Et blekansikt krysser sine spor

februar 25, 2011, kl. 17:13 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 5 kommentarer
Stikkord: , , , ,

Jeg er en mzungo. Et blekansikt i det som en liten stund føles som fremmed land. Varmen slår i mot en frossen kropp, og jeg bruker noen timer på å finne tilbake til det kjente. På å nyte varmen og føle meg hjemme igjen.

Jeg finner tilbake til pusten og ser palmene vaie i vinden og svalene stupe i den varme luften. Enslig svale gjør ingen sommer, og antallet stemmer også godt med temperaturen, varmere og klammere enn enhver norsk sommerdag.

Jeg dro fra kalde pastellfarger i nord. En synkende sol gav det lyseblå lyset en rosa glød. Kaldt, klart og vakkert. Jeg kom frem til de varme jordfargene. En oransje jord og grønne planter etter regntiden. En knall blå himmel som virker så stor uten sju byfjell som begrenser utsikten.

Jeg er en fremmed fugl og hjemme på samme tid. Jeg er en mzungo som rusler i veikanten, blekere enn noe ansikt i nærheten, vintergrå som jeg er. Jeg rusler i veikanten på den røde jorden som folk rundt meg, men kun jeg blir tilbudt taxi så mange ganger at det ikke er vits i å telle. Jeg er hjemme og fremmed. Tilbake i Lusaka krysser jeg gamle spor, men fargen avslører at det er lenge siden sist.

Utpakking

mai 23, 2010, kl. 14:13 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 17 kommentarer
Stikkord: , , , , , ,

Jeg hadde tenkt å skrive noe her i dag. Jeg husker jeg hadde begynnelsen klar og at jeg lekte litt med ordene, før jeg gikk til trening. Nå er ordene borte. Klarer ikke å huske hva det var jeg syns var så bra at jeg ville skrive om det. Det kommer vel igjen.

Det har vært skrivetørke her. Sol og varme gjør at også ordene tørker inn. Å sitte på takterrassen i strålende sol er ikke så kompatibelt med blogging. Og de gode tankene der oppe blir ikke alltid med ned til innelys og PC.  Det som kjentes lyst og lett i sollys og vind som leker, blir ikke helt det samme inne.

Det er gode dager for tiden. Dager der ting faller på plass og håp for tiden som skal komme. Jeg har tro på at dette er riktig tid for å utfordre egne grenser og tanker. Denne uken pakket jeg ut på kontoret. Fire pappesker har stått på lageret i en kjeller i nesten to år. Nå er permer, bøker og en kaffekopp fylt med gode minner på plass i hyllene. Det føltes som at jeg ryddet litt av meg selv på plass akkurat da. At en del som har vært nedpakket veldig lenge fikk komme ut i lyset igjen. Det kjentes godt. Og selv om jeg fremdeles kun er noen få timer på kontoret er det befriende å kjenne at den delen av meg er i gang igjen.

I uken som kommer skal jeg på en liten reise. Jeg liker å være i bevegelse, jeg reiser litt i meg selv også da. Når man reiser hjem har man nye opplevelser med seg. Man er ikke den samme når man kommer tilbake som da man reiste ut. Jeg er spent på hva jeg har med meg hjem igjen denne gangen, og på hvilken del av meg selv jeg kan pakke ut.

Kondisjonstest

mai 20, 2009, kl. 17:10 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 15 kommentarer
Stikkord: , , ,

Jeg skal teste tantekondisen. Det er ingen liten utfordring når man har gitt seg selv reiseforbud. Men jeg håper at hvis jeg sitter i fred og ro i baksetet på vei over fjellet og tar reisen litt etappevis, så går det bra. Hva gjør man vel ikke for å treffe sitt nyeste tantebarn, som har rukket å bli flere måneder gammelt uten å få møte sin Tante Grønn?

Det kan være det blir stille her mens jeg er på andre siden av landet på kondistest. Hvis det blir kjedelig å vente, kan dere sjekke ut Melody Gardot, som er min nye favoritt i min verden av litt lyd, men ikke for mye. Nydelig jazzpop, med særpreg og en unik historie bak. Hun ble nemlig skadet i en trafikkulykke da hun 19 år, og brukte musikkterapi for å takle situasjonen. Sånn oppdaget hun musikken, og det kan vi være glade for.

Ikke en påske uten

april 7, 2009, kl. 13:10 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 8 kommentarer
Stikkord: , , ,

Lyden av den litt psykedeliske kjenningsmelodien gir meg assosiasjoner til hyttestemning og appelsin og kvikklunsj og hjemmelaget påskepynt. Jeg begynner nesten automatisk å hysje på turlystne, goretex-kledde skigåere som heller vil ut på tur, til tross for at jeg fremdeles er i byen og har sene morgener alene, uten skipress eller smørebod. For det er ingenting som gir meg påskestemning som Påskelabyrinten. Viggo Valles stemme er påske for meg, og jeg  høre Påskelabyrinten på P1 hver morgen kl 10. Uansett om været er strålende og det er lurt å komme seg ut før det blir for mye folk i løypene. Uansett.

For de som ikke kjenner påskelabyrinten, er det en slags reise-rebuskonkurranse, der innringerene må gjette neste reisemål ut fra rebusen/spørsmålet de får. I enden av reisen ligger en skatt, dvs den store premien. Men det er ikke skatten som er poenget. Det er de intrikate rebusene som er poenget. Å sitte og fundere, og av og til klare svaret før innringerene, det er det som er gøy. Historie, geografi og kultur i en herlig påskemiks.

Før har jeg syntes at programmet var for kort, men nå er det greit. Det varer en time, og det er omtrent så lenge som konsentrasjonen min varer også. For her må man konsentrere seg gjennom hele programmet. Ingen pauser med lettfordøyelig musikk, men god, gammeldags radioprating i en hel time. Og jeg gleder meg allerede til neste program i morgen kl 10!

I dag har jeg forberedt meg til å dra på årets påsketur til fjells i morgen. Jeg har handlet inn tre essensielle ting:paske33

1. Ukeblad – Jeg kjøper sjelden ukeblad, men i ferien er det deilig å ha noe å bla i. Jegkjøpte Kamille, siden det skal stå om Lothiane der!

2. Krimbøker – kjøpte en og lånte to, så det skal vel holde til en uke på fjellet

3. Treningsbukse – i denne situasjonen vil jeg vel heller kalle det daffebukse, siden det blir særdeles lite trening, men desto mer daffing. (Den gamle treningsbuksen ligger overraskende nok i Kampala)

Alle tre påsketurelementer er godt kompatible med solveggen og et velfylt påskeegg, så jeg er storfornøyd med forberedelsene. God påske til alle dere som leser her! Jeg er tilbake om en ukes tid.

Tante på standby

mars 12, 2009, kl. 00:23 | Publisert i Grønne hjertesukk | 6 kommentarer
Stikkord: , ,

Når tantebarn er ventet når som helst er mobilen alltid på. Den fine lilla strikkejakken i deilig kombinasjon av alpakkaull og silke er klar for å tas i bruk av nydelig, lite tantebarn. Det eneste det står på er reiseevnen. Man vil jo helst være der når store ting skjer i familien, men jeg må kanskje innse min begrensning denne gangen. Jeg er fremdeles redusert etter forrige gang jeg våget meg ut på reise, og er redd for å bli enda dårligere. Det spørs om jeg må høre på flyvertinnene en stund nå:

Ta først på din egen maske, og hjelp så andre

Altså må visst supertante ta permisjon og la besteforeldre stille opp for nybakte foreldre og nybakt storebror foreløpig…

Reise

februar 25, 2009, kl. 08:47 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 2 kommentarer
Stikkord: ,

Dag 1: Hvile ut. Samle krefter. Prøve å pakke uten å bruke mye energi.

Dag 2: Forflytte seg fra et sted til et annet. Ta fly eller tog eller båt eller noe annet som går fort. Prøve å få til færrest mulig omstigninger, og håpe at noen vil hjelpe med kofferten.

Dag 3: Hvile ut etter reisen. Samle krefter.

Tante Grønn skal ut på en liten reise for å høre flinke, gode Marianne forsvare doktorgraden sin. Så skal jeg noen dager på fjellet. Altså blir det stille her noen dager fremover.

I’ll be right back after this.

Home, sweet home…

februar 2, 2009, kl. 10:50 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 6 kommentarer
Stikkord: , ,

Man vet man er på vei hjem når:

regn_bergen– man i køen til flyet er omgitt av jenter som har følgende samtale: «Det e så gRRRådig kaldt her! Skikkelig noRRRdpolen.» «Ja, helt søRRRpolen, liksom.»

– både kapteinen og kabinpersonalet er bergensere, og når standardsetningen «Da ønskar vi velkommen til Bergen lufthavn, Flesland» blir sagt hører jeg gleden i stemmen og skjønner at de virkelig mener det.

– flyvertinnen og flyverten snakker så høylydt sammen at man ikke hører beskjeden fra kapteinen.

– en av passasjerene faktisk kjenner flyverten, og de bruker halve flyturen på å snakke sammen om en eller annen fest. Resten av flyturen snakker jo flyverten med flyvertinnen.

Men når Erna Solberg kommer ombord på flyet, da blir det litt i meste laget.

Mykje lys og mykje varme

januar 10, 2009, kl. 16:41 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 7 kommentarer
Stikkord: , , ,

sun_clipart1-150x150Denne uken har jeg bestilt tur til varmere strøk. Sammen med en ryggoperert venninne skal vi to uker på pensjonisttur eller rehabiliteringsopphold. Kall det hva du vil. Hun skal trene i bassenget og gå på tur, og jeg skal som vanlig gjøre ting som gjør meg godt. Ser for meg at det blir å se på havet fra balkongen, drikke kaffe på fortauskafe og vandre sakte langs strandpromenaden. Og så blir det vel litt strikking også, siden jeg har nytt strikketøy og har lært meg å strikke patentstrikk.

014-cat_sleeping_021

Litt foruroligende er det jo at det er kulderekord på kanariøyene denne helgen, med ca samme temperatur som det var i Bergen i går, nemlig 7 grader. Men jeg stoler på meteorologene som sier at det vil bedre seg før vi drar neste helg. Og alt er i grunnen bedre enn annenhver dag med snø og regn, som det har vært her siste uken. Jeg trenger ikke hetebølge og varmesjokk, men blir glad hvis jeg kan slippe flere lag med ull hver dag. Litt dagslys og sol i ansiktet er jo heller ikke å forakte.

På vei hjem

september 13, 2008, kl. 07:52 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | Legg igjen en kommentar
Stikkord:

Etter hektisk e-postvirksomhet mellom Kampala, København og New York ble det klart i går at jeg kunne reise. Så etter å ha hvilt ut hjemme hos min kollega Jane, kom jeg meg til Entebbe International Airport i går kveld. Forstår fremdeles ikke systemet for innsjekking, men jeg fikk i alle fall sjekket inn. Og det er kanskje ikke noe tap å ikke klare å få i seg flymaten?

Nå sitter jeg i Amsterdam og venter på flyet til Bergen, rimelig trøtt etter lite søvn på flyet. Rart å skulle komme hjem allerede, men godt å skulle bo et annet sted enn på et hotellrom…

Byråkratisk frustrasjon

september 12, 2008, kl. 12:38 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan, Tante Grønn i Uganda | 1 kommentar
Stikkord: , , , ,

Siden alle pushet meg saann paa at jeg bare burde dra hjem, ombestilte jeg returen min og er i utgangspunktet klar til aa dra i kveld. Men saa slaar det herlige FN-byraakratiet inn! Det maa godkjennes fra New York at jeg kan dra fra min «duty station» mens jeg er sykemeldt. Folk som sitter paa et annet kontinent skal altsaa vurdere om jeg vil vaere i stand til aa reise. Og det faar jeg sannsynligvis svar paa foerst etter at jeg har reist.

Saa naa venter jeg paa svar fra Nadia, min gode hjelper paa JPO (juniorekspert) service centre i Koebenhavn, paa om hun tror det er bare litt dumt eller veldig dumt av meg aa dra i kveld uansett.

Og legg til at halsen min naa er saa vond at jeg nesten ikke klarer aa spise og ikke faar sove om natten, saa kan dere forestille dere frustrasjonsnivaaet mitt…

Grmf!

Neste side »

Blogg på WordPress.com.
Entries og kommentarer feeds.