Vår tralala vår

april 25, 2010, kl. 18:06 | Publisert i Grønne gleder | 13 kommentarer
Stikkord: , , , ,

Innimellom tviler jeg litt på at det blir vår i år. Snøen som lå så lenge har gjort noe med følelsen min av årstider. Siden vinteren var så annerledes i år er det akkurat som at jeg forventer at heller ikke våren blir som den pleier. Men da jeg kom over vårens første rhododendron i blomst og solen tittet frem og gav det nydeligste lys gjennom lilla slør, da tenkte jeg at jo, det blir vår i år også.

Advertisements

Styrketrening

april 21, 2010, kl. 17:29 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 48 kommentarer
Stikkord: , , , ,

”Du er så sterk,” er det ofte at folk sier til meg. De friske. De sterke. Selv må jeg hvile etter å ha gått opp trappen, og kroppen føles svak.

Jeg pleier å snakke det bort. De har ikke sett når jeg er svak, og jeg vil ikke at de skal se det. De har ikke sett meg den gangen jeg lå på kjøkkengulvet og gråt. De har ikke sett meg de gangene det har føltes så mørkt at bare det å komme ut av sengen virket uoverkommelig. Og jeg vil ikke at de skal se det.

Når jeg har folk rundt meg velger jeg å ha det bra. Jeg gjemmer bort svakheten helt innerst og ikler meg et smil og en fin genser. Mitt ytre utstråler styrke og trygghet, og når svakheten vil ta over har jeg teknikker for å holde den i sjakk. Omgivelsene mine merker det ikke. Jeg nikker og smiler og hviler, og praten fortsetter.

Og jeg har blitt sterkere. Ironisk nok føler jeg meg sterkere nå enn da jeg var frisk, hadde timeplanen full og løp opp trappene. Jeg står stødigere. For å være sterk må man ha kjent på sitt svakeste. Når man hver dag har kjent på sine ytterste svake punkt vet man hvor de er. Og man lærer seg å leve med dem. Når man dag etter dag har kjent på sin redsel og mismot, sin utilstrekkelighet og tilkortkommenhet vet man hvordan det er. Man vet hvor bunnen er, og så bygger man seg langsomt opp derfra. Og står man støtt på bunnen tåler man mer. For å være sterk må man ha vært på sitt minste og svakeste.

Så hvis du spør meg hvor jeg henter styrken min fra, så svarer jeg fra mitt aller svakeste.

Hjertevarm

april 12, 2010, kl. 18:10 | Publisert i Grønne gleder | 4 kommentarer
Stikkord: ,

Nest etter varmen fra et annet menneske må varmen fra solen være noe av det beste man kan kjenne. Ikke bare varmer den frossen kropp og lyser opp i de mørkeste hjørner, men den tiner også opp et frossent hjerte og sprer lyse tanker når alt ser mørkt ut. Den oppmagasineres i røde kinn, som lenge etter at solen har gått ned langsomt sprer varme til både en selv og andre. Og selv i lang tid etterpå har den satt synlige spor som fregner og bruntoner i huden, som synlige minner om det varme og gode og en påminnelse om at det kommer flere lyse dager.

Jeg bader i solvarmen og lar det varme lyset skylle over meg. Mine røde kinn stråler. Hjertet mitt er varmt nå.

Ambivalens

april 8, 2010, kl. 17:28 | Publisert i Grønne gleder, Grønne hjertesukk | 10 kommentarer
Stikkord: , , , , , , ,

Når går sårheten over tapte muligheter og evner over i gleden over å mestre små ting i hverdagen? Når sorgen fremdeles er der men i et annet format, mer som en bakgrunn i stedet for å spille hovedrollen hele tiden. Det er knekkpunktet på kurven, det er vendepunktet, og når var det egentlig?

Jeg og følelsene mine har bosatt oss i ambivalensen for tiden. Glede og sorg på samme tid. En inderlig glede over å klare ting jeg ikke har klart siden den gang jeg kalte meg frisk. Så glad at hvis jeg kunne ville jeg danse i gatene og kjenne at byen jubler med meg. Så glad at jeg føler meg ruset, og det er jeg vel egentlig, høy på endorfiner. Og samtidig plutselige regnskyll av sorg over ting jeg ikke klarer, situasjoner jeg ikke mestrer. Så jeg smiler med hele ansiktet og føler regndråpene som gir tårene selskap. Sånn som på film. Det regner alltid på film når folk gråter. Og jeg tar regndråpene til hjelp, ikke bare fordi de er en klisje, men fordi tårene mine ikke er nok.

Er sorgen over tapte muligheter som sorgen over noen som er borte? Der den som er borte er så veldig tilstede den første tiden. Fraværets tilstedeværelse er påtrengende. Senere er tomrommet alltid fremdeles synlig, men i bakgrunnen. Så noen ganger plutselig dradd helt fremst av en sang, en lukt, et bilde, og da er tomrommets tilstedeværelse igjen altovergripende i øyeblikk. Og det er i de øyeblikkene jeg tenker at sorgen over tapte muligheter ikke kan gripe alt på samme måte fordi jeg kan skape nye muligheter. Jeg kan skape ny mening, og jeg gjør det hver eneste dag. Plassen til den som er borte kan ingen overta, selv om nye vennskap skapes og nye plasser fylles opp.

Jeg går og lar tankene gå med meg. I sol og regn på samme tid. Sårheten er ikke tilstede hele tiden nå. Sorgen bærer jeg med meg hver dag, men den tynger meg ikke lenger. Jeg vet akkurat hvor den er og kjenner på den av og til. Jeg bærer den med meg hver dag og den gir sterkere farge på alt jeg opplever. Den gjør hvert lite skritt litt sterkere.

Vårfryd, våryr, vår

april 6, 2010, kl. 17:38 | Publisert i Grønn fotografering, Grønne gleder | 6 kommentarer
Stikkord: , , , ,

Det er frøkenkåring inne på Moseplassen igjen, og etter å ha glemt fristene på de forrige frøkenkåringene prøver jeg meg denne gang i litt god tid. Hvis du ikke allerede har kastet deg inn i den hyggelige konkurransen der inne er det ikke for sent. Du kan delta frem til og med onsdag 14. april.

Denne gangen er det frøken Vårfryd som skal kåres. Min første innskytelse var å legge inn et bilde av meg selv, for jeg fryder meg så intenst og inderlig over våren. Men siden jeg ikke er en plante var jeg redd for å bli disket, og melder heller på en frøken som er uredd og ikke redd for å gå i bresjen – Frøken Modig.

Frøken Modig tør å stikke frem hodet sitt når ingen andre gjør det. Når snøen fremdeles ligger der og de andre tenker at det er nok best å slumre enda litt til, da spirer hun frem og sprer glede og våryrhet hos frosne sjeler som lengter etter vår. Vi burde alle være litt som henne og spre glede og håp når det ser kaldt og mørkt ut.

Påskeminner

april 2, 2010, kl. 22:13 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 1 kommentar
Stikkord: , , , , , , ,

.

Drømmen om solbrilleskille.

.

Gamle barnebøker om igjen

og  en ny generasjon frykt for steinbit og Krabbe Krølle.

.

Når noen spør «Kor ska vi reis hen?» i metallisk radiolyd og intens radiolytting

og man faktisk kan svare på det en og annen gang.

.

Varm blåbærsaft i en gammel kopp

i hytteveggen

som bare vil være solveggen noen få sekunder om gangen

.

Lyden av stillhet

som her er vindens sus over fjell

og nesten vektløse snøfnugg som lander

.

Snølykt med tent lys i mørket

for de som har gått bort

og alle de som trenger at alt blir litt lysere.

Blogg på WordPress.com.
Entries og kommentarer feeds.