Afrika-amatør?

august 31, 2008, kl. 17:43 | Publisert i Tante Grønn i Uganda | 4 kommentarer
Stikkord: , , ,

Jeg liker jo å tro at siden jeg har bodd kortere eller lengre tid i andre afrikanske land, så vet jeg hva det går i. Altså, hva man bør tenke på, være på vakt for og huske på – ting som ikke er helt selvsagt når man kommer fra det kalde nord. Men jeg er visst ute av trening.

Siden det er myggnetting på vinduene og jeg ikke så snurten av en mygg første natten, tenkte jeg at det ikke hastet med å kjøpe myggnetting til å ha over sengen. Amatørmessig. Den andre natten våknet jeg nemlig opp og var hoven i ansiktet og nakken. En eller flere mygg hadde nemlig forsynt seg godt av meg. Den venstre siden av ansiktet var ganske hovent og den høyre siden bare litt. Dr. Marte var raskt fremme med allergitabletter og kortisonkrem, som heldigvis dempet det litt etter hvert. Så da jeg møtte en av kollegaene mine for første gang i dag, spøkte jeg med at hun ikke kom til å kjenne meg igjen når hevelsen går bort 😉

Til informasjon: Myggnetting er nå kjøpt inn og hengt opp. Har kjøpt verste sort av insektsspray som jeg har sprayet rommet med. I tillegg er kroppen sprayet inn med enda en myggspray. Og til de som bekymrer seg for malaria, så går jeg på forebyggende medisin.

Du trodde kanskje dette var alt. Neida. Norske Marte satte bananene på kjøkkenbenken, sånn som man gjør i Norge siden de blir så gufne av å ligge i kjøleskapet. Men det resulterte selvsagt i maurinvasjon på kjøkkenet. Så nå er all frukt i kjøleskapet, alt boss er tatt ut i bosspannet ute og vinduskarmen sprayet med killer-insektssprayen.

Jada, sånn går no dagan i Uganda. Vil legge til at enkelte triks fremdeles sitter. Som å forhøre seg om taxiprisen før man begynner å forhandle med sjåføren. Han prøvde selvsagt å lure meg, men den gang ei. Man er da ikke en Afrika-amatør.

 

(Vil bare si sånn helt til slutt at det selvfølgelig ikke er riktig å generalisere alt mulig til Afrika, siden det er et enormt kontinent med store variasjoner. Men for enkelhets skyld og siden det tar så lang tid og mye tekst å være politisk korrekt blir det generalisering denne gangen. Lover å skjerpe meg)

Advertisements

Hilsen fra Uganda

august 29, 2008, kl. 19:53 | Publisert i Tante Grønn i Uganda | Legg igjen en kommentar
Stikkord: , ,

Jeg er fremme! Reisen gikk greit, selv om jeg måtte opp grytidlig. Og med min angst for å komme for sent til flyet, kom jeg selvsagt så tidlig at innsjekkingen ikke hadde åpnet ennå 😉

Jeg ble hentet på flyplassen av UNAIDS-sjåføren, som er veldig hyggelig og som nok kan bli en god alliert når man skal ordne praktiske ting. Selv om han egentlig ikke skal jobbe i helgene, skal han kjøre meg til kjøpesenteret i morgen så jeg får handlet inn mat, SIM-kort og andre essensielle ting.

Men Ugandas virkelighet er tilstede fra første stund. Egentlig hadde UNAIDS to sjåfører, men den andre døde forrige uke og ble nylig begravet. Så nå har de en. Og han snakket om det som om det var en dagligdags hendelse.

Veldig trøtt etter lang reise, så dette ble ikke så inspirert og velformulert. Kommer mer etter hvert, og særlig etter å ha sett Kampala i dagslys!

Rapport fra første etappe

august 28, 2008, kl. 18:49 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 1 kommentar

Etter en uhyre stressende innspurt som endte med hyperventilering og at foreldrene mine må vaske ut leiligheten min, kom jeg meg utrolig nok på flyet til København. Der møtte jeg en taxisjåfør som trodde jeg var musiker siden jeg hadde gitar med. (Lite ante han om at jeg virkelig er en hobbygitarist – jeg kan jo bare to sanger og ingenting mer. ) Det viste seg nemlig at han spiller et tyrkisk instrument, som jeg ikke husker navnet på, og jeg fikk høre på CD som han hadde spilt inn. Da han spurte om jeg sang også, måtte jeg innrømme at jeg nok ikke er musiker. Men fikk høre litt til på den festlige bryllupsmusikken han spilte likevel.

 

I dag har jeg vært på briefing. Det vil si å få alt for mye informasjon på en gang. Jeg har gitt resten av skjemaene til Nadia, damen som tar seg av meg. Og jeg har fått avklart at jeg får refundert 6 mnd av den dyre, dyre malariaforebyggende medisinen Malarone. Så de som har vært bekymret for at jeg skulle få malaria kan nå slappe av.

 

I tillegg har jeg ruinert meg på å kjøpe ny koffert, siden jeg i alt stresset i går klarte å snuble og trakke på den ene låsen på min kjære, turkise koffert sånn at den knakk. Nå har jeg kjøpt en sikker hardkoffert med fire hjul, men som dessverre er mørkegrå som de fleste andre kofferter.

 

Tidlig, tidlig i morgen flyr jeg fra københavn. Og på kvelden lander jeg i kampala  og blir hentet av en sjåfør som skal holde opp en lapp med navnet mitt på 😉

Det skal visstnok være internett i leiligheten min, men jeg tror det når jeg ser det. Da skal dere få oppdatering i løpet av helgen.

 

Nå skjer det virkelig! Nå drar jeg!

Tenk det, Hedda

Soon and very soon…

august 20, 2008, kl. 19:39 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | Legg igjen en kommentar

Om ikke lenge flytter jeg til Uganda. Da kommer jeg til å blogge om mine opplevelser her.

Martedensmarte beholder sitt faglige fokus på HIV og AIDS. Siden det er det jeg skal jobbe med i Uganda, blir det nok en del oppdateringer på den bloggen også 🙂

Aktivisme og akademia, kondomer og konferanseutmattelse – AIDS-konferansen i Mexico

august 14, 2008, kl. 11:23 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 2 kommentarer
Stikkord: , , ,

Dette er kun en test. Besøk den egentlige bloggen min hvis du vil lese mer!

Med jetlag og både mannlige og kvinnelige kondomer i bagasjen har jeg kommet tilbake fra den store AIDS-konferansen. Jeg hadde egentlig tenkt å live-blogge fra konferansen, men tidsforskjell, et travelt konferanseprogram, 25000 konferansedeltagere og mer enn fem millioner biler i Mexico City gjorde sitt til at det ble lite tid og overskudd til blogging. Jeg trodde jeg skulle på en akademisk konferanse. Og det skulle jeg for så vidt. Men at jeg skulle komme midt oppe i aktivistmøter og NGO-verdenen var jeg ikke så forberedt på.

AIDS2008 har vært en opplevelse på mange måter. Det føles som et privilegium å få høre på noen av verdens fremste AIDS-forskere. Å treffe gamle kjente ved en tilfeldighet blant 25000 deltakere var også ganske spesielt. Og det er en ganske annerledes konferanse når det hver dag foregår demonstrasjoner utenfor konferansesalene. En dag da jeg kom ut fra fellesforedraget om morgenen, lå det masse folk på gulvet med brune tepper over seg. De ville ha tak over hodet til HIV-positive rundt om i verden. En annen dag kom et demonstrasjonstog med masker og underlige kostymer, men ikke så lett å forstå hva det gjaldt siden alle plakatene var på spansk. Og hver dag kom jeg hjem med vesken full av kondomer, som alltid ble delt ut over alt.

Og det som gjør denne konferansen helt spesiell er nettopp denne blandingen av akademia, NGO-verdenen og aktivister. Akademikerne presenterer forskningsresultater, og NGO?ene deler erfaringer med ulike prosjekter i ulike settinger og aktivistene kjemper for sine kampsaker. Det er jo ikke så rart. Men det kjennes litt rart når alt dette skjer på et og samme møte. Det er vanskelig å lese fra programmet, og som akademiker blir man fort overrasket over at det man skulle tro var en forskningspresentasjon faktisk er et innlegg om rettighetene til transkjønnete eller prostituerte. Og det er vel noe av grunnen til at andelen forskere blir mindre for hvert år denne gigantiske konferansen arrangeres.

Men ikke misforstå meg. I et sånt felt trenger vi å ha aktivistene og grasrotbevegelsen tilstede. Faktisk bør vi helst være aktivister selv, noe som kan gjøre oss til bedre forskere. Vi trenger også det fargerike og inkluderende fellesskapet for å forstå alle aspekter av denne omfattende samfunnsutfordringen. Forskerne skal ikke sitte i sin egen lille boble og bare publisere vanskelig tilgjengelige forskningsresultater i akademiske tidsskrift som mesteparten av verden ikke har tilgang til. Men arrangørene må være flinkere til å sile ut gode presentasjoner og sette sammen et program som samler presentasjoner både tematisk men også etter type presentasjon. Slik at man vet hva man får. Jeg hører veldig gjerne på organisasjonene sine erfaringer eller et brennende engasjert innlegg om fattigdomsbekjempelse, når det er det jeg er ute etter og det er det jeg vet jeg får. Men når jeg går på en sesjon for å høre om forskningsstudier om HIV-testing i lavinntektsland er det nettopp det jeg vil høre om.

Som akademikere er vi jo også vant til en rimelig grå forsamling, mens konferansebefolkningen var ganske så fargerik. Afrikanere i fargerike og flagrende gevanter. Homofile menn som ikke var redd for å vise sine feminine sider. Og ikke alle som så ut som kvinner var faktisk kvinner. I global village fikk organisasjoner fra hele verden vist seg fram, og der fikk man virkelig følelsen at hele verden var samlet på ett sted. For en opplevelse!

Men med 25 000 deltakere og et omfattende konferanseprogram, masse stands og global village er det lett å få konferanseutmattelse (conference fatigue). Bussen til konferansesenteret gikk kl 7.15 hver morgen, og dagen kunne fylles fullt og helt med spennende program og masse inntrykk helt fram til sent på kvelden. Og da var det ganske uforutsigbart hvor lang tid det ville ta å komme tilbake til hotellet, siden trafikken i Mexico City er uforutsigbar, kaotisk og noen ganger nærmest stillestående.

Det kjennes egentlig ganske godt å være tilbake i lille, rolige Bergen med en befolkning som er en hundredel av befolkningen i Mexico City, og hvor man kan gå over gaten uten å være bekymret for liv og helse.

Opprett en gratis blogg eller et nettsted på WordPress.com.
Entries og kommentarer feeds.