ganske tullete.

Heklet selskapsveske og mobilveske for eksempel. Hvem er det som har hjemmeheklet selskapsveske? Det må være sånne damer som går med quiltet vest og batikkfarget skjørt. Og gardiner i hardangersøm. Det har ikke jeg.

Fordelingspolitikk

desember 15, 2009, kl. 14:08 | Publisert i Grønne hjertesukk | 8 kommentarer
Stikkord: , ,

Jeg har ikke så mye å si for tiden. Annet enn at jeg syns at når man fordeler sykdom, så kan sånne tilfeldig forbipasserende virusinfeksjoner heller bli tildelt de som allerede er friske og som reagerer med et helt normalt sykdomsforløp. Ja, jeg innser at det er billigere for samfunnet hvis de som allerede er sykmeldte blir syke og at man sånn sett kan unngå enda større sykefravær med den dårlige arbeidsmoralen folk visstnok allerede har, men hva skjedde med rettferdigheten oppe i dette? Synes å huske valgkampslagorg om at «alle skal med». Dette bør vel dekke alle områder, også sykdom?

Det samme gjelder forøvrig vaksinebivirkninger.

På tide med litt metablogging her i gården også

desember 8, 2009, kl. 11:52 | Publisert i Grønne observasjoner | 13 kommentarer
Stikkord: , , ,

Jeg leser en heller platt artikkel i Bergens Tidende om hvordan ungdom deler mye av livet sitt gjennom blogger. Ironisk nok ligger ikke denne artikkelen om ungdoms nettvaner ute på nett, og den er vel heller ikke så god at jeg anbefaler de som ikke får avisen på dørmatten hver dag å gå til det skritt å få tak i avisen. 

Oppdatering: Nå har artikkelen dukket opp på aftenposten på nett.

Det interessante i artikkelen er det medieviter Karoline Tømte som kommer med. Hun har nylig skrevet masteroppgaven «Bloggpraksis som lært selvrepresentasjon» om bloggernes virkelighet, og snakker om noe som har ligget langt fremme i tankene mine i det siste. Hun sier

Personlige blogger framstår mer som en forlengelse av bloggernes identitet, men man viser bare et utsnitt av seg selv.

Nå vet jeg ikke hvilke type blogger hun har gjort sitt utvalg blant, men det treffer altså tanker jeg har gjort om det å blogge. Om hvordan man velger å vise et bilde av seg selv som kanskje bare er en del av seg selv. Hvordan man kan velge hva man vil fremheve og hva man ikke vil vise frem, og hvordan man kan skape et bilde av seg selv. Hvordan noen meninger og følelser blir til blogginnlegg, og andre ikke.

Bloggen min har levd sitt eget liv, det som opprinnelig skulle bli en reiseblogg ble til noe helt annet. Jeg, som tidligere leste blogger om samfunn og politikk har vært nødt til å bli  mer opptatt av de enklere tingene i livet. De små gledene som jeg sjelden var flink til å se før. Det har også bloggen blitt preget av. Jeg har valgt å vise noen sider av meg selv her. Noen ganger nært og sårt, andre ganger saklig og direkte. Jeg har hele tiden vært bevisst det bildet jeg velger å vise og hvor mye jeg har villet vise. Responsen fra leserne har vært noe av det som har formet bloggen videre. Bloggen har fått leve sitt liv og vært mitt lille hjørne der jeg har delt mine opplevelser og meninger.

Og da er det jo utrolig hyggelig at flere andre bloggere har nominert meg på sin topp 10-liste på årets tordenblogg, som er bloggernes egen kåring av årest blogg. I en periode som har handlet alt for mye om dødsfall, tungsinn og tanker om hva jeg egentlig vil med bloggen min og om den virkelig er levedyktig, varmer det utrolig at noen setter pris på mine små funderinger om livet her inne på mitt lille hjørne. Takk, fine lesere!

Det e svart november

desember 4, 2009, kl. 14:17 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 11 kommentarer
Stikkord: , ,

Jeg er lett påvirkelig. I alle fall når det gjelder musikk. Det skal nesten ingen ting til for at jeg skal få en sang på hjernen. Et ord kan være nok, og hvis det er en hel frase er det garantert at jukeboksen i hodet mitt stiller seg på repeat.

For tiden hekler jeg et sjal i garnet «Faerytale». Jeg trenger vel ikke si mer? Kanskje bare legge til at fjorårets MGP-vinner ikke er i nærheten av å være min favorittsang, og at det rett og slett er ganske plagsomt at felespilleren dukker opp i hodet mitt hver gang jeg setter meg for å hekle.

Men da Bergens Tidende for noen dager siden innledet sin månedlige oppsummering av Bergensværet med frasen «det e svart november» var stemningen en helt annen. For jeg skal nemlig på konsert i kveld. Og kjennere har allerede skjønt hvilken konsert jeg skal på, og har kanskje allerede sunget videre om at «havet knuse mot strand». For også i år blir det Vamp-konsert på meg, denne gangen utstyrt med sitteplasser og ørepropper. Og da kan man gjerne få en Vamp-sang eller to på hjernen i dagene før. Hvilken er din favoritt?

Kom te hud. Kom te sinn.

i fra alt som e grått.

Eg skal stryka ditt kinn,

gjørra blikket ditt blått

Et lys

desember 3, 2009, kl. 15:29 | Publisert i Grønne hjertesukk | 3 kommentarer
Stikkord: , , ,

Noen ganger tar desperasjonen overhånd. Når hjernen min gjør det som jeg på studiet lærte at pasienter gjør, tar enkeltsetninger ut av sin sammenheng og legger dem sammen til en ny, og som er grunnen til at man alltid skal vokte hvert et ord man sier som behandler. Da tar jeg en setning eller kanskje en bisetning fra hver behandler og legger dem sammen til en virkelighet jeg hver dag prøver å fortrenge. Jeg prøver å hvile, men klarer det ikke fordi tankene på min egenproduserte sammenheng tar over, og tårene blir kalde før de når øregangene.

Det er den desperasjonen som holder hele alternativmarkedet i gang. Det er den desperasjonen som forer opp tanken på hva om det er noe som kan hjelpe, og så har jeg ikke prøvd det? Hvis noen hadde ringt på døren akkurat da og tilbydd auraterapi eller tarmskylling som mirakelkur, så hadde jeg sikkert hoppet på det der og da. Om det er aldri så udokumentert. Tenk om det kan hjelpe. Tenk om, og så har jeg ikke prøvd det. Det er en helt utrolig dårlig logikk, men er likevel det eneste som virker logisk når desperasjonen tar overhånd.

Men så får jeg heldigvis beina på jorden igjen. Klarer å se de gode tingene i livet, og å sette pris på hva jeg kan klare. Klarer å sette pris på hver dag som går. I dag tenner jeg lys for tapre Regine, som så åpent og ærlig forteller fortalte om hvordan det er å se døden i øynene som attenåring. Da blir min desperasjon så veldig liten.

Opprett en gratis blogg eller et nettsted på WordPress.com.
Entries og kommentarer feeds.