Håpet er lysegrønt
desember 31, 2008, kl. 16:18 | Publisert i Grønne hjertesukk, Sånn går no de grønne dagan, Scener fra hospitalet | 7 kommentarerStikkord: 2008, feber, håp, hospitalet, konferanse, miranda, mononukleose, sykemelding, Tante Grønn i Uganda, tegneserie, tilbake til meg selv, virrvarr, volve vokal

Tante Grønns grønne støvler
På årets siste dag kommer tankene om året som har gått, og jeg kan vel trygt si at dette ble ”Året som ikke ble som jeg trodde”
Første halvdel var en jevn opptur, og ukene ble stadig mer travle. Gode venner hjalp til med søknad og intervju da drømmejobben dukket opp. Noen dager etter en lang hjemreise fra Zambia og flyplasstreik på Flesland kom beskjeden om at jeg hadde fått jobben i Uganda!
Og da jeg på premieren til Sex and the City-filmen, utkledd som Miranda med rødt hår og selvfølgelig i grønn kjole, stadig gjentok Miranda-sitatet ”I love my job, I love my friends, I love my life!” mente jeg det virkelig. Den gode bølgen fortsatte med store opplevelser sammen med koret. Først seier i konkurranse i Grieghallen. Men aller størst var gullmedalje i kor-OL i Østerrike. Opplevelsen av å sammen skape noe vakkert, krevende og spennende i øyeblikket var utrolig sterk. Dette var også sommeren da jeg (med halsbetennelse) sang i vielsen til gode venner. Det var stort og rørende å få være med på deres viktige stund. Da jeg ved midnatt forlot bryllupet med ”No skal æ færra te Mexico” i ørene var det nettopp for å dra direkte til Mexico på den gigantiske AIDS-konferansen med 35 000 deltakere.
At jeg følte meg litt tom og lite motivert på konferansen tolket jeg som at jeg var sliten etter travelt program og mange inntrykk. At jeg ble litt syk tok jeg også som et tegn på det samme. Sannsynligvis hadde jeg egentlig allerede da, som en tegnefilmfigur på vei oppover, løpt forbi kanten av stupet og fortsatte å løpe i løse luften uten å se hvor langt det var ned. I ettertid er det lett å se hvorfor jeg ikke kom i mål med forberedelsene før jeg skulle flytte til Uganda, og hvorfor jeg på avreisedagen var så stresset at jeg for første gang hyperventilerte. Men fremdeles hadde jeg ikke sett at jeg hadde løpt forbi kanten av stupet.
Jeg begynte nemlig først å kjenne at jeg falt da jeg var kommet til Uganda. Da alt skulle være nytt og spennende, kjentes det tungt og febervarmt. I stedet for å oppdage ny by og nye mennesker, ble jeg innlagt på sykehus. Jeg stilte min egen diagnose, og satt etter kun to uker på flyet hjem.
Dette ble året som ikke gikk som jeg trodde. Jeg hadde ikke trodd at jeg skulle bo hos mine foreldre som 31-åring. Jeg hadde riktignok trodd at høsten skulle bli full av utfordringer, men hadde sett for meg at utfordringene skulle bli lange jobbedager og krevende oppgaver, og ikke at de skulle bli å gå til bussen eller i oppoverbakke. Jeg hadde ikke trodd at det var jeg som skulle sitte hjemme og lese reisebloggene til gode venner i utlandet.
”Vi må selv velge våre dimensjoner,” skrev Pegasus da hun trakk tarotkort til meg. Tordenlill beskriver gledene over å gjøre ting man ikke klarte før. Jeg syns det er vanskelig å være i min nye dimensjon. Jeg er vant til å engasjere meg, jobbe, diskutere. Nå skal jeg være fornøyd hvis jeg leser litt i avisen. Gode romaner har måttet vike for enkle krimbøker. Når argumentene blir for kompliserte faller jeg ut av diskusjonen. Det er frustrerende å miste så mye av seg selv og ikke vite når eller om det kommer tilbake. At jeg en gang har jobbet 18 timers lange vakter i akuttmottak og tatt i mot dårlige pasienter virker fjernt nå. Når jeg ser mennesker som løper, lurer jeg litt på hvordan det er. Jeg kan ikke helt huske hvordan det føles å ha overskudd. Når jeg ser de andre kose seg når venner er samlet, husker jeg at jeg også pleide å kose meg og var ikke utslitt etter kun kort tid. Jeg, som har vært sterk og selvstendig, er nå den som alltid må gå først hjem og som ofte må si nei fordi jeg ikke orker.
På en dag der man skal feire overgangen til et nytt år har jeg sluttet å håpe for mye. Etter å ha blitt skuffet gang på gang, når formen har blitt verre og sykemeldingen forlenget, har jeg lært meg å skru ned forventningene. Legen min sier jeg må fokusere på ting jeg mestrer. Men jeg klarer sjelden å udelt glede meg over de tingene jeg mestrer nå, for det er så langt unna det jeg vanligvis kan mestre. Den jeg er nå er så langt unna den jeg egentlig er. Mitt ønske og håp for neste år er å komme tilbake til meg selv. Og Tante Grønn kan vel aldri helt slutte å håpe, for håpet er jo lysegrønt.
Jeg håper også at Virrvarr vil tegne meg i en av hennes flotte tegneserier. Som mange andre var Donald-tegneserier noe av det første jeg leste, før bøker og lærebøker. Senere var jeg hektet på Tommy og Tigern og Larssons gale verden. De siste årene har favorittene vært Pondus, Nemi og Karine Haalands herlige strek, men jeg har også fått opp øynene for de lange tegneseriene som Fabler (vises i Nemi-bladet) og Persepolis. Å bli hovedpersonen i en av Virrvarrs tegneserier ville ikke bare bli en stor ære, men enda mer en kjempestor oppmuntring på veien tilbake til meg selv.
Tredje episode – Se min kjole…
oktober 9, 2008, kl. 12:11 | Publisert i Scener fra hospitalet | 2 kommentarerStikkord: farge, hospitalet, sykehus, uniform
På et norsk sykehus går alle i hvitt. Det vil si, alle skal egentlig gå i hvitt. Muligens har noen grønnkledde kirurger eller anestesipersonell har sneket seg utenfor operasjonsavdelingen som er eneste område der man har lov til å gå i grønt. Og på enkelte sykehus vil absolutt røntgenlegene eller barnelegene være annerledes, og går i blått. Men ellers er det stort sett hvitt det går i.
Det kan være forvirrende. Hvordan skal man da vite om personen som kommer inn er renholdspersonale, sykepleier, lege eller portør? Frakken, sier du sikkert da. Legefrakken pleier å være et sikkert tegn. Neppe.
På et sykehus jeg jobbet på gikk det inflasjon i frakkene. Alle portørene gikk med frakk. Bioingeniørene gikk med frakk. De som vasket hadde frakk på. Og mange av sykepleierne gikk med frakk. Så når man skulle gå visitt begynte gjerne gamlemor med å si «Legen har allerede vært her. Han gikk nettopp.» Da hadde sykepleieren vært inne og målt blodtrykk og temperatur. Så da måtte man prøve å overbevise gamlemor om at mannen som hadde vært der ikke var lege og at en selv faktisk var den som skulle gå visitt.
Og som om ikke det var nok, brukte ikke alle legene frakk. Forståelig nok, siden det er et utrolig upraktisk arbeidsplagg som alltid henger seg fast i noe. Så hvordan skal pasientene da vite hvem som er hvem? Alle går jo i de samme uformelige, hvite klærne – uten engang et system for hvem som bruker frakk!
Da var det enklere på hospitalet i Kampala. Helsepersonell gikk fremdeles i hvitt, men andre hadde fargekoder. Så når det banket på døren og en blåkledd person kom inn, visste jeg at nå skulle rommet vaskes. Og når damen i rosa banket på var det for å ta opp bestilling til måltidene.
Og selv blant de hvitkledde var det en viss orden. Overlegen gikk rett og slett i sivil, dvs egne klær. Han skulle jo ikke gjøre drittjobbene og trengte vel ikke være redd for å få kroppsvæsker på klærne. I tillegg skulle han jo inngi et visst inntrykk av autoritet med nystrøket skjorte og pussete sko. De yngre legene hadde en hvit frakk utenpå egne, og selvfølgelig korrekte, klær. Sykepleierne hadde kjole. Jada, god gammeldags, knekort sykepleierkjole, sikkert til glede for mannlige pasienter. Men dette gjaldt selvsagt kun de kvinnelige sykepleierne.
For den som skapte full forvirring og rot i systemet var den ene mannlige sykepleieren. Jeg skjønner jo forsåvidt at han ikke ville gå med sykepleierkjole. Men at han måtte gå likt kledd som de yngre legene var jo litt forvirrende. Et øyeblikk tror man at man snakker med en lege, og så er det visst ikke sånn det er likevel. Men jeg visste jo tross alt at han var helsepersonnel, og ikke var der for å vaske gulvet eller spørre hva jeg ville spise.
Kanskje norske sykehus kunne ha begynt med mer koder? Se for deg en fargerik forsamling i korridoren. Røde sykepleiere, gule bioingeniører, grønne vaskere, oransje portører, blå fysioterapeuter, grå sosionomer og rosa administrasjon. Tror det hadde vært mer morsomt å være på sykehus da!
Scener fra hospitalet – episode 2: «Can I take your order?»
oktober 8, 2008, kl. 17:28 | Publisert i Scener fra hospitalet | 3 kommentarerStikkord: hospitalet, mat, sykehus
Jeg vil påstå at jeg kjenner norske sykehus ganske godt fra innsiden, og har jo også prøvd et av dem ut som pasient. Det vil vel ikke være å overdrive å si at å spise på et norsk sykehus ikke er en stor kulinarisk opplevelse. Enten du får maten på et brett på rommet eller du blir tvunget til å gjøre noe av det mest sosiale – å spise sammen med andre – på spiserommet på avdelingen, er maten som oftest smakløs, dvask og overkokt. Og det er ingen valgmuligheter. Er det plukkfisk til middag så er det plukkfisk til middag!
Så da det plutselig banket på døren til VIP-rommet mitt på hospitalet og en dame i rosa sa:
«Can I take your order for supper?»
ble jeg veldig optimistisk og tenkte at det ikke var så verst å være VIP på hospitalet. Selvfølgelig, sa jeg, hva kan jeg få? Damen fortalte at jeg kunne få poteter, banangrøt og kylling. Det ble en lang pause mens vi begge ventet på at den andre skulle snakke. Jeg ventet på neste alternativ, mens hun ventet på svar. Til slutt spurte jeg om hvilke andre muligheter det var. Hun svarte poteter, banangrøt og kylling. Hva ville jeg ha?
Jeg nølte igjen, før jeg sa «Da tar jeg det». Hva da? Hun så ut som et spørsmålstegn. Jeg har aldri vært spesielt glad i poteter, og hadde de overkokte potetene fra norske sykehus i bakhodet da jeg sa:
«Jeg tar banangrøt og kylling»
«Skal du ikke ha poteter?» sa hun og så fremdeles ut som et spørsmålstegn. «Er du sikker på at du ikke skal ha poteter?» Ok sa jeg til slutt. Ikke så mange valgmuligheter likevel altså. Så da jeg noen timer senere omsider fikk middagen ble det altså poteter, banangrøt og kylling.
Neste morgen gjentok scenarioet seg: «Can I take your order for breakfast?» Hva kan jeg velge mellom, lurte jeg på, og hadde enda ikke lært. «Bread, banana and tea». Jaja, skiver og banan er vel greit, tenkte jeg, og spurte om vann i samme slengen. Det var ikke mulig. Men skulle jeg ikke ha te? Så jeg endte opp med full pakke igjen, nemlig tørt, hvitt brød med smør på, en banan og en stor termos te.
Så da hadde jeg omsider lært. Etter dette sa jeg «ja jeg tar alt» nesten før damen kom inn i rommet. Hvorfor hun skulle ta opp bestilling når det ikke var valgmuligheter har jeg ennå ikke forstått. Ekstraservice for VIP-gjestene?
Må også legge til at all maten smakte likt, og kombinert med kininsmak var den heller dårlig. Min gode kollega Jane reddet meg med å komme med friske salater.
Første episode – historien fra hospitalet
oktober 6, 2008, kl. 15:24 | Publisert i Scener fra hospitalet | 5 kommentarerStikkord: feber, hospitalet, kinin, malaria
Dette er første episode i serien «Scener fra hospitalet«.
Etter mer enn en uke med høy feber av ukjent årsak (eller FUÅ som jeg husker det stod på et kompendium vi fikk en gang) valgte den smågale legen fra Ukraina med skumle isblå øyne å sende meg på sykehus. Søster (I Uganda er jo fremdeles sykepleiere sykesøstere og blir kun kalt søster) var helt enig, og spurte meg om jeg var forkjølet siden det rant fra nesen min. Det var jeg jo ikke, kun fullstendig motløs over at det jeg trodde skulle bli et spennende opphold og en engasjerende jobb var blitt redusert til febertåke og nå også innleggelse. Fjorårets lille opphold på Haukeland sykehus spøkte i bakhodet mitt, og jeg visste ikke hva jeg skulle forvente av et sykehus i Kampala. ”Dette er et av Kampalas beste sykehus” sa legen, og forsikret meg om at på dette sykehuset kom legen veldig fort, i motsetning til det andre av de gode sykehusene, der man visstnok kunne risikere å vente lenge på legen. Jeg tenkte en liten tanke på alle pasientene mine som måtte vente i timesvis da jeg var turnuslege alene på vkat, og tenkte at ventingen var vel ikke viktigst, men heller teknologi og kunnskap.
Og da jeg kom til hospitalet, som var nabo til boligen til den norske ambassadøren, måtte jeg faktisk ikke vente så lenge. Men i den lille tiden jeg rakk å vente, fikk jeg med meg at en ”søster” foretok en blodtrykkskontroll av en pasient – inne på undersøkelsesrommet der jeg ventet! Ikke mye taushetsplikt og konfidensialitet, akkurat. Og da legen kom målte han blodtrykket mitt også, i tillegg til temperaturen, men ingenting annet. Så ble jeg sendt på rommet med beskjed om at overlegen skulle komme snart.
Dette må være første, og sannsynligvis blir det eneste, gang jeg har bodd på VIP-rom. Men det var faktisk det de kalte det. VIP-rommet var et enerom, men med to senger i tillegg til et nattbord. Jeg hadde et eget bittelite bad, og utgang til en slags liten balkong. Jeg landet på den ene sengen, og syns livet var ganske kjipt. Vet ikke hvor lenge jeg lå der, og siden ingen kom inn var det ingen å spørre om hva som skulle skje. At den ene bryteren på veggen egentlig var en ringeklokke med en sinnsyk lyd fant jeg først ut av senere.
Overlegen kom til slutt. Han virket ganske oppegående og undersøkte meg litt mer enn den forrige legen. Men utrolig nok satte ingen et stetoskop over hjerte og lunger under hele oppholdet. Det ble tatt blodprøver og en ultralyd. Utpå ettermiddagen kom overlegen og forklarte at de ikke kunne utelukke malaria, og at det var for farlig å vente med behandling i tilfelle det skulle være malaria. Så han ville gi meg kinin. Jeg var for sliten, oppgitt og lei til å i det hele tatt tvile på hans vurdering.
I mange afrikanske land er dette et greit regnestykke:
Feber = malaria, inntil det motsatte er bevist
At det var så å si umulig at jeg kunne ha malaria ble ikke tatt med i regnestykket. Så etter at to søstre hadde strevd med å sette veneflon, tape den grundig fast og få intravenøst-settet til å passe sammen i nesten en time, satt jeg med kinin intravenøst og gulvet hadde flekker med både blod og kinin. Ingen informasjon om bivirkninger eller at bivirkningene ville være mildere hvis jeg fikk i meg godt med væske. Ingen væske intravenøst, og jeg fikk ikke
vann før godt utpå kvelden etter at jeg hadde mast en del om det. Neste morgen følte jeg meg sykere enn før, og var så svimmel at jeg sjanglet på vei til do. I ørene durte det høyt, og jeg hørte ganske dårlig. Både sengetøy og klær var gjennomvåte av svette. Munnen min smakte som om jeg hadde hatt skittent metall der hele natten, og matlysten glimret med sitt fravær. Jeg var ikke sikker på om dette var sykdom eller bivirkninger, men den nye søsteren på vakt kunne forsikre meg om at det var det siste. Og slengte på en fin bemerkning: ”Det hadde jo blitt litt bedre hvis du hadde vært flinkere til å drikke.” Jeg orket ikke ta opp kampen og fortelle at jeg knapt hadde fått vann.
Utover dagen strømmet det på med besøk. Bekymrete kollegaer kom med vann, mat, blader, vifte, bøker, sjokolade og alt mulig. Jeg hadde mitt første møte med sjefen min, som hadde vært bortreist, iført pysjamasbukse, en t-skjorte med en geit på, tannkosten i munnen og et kinindrypp i armen. Håret var fett og jeg luktet sikkert vondt. Lenket som jeg var til kinin-helvetet hadde jeg jo ikke fått dusjet. Men en geskjeftig sjef på besøk er alltid greit. Hun fikk laben til å ta flere prøver og en dame fra den norske ambassaden var plutselig på plass.
Feberen gikk ned, og da kininen endelig var ferdig følte jeg meg bedre enn på lenge. Jeg begynte å komme mer til meg selv, og etter lange diskusjoner med legekollegaer var jeg jo selv helt overbevist om at jeg ikke kunne ha malaria.
Overlegen mente at det at feberen hadde gått ned på kinin var et bevis på at det var malaria. Det ble en lang samtale, som til slutt gjorde at de tok nye blodprøver, jeg ble skrevet ut og fikk en kontrolltime noen dager etterpå. Overlegen var overbevist om at feberen ville komme tilbake, siden jeg valgte å avslutte malariabehandlingen. Jeg var overbevist om det motsatte.
De av dere som har lest bloggen fast vet at jeg fikk rett. Da jeg møtte til kontroll noen dager senere var jeg feberfri da jeg slengte nye prøvesvar foran ham og sa: ”Nå har jeg stilt min egen diagnose, og det var ikke malaria”. At overlegen på et av Kampalas beste sykehus ikke ville stilt riktig diagnose fikk jeg bekreftet da han så prøvesvarene mine. Han syns det var så eksotisk og uvanlig at han ville skrive en kasuistikk til et lokalt legetidsskrift.
Sånn. Det var det som egentlig skjedde på hospitalet. Men for å ikke gjøre denne teksten for lang har jeg utelatt en del komiske episoder. De får komme i de neste episodene. Som den interaktive bloggen dette jo er, kan interesserte lesere få velge mellom følgende temaer:
– måltidsritualer for VIP-gjester
– hvordan få tak i en sykepleier?
– hvor mye sykebesøk kan man få etter en uke i Uganda?
– kleskode på hospitalet
Scener fra hospitalet
oktober 6, 2008, kl. 14:30 | Publisert i Scener fra hospitalet | 1 kommentarStikkord: hospitalet
Jeg har flere ganger sagt at jeg skulle skrive litt om mitt opphold på Kololo Hospital, for det var jo virkelig en opplevelse på godt og vondt. Men inntil nå har også kreativiteten og skrivelysten vært rammet av mononukleosens utmattelse. At jeg omsider har lyst til å skrive litt om dette er jo et godt tegn. Jeg innser at dette kan bli langt, så det blir visst en liten serie.
Nå ligger ikke sykdomsblogging med detaljerte beskrivelser av plager og blodprøvesvar helt for meg, av den enkle grunn at jeg ikke liker at alle slags medisinske opplysninger om meg ligger ute på nettet til allmenn beskuelse. Kanskje en yrkesskade etter å ha vært på innsiden av helsevesenet. Eller kanskje kun sunn fornuft. I alle fall, spesielt medisinsk interesserte er selvfølgelig alltid velkommen til å diskutere prøvesvar og diagnostikk, men det tar vi ikke her 🙂
Opprett en gratis blogg eller et nettsted på WordPress.com.
Entries og kommentarer feeds.