Har tante fiolett vært på besøk?

april 30, 2009, kl. 20:41 | Publisert i Grønn fotografering | 10 kommentarer
Stikkord: ,

tante-fiolett

Advertisements

Første gløtten i år

april 29, 2009, kl. 22:46 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 11 kommentarer
Stikkord: , , ,

Jeg hører på musikk igjen.

Først bare forsiktig, en rolig sang eller to, på lavt volum mens jeg er ute og går. Så en sang til. Og volumet forsiktig litt opp, før jeg skrur av musikken igjen, redd for at alle lyder skal bli harde og metalliske igjen.

I dag hører jeg på musikk igjen. Bare hører. Jeg ligger på et teppe på gulvet og hører musikk. Og denne gangen har jeg ikke skrudd ned volumet. Lyden får fylle rommet i dag.

Det er ikke det beste utvalget i foreldrene mine sin CD-hylle, men jeg velger meg Soløye med Bremnes-søsknene for de er flinke til å lage lydbilder. Og mens Kari, Ola og Lars maler lydbilder med myk og vár pensel, lener jeg meg tilbake i bildene deres og bare hører. Det er mange måneder siden sist jeg gjorde det. Det er lenge siden lyd var noe annet enn ubehagelig. Nå lukker jeg øynene og bader i klangene. Det er nesten som en rus. Jeg forsvinner fra virkeligheten og bare er i musikken. Jeg føler meg høy av iver, der jeg ligger i en nesten meditativ tilstand.

Innimellom nynner jeg med. Og jeg tenker at det er dette de synger om i «Gjensyn». Om når solen kommer tilbake etter mørketiden.

Første gløtten i år

Hente frem ordan og si det:

Godt at dagan de går

Det er godt at dagene går, når det blir litt og litt mer lys for hver dag.

(Skulle lagt inn lydfilen her, så dere kunne høre sangen mens dere leste teksten, men det gikk visst ikke an uten å betale penger til wordpress. Så dere får heller sette på sangen selv.)

Munnbind eller ikke munnbind, det er spørsmålet

april 29, 2009, kl. 10:53 | Publisert i Grønne hjertesukk, Grønne meninger | 21 kommentarer
Stikkord: , ,

Så er den her igjen. Panikken. Angsten for smitte. Frykten for en ny epidemi. Og hamstringen av munnbind. Det er ikke engang påvist et enkelt tilfelle av svineinfluensa i Norge, men i Bergen er enkelte butikker utsolgt for munnbind. På TV står norske korrespondenter på direkten og snakker bak et munnbind. I bakgrunnen går travle mexicanere, også de med munnbind.

Jeg må nesten le. Synet av korrespondentene er bare komisk. Og hamstringen av munnbind meningsløs. Munnbind er ikke en effektiv måte å beskytte seg på. Munnbindet beskytter bare i begrenset tid. Når det blir fuktig, og det blir det jo når man puster, virker det ikke lenger beskyttende. Når man tar på munnbindet kan man dessuten tilføre viruset fra hendene. Å ta på og av samme munnbind gang på gang er derfor bare tull.

Rundt om i verden herjer det alvorlige infeksjonssykdommer som malaria, tuberkulose og AIDS. I vår beskyttete del av verden er vi så skjermet at vi blir redd for en influensaepidemi som ikke blir sett på som særlig mye mer alvorlig enn en vanlig influensaepidemi. Ja, et titalls mennesker har dødd i Mexico. Men det bor kanskje 20 millioner mennesker i Mexico by alene. Skal ikke norske medier snart begynne å sette dette litt i perspektiv? Kan ikke folk ta til vettet snart?

Årstider

april 27, 2009, kl. 14:13 | Publisert i Grønn fotografering, Grønne observasjoner | 15 kommentarer
Stikkord: ,
oktober21

Oktober

november21

November

februar2

Februar

mars2

Mars

april2

April

Svømme, svømme, sakte, sakte

april 25, 2009, kl. 10:06 | Publisert i Grønne observasjoner | 17 kommentarer
Stikkord: , ,

Det er med en viss spenning jeg går mot garderobedøren på treningssenteret. Der står det at det ikke er lov til å ha med barn før etter 11.30. Jeg ser på klokken, og den er selvsagt 11.30. I et øyeblikk ser min støysensitive hjerne for seg et basseng fullt med barn som hopper og plasker og hviner og gråter, før jeg bestemmer meg for at de er sikkert i barnehagen og lager bråk akkurat nå. Garderoben er full av travle damer med lite klær på. De går raskt fra dusj til skap og fra skap til dusj. De kler på seg og føner og legger et lite lag sminke i en fei, før jeg i langsomt tempo har funnet et skap og tatt av meg sekken. Når jeg snur meg etter å ha hengt opp klærne er de allerede borte, og roen senker seg i garderoben.

Jeg har ennå ikke sett skiltene om «tørr sone» og «våt sone», og får noen skarpe blikk når jeg går fra dusjen til skapet for å sette fra meg dusjsåpen (for jeg har da sett skiltet om at «alle deler av kroppen må vaskes med såpe før man går i bassenget») og etterlater meg små dammer på gulvet. På vei tilbake ser jeg skiltet om at man skal være helt tørr før man går inn i tørr sone. Jaja, tenker jeg.

Med hånden på døren til bassenget går det bilder i hodet mitt av plaskende barn og intenst treningssvømmende voksne med målrettet blikk bak svømmebrillene, men jeg blir lettet da jeg kikker inn i det lille bassengrommet. Det er enkelt uten fiksfakserier. Men det beste av alt er at den eneste som er der er en gammel dame som gjør øvelser i vannet. Jeg føler meg umiddelbart hjemme. Den gamle damen gjør bevegelser i langsomt tempo. Jeg smiler forsiktig, mens jeg i like langsomt tempo går ned i det overraskende varme vannet.

Det er en ren nytelse. Jeg gjør langsomme bevegelser i varmt vann, og tenker at dette er mitt element akkurat nå. Armer og skuldre som ikke har blitt brukt til særlig på lenge får strekke seg ut og ta i. Uvant men godt. Den gamle damen forsvinner opp, og det blir om mulig enda roligere. Jeg tenker at jeg gjerne skulle hatt et sånt basseng selv. Så jeg hver dag kunne ligget i vannet i fred og ro, slik jeg flyter stille nå.

Så svømmer jeg sakte litt til, og går opp før jeg blir trøtt. Den samme gamle damen ligger i badstuen når jeg kommer dit. Jeg er ikke sikker på om hun gjør pusteøvelser eller sover. Noen kommer inn og tørker seg og går. Jeg tenker at det er rart at vi er så intim der vi er i all vår nakenhet, men avstanden likevel så stor at ingen møter blikkene til hverandre, ingen hilser eller smiler.

Jeg er ganske tørr når jeg går inn i tørr sone igjen. Dammene mine ligger der fremdeles, og jeg legger samvittighetsfullt håndklet på gulvet så sonen blir helt tørr igjen. Jeg er varm i hele kroppen, og må ta av skjerfet på vei hjem. 10 minutter i bassenget og 5 minutter i badstuen. Det har vært en begivenhetsrik dag.

Hårblogging

april 19, 2009, kl. 17:50 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 12 kommentarer
Stikkord: , ,

På fredag kunne jeg skrevet et skikkelig sentimentalt blogginnlegg. Jeg husker nemlig 17. april i fjor veldig godt. Da var jeg på intervju til drømmejobben, som jeg faktisk fikk, men kun rakk å være i dager før jeg ble sykemeldt. Det kunne blitt et skikkelig sippesentimentalt innlegg der jeg badet i egen elendighet, men jeg syns det har vært sentimentalt nok her inne nå. Så jeg fant ut at 17. april måtte bli en god dag og dro til frisøren i stedet. Hvem trenger lege, psykolog eller andre helsetjenester når man kan gå til frisøren? Det er vel anvendte penger å betale for at noen skal dulle med håret mitt og gjøre meg fin og ny. Jeg var i alle fall veldig fornøyd da jeg gikk ut etterpå, og hadde funnet igjen nakken min! Var litt redd for at frisyren skulle få meg til å se gammel ut, men ble spurt om legitimasjon på polet rett etterpå! Da lo jeg godt. Poldamen bommet med 14 år, og jeg følte meg enda bedre med min nye frisyre.

langt-haar2

Før

ikke-saa-langt-haar3

Og i tilfelle du begynner å lure nå, dette er ingen moteblogg. Hårblogging er det lengste jeg kan strekke meg til.

Den som venter på noe godt

april 19, 2009, kl. 17:17 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 3 kommentarer
Stikkord: , , ,

Jeg tenker på et blogginnlegg jeg skal skrive. Jeg har tenkt på det ganske lenge i grunnen, men det kommer ikke bokstaver og ord på PC’en min likevel. Det stopper et sted på veien. Jeg har tenkt ganske mye på det, og det forandrer seg av og til. Jeg har prøvd å notere litt, men tankene forandrer seg og når jeg tar notatene frem er det ikke sånn jeg vil ha det likevel.

Jeg vil skrive noe om det å ha en tilstand som er omdiskutert. Jeg vil skrive noe om å utredes for en diagnose som kollegaer er uenige om både årsaker til og behandling av, og som jeg selv har vært skeptisk til. Jeg vil skrive noe om å være midt mellom behandlere som har tatt forskjellig standpunkt i diskusjonen om hva dette handler om og hva man kan gjøre med det. Og så vil jeg vel egentlig skrive noe om hvordan jeg selv prøver å finne mitt standpunkt og min mening om tilstanden jeg har.

Men ordene blir igjen i hodet. Eller kanskje de ikke engang var blitt ord. Men tankene skal bli ord. Jeg skal prøve igjen. Den som venter på noe godt osv.

Post-påske

april 15, 2009, kl. 17:56 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 6 kommentarer
Stikkord: , , ,

paskekylling1Akkurat da man tror påsken er over, så er den ikke det. Akkurat da man tror man er litt lei av hyttekos og påskenøtter, og man smiler litt over skiltet med «Gule blomster – halv pris», da er ikke påsken helt over likevel. For i posten ligger koselig og morsom påskehilsen i amerikansk stil. Alt er stort i Amerika, og i alle fall i Texas, og det gjelder tydeligvis også kortene! Gode sjokoladeegg har de også.

Så jeg kan kose meg med påskeegg enda litt lengre, og en ny påskekylling får ta plass til tross forpaskekylling23 at de gamle er ryddet bort. Dette er nemlig ikke en hvilken som helst påskekylling. Det er en slags supermannpåskekylling. Og ikke nok med det. Den har grønn kappe, og det er nok ikke tilfeldig. Det er rett og slett en slags supertantegrønnpåskekylling med superkrefter. Det kan trenges av og til, så den må nok bli med i vesken når jeg skal ut i verden. Kanskje folk ser litt rart på meg hvis jeg prøver å fly hjem når bena har blitt for tunge, men det får heller være. Har man fått superkrefter i posten, så må de jo brukes.

Og ja, det er påskekortet fra Amerika som ruver der i bakgrunnen.

Ikke en påske uten

april 7, 2009, kl. 13:10 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 8 kommentarer
Stikkord: , , ,

Lyden av den litt psykedeliske kjenningsmelodien gir meg assosiasjoner til hyttestemning og appelsin og kvikklunsj og hjemmelaget påskepynt. Jeg begynner nesten automatisk å hysje på turlystne, goretex-kledde skigåere som heller vil ut på tur, til tross for at jeg fremdeles er i byen og har sene morgener alene, uten skipress eller smørebod. For det er ingenting som gir meg påskestemning som Påskelabyrinten. Viggo Valles stemme er påske for meg, og jeg  høre Påskelabyrinten på P1 hver morgen kl 10. Uansett om været er strålende og det er lurt å komme seg ut før det blir for mye folk i løypene. Uansett.

For de som ikke kjenner påskelabyrinten, er det en slags reise-rebuskonkurranse, der innringerene må gjette neste reisemål ut fra rebusen/spørsmålet de får. I enden av reisen ligger en skatt, dvs den store premien. Men det er ikke skatten som er poenget. Det er de intrikate rebusene som er poenget. Å sitte og fundere, og av og til klare svaret før innringerene, det er det som er gøy. Historie, geografi og kultur i en herlig påskemiks.

Før har jeg syntes at programmet var for kort, men nå er det greit. Det varer en time, og det er omtrent så lenge som konsentrasjonen min varer også. For her må man konsentrere seg gjennom hele programmet. Ingen pauser med lettfordøyelig musikk, men god, gammeldags radioprating i en hel time. Og jeg gleder meg allerede til neste program i morgen kl 10!

I dag har jeg forberedt meg til å dra på årets påsketur til fjells i morgen. Jeg har handlet inn tre essensielle ting:paske33

1. Ukeblad – Jeg kjøper sjelden ukeblad, men i ferien er det deilig å ha noe å bla i. Jegkjøpte Kamille, siden det skal stå om Lothiane der!

2. Krimbøker – kjøpte en og lånte to, så det skal vel holde til en uke på fjellet

3. Treningsbukse – i denne situasjonen vil jeg vel heller kalle det daffebukse, siden det blir særdeles lite trening, men desto mer daffing. (Den gamle treningsbuksen ligger overraskende nok i Kampala)

Alle tre påsketurelementer er godt kompatible med solveggen og et velfylt påskeegg, så jeg er storfornøyd med forberedelsene. God påske til alle dere som leser her! Jeg er tilbake om en ukes tid.

Ingenting er som en god baryton

april 4, 2009, kl. 10:40 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 5 kommentarer
Stikkord: , ,

grieghallen23Egentlig var planen at jeg skulle høre musikk i reservert sete på god avstand, og at jeg skulle nyte det uten å bli sliten. Men etter ikke å ha vært så mye ute i den store verden i det siste, hadde jeg glemt å ta med i energiregnestykket mitt at uforutsette ting kan skje. Som å vente i en overfylt kafe med litt høy musikk. Og at brannalarmen går rett før konserten, og vi alle måtte stå ute og vente i kulden.

Så da holdt energien til ca halve konserten. Jeg hadde flyttet frem til et ledig sete i nærheten av vennene mine, og glemte helt hvorfor det var jeg faktisk satt bak i salen nær utgangen. Altså ingen mulighet for å forlate åstedet. På klassisk konsert får man jo et stygt blikk bare man rører på seg, så å klatre forbi 10 personer for å komme ut midt i et vart parti var uaktuelt. Å lete etter ørepropper i vesken så det knitret i avis og plastpose var heller ikke mulig.

Men når man blir ukonsentrert og prøver å stenge ute for mye lyd, kan man få med seg andre ting. Som at de to bakerste fiolinistene virkelig var gutta på bakerste rad, der de satt tilbakelent på stolene, i motsetning til rake rygger foran dem. Og at hornisten hadde tatt hånden gjennom det stylete håret, så luggen stod rett til værs. Man kan tenke at den dressjakken til dirigenten var jo litt av et telt, og at han kanskje burde kjøpe en ny. Og man kan lete etter kjentfolk i et kor med 150 personer.

Men når barytonen reiser seg og begynner å synge, klarer til og meg jeg å følge med. Ingenting er som en god baryton. Ikke for skingrende tenorlyd, og ikke så dyp bassbrumming. Bare deilig barytonklang som er myk mot ørene. Kan man få sånne til å ha hjemme også?

Neste side »

Blogg på WordPress.com.
Entries og kommentarer feeds.