Å sette pris på

februar 28, 2010, kl. 17:39 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 13 kommentarer
Stikkord: , , , , ,

Fine Tornerose, som ikke sover i sin dype søvn men som leser bøker og spiller supermario, har gitt meg en pris. Jeg blir alltid veldig glad når noen setter pris på det jeg skriver, og kanskje særlig nå som det har vært skikkelig skrivetørke her inne.

Som en del av denne prisen skal man fortelle sju interessante fakta om seg selv. Jeg vet ikke helt hva leserne mine syns er interessant, men det er i alle fall et godt puff i ryggen, for ikke å si spark i ræven, for å komme i gang med skrivingen igjen.

1. Jeg har sett lyset. Ja, det stemmer, mørketiden er over. Solen er tilbake i boksen min. Mens jeg skriver sender solen noen stråler gjennom øverste del av vinduet mitt. Og om noen minutter trenger jeg ikke en gang stå i vinduskarmen for å nyte følelsen av sol i ansiktet.

2. Jeg er på kjøret igjen. Det var egentlig en akutt OL-overdose som gjorde det. Noe som er ganske utrolig, i grunnen, siden jeg vanligvis er under gjennomsnittet sportsinteressert og ikke ville vært i nærheten av overdose. Men å ha litt i overkant mye fritid og ikke spesielt god konsentrasjon har gjort at vinteridrett har klatret opp som god underholdning. Det er noe befriende ukomplisert i at den som kommer først i mål eller hopper lengst er den som vinner, og at du kan se på fargen på drakten hvor deltakerne kommer fra. Men det var jo ikke OL som var poenget. Jeg er hekta igjen. Etter at skoboksen har vært urørt lenge var det en OL-overdose som skulle til for at den skulle åpnes igjen. Jeg er hekta på Sex and the City. Igjen. Sånn er det, og det kjennes egentlig ganske godt. Det blir dessuten fin oppkjøring mot film nummer to som kommer til sommeren. Nå skal det riktignok sies at serie er et bedre format, med raske replikkvekslinger og små anekdoter, og at film nummer to sjelden er i nærheten av nummer en, men jeg klarer ikke la være å glede meg litt likevel.

3. Jeg er litt forelsket. Jeg som ikke pleier å bli «swept of my feet» av tekniske dippedutter er rett og slett litt betatt av mitt lesebrett, min kindle. Det er farlig lett å kjøpe bøker med bare et tastetrykk, og for en utmattet sjel er det deilig å slippe å dra til bokhandelen. I tillegg husker den alltid hvilken side jeg er på, og jeg kan lese fine utenlandske aviser.

4.  Jeg er værsyk. Inderlig værsyk. Snørekord, kulderekord, tørkerekord. Rekordhøye strømpriser og vannsparing. Sukk. Vi bergensere er laget for sju plussgrader og regn, ikke minusgrader og snø. Jeg er inderlig lei av å spinne i salt-skum, skli på isen og å forsere store snøfonner. Å ta seg frem i snø koster mer energi, og det fungerer dårlig når man har lite energi fra før. Gi meg plussgrader og bar asfalt. Gi meg hestehov i veikanten og litt varme i solen. Gi meg vår!

5. Jeg nyter å puste. At luften glir helt uhindret inn gjennom neseborene og ut igjen. Tett nese har vært standard i ukesvis etter at en saftig forkjølelse, til tross for at den kun hadde fått midlertidig oppholdstillatelse, valgte å bosette seg i bihulene mine. Til min store overraskelse oppdaget jeg at kroppen min hadde uant kapasitet til snørrproduksjon. Takk og lov for antibiotika, sier jeg bare og tar et godt og uhindret magadrag.

6.  Jeg har fått verdens fineste strikkepinneetui av en god venninne. Det er selvfølgelig i en nydelig grønnfarge og fortjener i grunnen et eget innlegg når jeg får tatt et bilde av det.

7. Jeg er tom for ideer.

Sånne bloggpriser er til for å sendes videre. Nå er jeg ikke så veldig glad i ting som ligner på kjedebrev, så nøyer meg med å nevne noen blogger som jeg setter pris på for tiden. Mye link-love til dere og no strings attached:

Slike jenter – som stadig vekk får meg til å humre og le, og som meg har fotballegger uten å kunne spille fotball

Tenkerbell – som funderer over livet med gartneren og de utroligste menneskene hun må ha med å gjøre på jobb

Randi – en av mine mest trofaste lesere og kommentatorer og som nesten uten unntak bare forteller solskinnshistorier, bokstavlig talt.

Elisabeths eldorado – som serverer fine tekster og opplevelser fra fjern og nær

Solskygger – som jeg håper vil bli med meg på å blogge litt oftere

Moseplassen –  som venter og venter på ekornene og arrangerer de flotteste fotokonkurransene

Reglene for denne blogawarden var som følger:

– Kopier awarden til bloggen din.
– Link til den personen som ga deg awarden.
– Fortell 7 interessante fakta om deg selv.
– Velg 7 andre bloggere som du sender awarden videre til.
– Link til deres blogger.
– Legg igjen en kommentar i bloggen deres slik at de får vite om denne awarden.

Advertisements

Skriv noe

februar 19, 2010, kl. 14:21 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 11 kommentarer
Stikkord: , , ,

Fotografen og et kjent motivSkriv noe, er det noen som sier. Jeg vet ikke helt hvorfor tankene ikke har blitt ord på lenge, men det kan være at det er fordi jeg har smakt litt på livet. Det virkelige livet. Det som foregår utenfor internettet og utenfor min lille boks av en leilighet. Det som foregår der ute de andre er. Livet. Bittebittesmå smaker av arbeidslivet. Litt større smak av tantelivet. Og litt mer lys, her jeg venter på at solen skal komme over nabohuset og avslutte min mørketid i boksen. Det ble ikke i dag heller, men jeg tror at hvis jeg om noen dager står på tå i vinduskarmen skal kunne få et snev av sollys i pannen. Og det er jo viktig å tro på noe har jeg hørt.

Skriv noe, var det noen som sa. Og da jeg endelig tenkte at jeg skulle gjøre det, logget meg på og var klar for å stirre på det tomme, hvite feltet, så hang wordpress seg opp. Og plutselig føltes det veldig viktig å skrive noe. Akkurat som om det ble så veldig mye viktigere å ha noe å si når jeg ikke kunne si det. Men så løste det seg og da måtte det  jo bli noen ord etter alt mitt indre oppstyr.

Blogg på WordPress.com.
Entries og kommentarer feeds.