Eg og bodybuildarane

juli 12, 2009, kl. 14:26 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 18 kommentarer
Stikkord: , , , ,

«Hvis du sier du er en gammel dame, så er du en gammel dame!» Jeg ruslet forbi i mitt rolige tempo, da jeg overhørte to middelaldrende damer sittende på en benk. Den ene damen satt med litt lutende holdning og så litt oppgitt ut på vannet, mens den andre hadde snudd seg energisk mot den lutende, som tydeligvis hadde sagt hun var en gammel dame.

Jeg har fortalt om mitt fellesskap med de gamle damene før. Jeg har omtalt meg selv som en gammel dame, etter at kroppen har forlangt rolig tempo og mye hvile. Å alltid vite at at det er et sted jeg kan sette meg ned, å alltid vite på forhånd akkurat hvor og hvor langt jeg skal gå og aldri planlegge mer enn en ting hver dag, har blitt rutine. Jeg har begynt å se på meg selv som en gammel dame. Så kommentaren jeg overhørte kom på akkurat riktig tidspunkt. Jeg har nemlig begynt å føle et nytt fellesskap.

Med råd og veiledning fra fysioterapeut har jeg begynt forsiktig trening. En gang i uken gjør jeg mine øvelser med lette, lette vekter. Etter et år med sofasitting knirker det i ledd og rister i muskler selv med kun liten belastning. Siden fysioterapeuten er så langt unna, gjør jeg øvelsene mine på SATS. Jeg har gitt meg selv en fast dag og et fast tidspunkt, så jeg ikke skal finne så mange unnskyldninger for å ikke gå. For det er lett å la spøkelsene ta overhånd. Angsten for slitenheten ligger der i bakgrunnen. På vei til trening føler jeg meg som en tegneseriefigur med en engel og en djevel på hver skulder, som slåss om hva jeg skal gjøre. «Du blir sikkert veldig sliten,» sier djevelen med stor overbevisning, og jeg går litt saktere. «Du må sikkert ligge på sofaen senere i dag,» fortsetter den. «Neida, neida!» kommer det fra engelen. «Husker du ikke hva fysioterapeuten sa? Dette går bra! Du er flink! You’re on track!» Og sånn fortsetter det. Jeg bruker alle mentale teknikker jeg kan for å mane djevelen av skulderen. Og den pleier til slutt å forsvinne når jeg spiller Stevie Wonder for å overdøve den.

Men mitt nye fellesskap er ikke med djevelen eller engelen på skuldrene mine. På SATS trener jeg med vekter. Små vekter på en kilo og to kilo. Benkene jeg skal ligge på mens jeg gjør øvelsene er midt i bodybuilderland, med speil og gigantiske vekter på alle kanter. Bodybuilderne trener tydeligvis også på faste tidspunkt (eller så er de der hele tiden), for det er alltid den samme fyren på benken ved siden av meg. «Nnnnngggh!» kommer det fra han, når han løfter sine enorme vekter. Musklene buler og svetten renner. «Aaaah!» kommer det fra den andre siden, når muskelberget der slipper vektene, som treffer gulvet med et smell som får støysensitive meg til å lette litt fra benken. Så løfter jeg mine en kilos vekter forsiktig, og lurer litt på hva de tenker om meg. De hadde vel tatt vektene mine med lillefingeren, og likevel syntes at det veide ingenting.

I grunnen burde det vært litt som når barn reiser på alene med fly. Når de får en lapp rundt halsen der det står «Jeg reiser alene», og flypersonalet tar seg ekstra av dem og følger dem dit de skal. Jeg kunne tenkt meg en lapp rundt halsen der det stod «Jeg trener meg opp etter lang tids sykdom», og at SATS-personalet passet litt ekstra på at jeg hadde det bra. Så kunne bodybuilderne tenke at da er det ikke så rart at hun kun løfter èn kilo når de løfter femti.

Men til tross for at jeg ikke har et sånt skilt, ser det ut som om jeg har blitt godtatt blant de faste vektløfterne på mitt faste tidspunkt. Jeg får et gjenkjennende blikk, der jeg kommer med mine en kilos vekter. Jeg har vent meg til «Nnnnngh!» og «Aaaaah!» i bakgrunnen. Og jeg begynner altså å føle et visst fellesskap med bodybuilderne. Og så ser jeg for meg meg selv trene med vanlige vekter, og får en følelse av at livet er litt som vanlig igjen.

«Hvis du sier du er en gammel dame, så er du en gammel dame.» Setningen kommer tilbake til hodet mitt. Det er på tide å forlate et gammelt fellesskap. Det er på tide å legge noe bak seg. Hvis jeg sier jeg er en bodybuilder, så er jeg det. Mine vekter er kanskje lettere, men utfordringen desto større. Jeg er en bodybuilder!

Bodybuilder In Training

Advertisements

Svømme, svømme, sakte, sakte

april 25, 2009, kl. 10:06 | Publisert i Grønne observasjoner | 17 kommentarer
Stikkord: , ,

Det er med en viss spenning jeg går mot garderobedøren på treningssenteret. Der står det at det ikke er lov til å ha med barn før etter 11.30. Jeg ser på klokken, og den er selvsagt 11.30. I et øyeblikk ser min støysensitive hjerne for seg et basseng fullt med barn som hopper og plasker og hviner og gråter, før jeg bestemmer meg for at de er sikkert i barnehagen og lager bråk akkurat nå. Garderoben er full av travle damer med lite klær på. De går raskt fra dusj til skap og fra skap til dusj. De kler på seg og føner og legger et lite lag sminke i en fei, før jeg i langsomt tempo har funnet et skap og tatt av meg sekken. Når jeg snur meg etter å ha hengt opp klærne er de allerede borte, og roen senker seg i garderoben.

Jeg har ennå ikke sett skiltene om «tørr sone» og «våt sone», og får noen skarpe blikk når jeg går fra dusjen til skapet for å sette fra meg dusjsåpen (for jeg har da sett skiltet om at «alle deler av kroppen må vaskes med såpe før man går i bassenget») og etterlater meg små dammer på gulvet. På vei tilbake ser jeg skiltet om at man skal være helt tørr før man går inn i tørr sone. Jaja, tenker jeg.

Med hånden på døren til bassenget går det bilder i hodet mitt av plaskende barn og intenst treningssvømmende voksne med målrettet blikk bak svømmebrillene, men jeg blir lettet da jeg kikker inn i det lille bassengrommet. Det er enkelt uten fiksfakserier. Men det beste av alt er at den eneste som er der er en gammel dame som gjør øvelser i vannet. Jeg føler meg umiddelbart hjemme. Den gamle damen gjør bevegelser i langsomt tempo. Jeg smiler forsiktig, mens jeg i like langsomt tempo går ned i det overraskende varme vannet.

Det er en ren nytelse. Jeg gjør langsomme bevegelser i varmt vann, og tenker at dette er mitt element akkurat nå. Armer og skuldre som ikke har blitt brukt til særlig på lenge får strekke seg ut og ta i. Uvant men godt. Den gamle damen forsvinner opp, og det blir om mulig enda roligere. Jeg tenker at jeg gjerne skulle hatt et sånt basseng selv. Så jeg hver dag kunne ligget i vannet i fred og ro, slik jeg flyter stille nå.

Så svømmer jeg sakte litt til, og går opp før jeg blir trøtt. Den samme gamle damen ligger i badstuen når jeg kommer dit. Jeg er ikke sikker på om hun gjør pusteøvelser eller sover. Noen kommer inn og tørker seg og går. Jeg tenker at det er rart at vi er så intim der vi er i all vår nakenhet, men avstanden likevel så stor at ingen møter blikkene til hverandre, ingen hilser eller smiler.

Jeg er ganske tørr når jeg går inn i tørr sone igjen. Dammene mine ligger der fremdeles, og jeg legger samvittighetsfullt håndklet på gulvet så sonen blir helt tørr igjen. Jeg er varm i hele kroppen, og må ta av skjerfet på vei hjem. 10 minutter i bassenget og 5 minutter i badstuen. Det har vært en begivenhetsrik dag.

Pensjonistspørsmålet: Yatzy – flaks eller ferdighet?

februar 5, 2009, kl. 23:09 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 12 kommentarer
Stikkord: , ,

yatzyDa vi dro på chartertur fikk jeg en gave av min reisevenninne, nemlig «Ultimate Survival – Pensjonistpakken». Det var det aller nødvendigste man trenger for å overleve som pensjonist i syden i to uker. Pakken inneholdt blant annet yatzy. Og som de pensjonistene vi var, spilte vi yatzy nesten hver dag. Min reisevenninne har spilt en del yatzy med sin bestemor, mens jeg ikke har spilt yatzy siden jeg var barn og var på hyttetur med familien.

Er det da en tilfeldighet at min reisevenninne vant i yatzy nesten hver gang? Kan man faktisk trene seg opp til å bli god i et terningspill? De få gangene jeg har vant hårfint spilte vi såkalt tvungen yatzy, dvs at man MÅ følge rekkefølgen på yatzyblokken. Men hun vant alltid i utvungen yatzy, dvs når man kan velge rekkefølgen selv, noe som kanskje kan tyde på at man i alle fall kan lære seg yatzystrategi.

Og dette tenkte jeg altså litt på mens jeg satt på verandaen og så på blå himmel, palmer, og en og annen golfspiller bak palmene og trærne. Hva tror dere?

Golf-ferie

januar 31, 2009, kl. 19:33 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 2 kommentarer
Stikkord: , , ,

Her i Syden bor vi faktisk på et såkalt Golf Resort. Det er forresten en ting jeg aldri ville trodd jeg ville si, at jeg bor på et Golf Resort. For det er et sted jeg aldri ville trodd jeg ville bo. Først bodde vi på et leilighetshotell like ved stranden, men siden det var for mye bråk og andre charterturister der ba vi om å få bytte. Og det lønner seg å klage. Vi fikk flytte til et hotell med mye bedre standard. Bare verandaen er større en leiligheten min hjemme.

Men det er altså et golf resort. På andre siden av gjerdet og buskene er de, golferne, et folkeslag jeg aldri har følt meg som en del av. Men vi tenkte jo at vi måtte prøve det, vi også, charterturister som vi er. Så vi tok et slag minigolf. Det er i grunnen en undervurdert sport. Det trengs både rå styrke og intellektuelle beregninger, og gjerne noen vekttall/studiepoeng med fysikk, for å komme seg forbi de krevende minigolfhinderene. I tillegg krever det fleksibel fysikk, som den følgende stilstudien viser. Foreslår minigolf som OL-gren ved neste sommer-OL!

 

minigolf21

 

minigolf3

 

minigolf4

Nåken gode ting

november 16, 2008, kl. 16:29 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 12 kommentarer
Stikkord: , ,

 Jeg hadde tenkt at jeg skulle blogge om Vamp-konserten jeg var på på torsdag, men har vært for sliten etterpå til at det har kommet noen kreative ord.

vamp_st_mandag_album

Ok, det var kanskje ikke en god ide når man lider av post-viral trøtthet å gå på konsert halv ti om kvelden etter både et møte på gamlejobben og middag ute på restaurant. Tre ting på en gang er ikke alltid bra, selv om det høres fristende ut i kinderegg-reklamen. Når man bare tåler en ting om gangen, bør man holde seg til det. Dessuten bør man ikke anta at det er stoler i salen når det ikke er det. For når man føler seg som en gammel dame bør man oppføre seg som en også. Det innebærer at man ikke skal stå og henge og høre på alt for høy musikk i nesten to timer. Sånt gjør jo ikke gamle damer.

Men selv om jeg fortsatt er sliten flere dager etterpå var det jo så sinnsykt bra at det egentlig var verdt det. Alle de fine ordene jeg planlagte å skrive, mens jeg badet i Vamps herlige lydbilde, forsvant dessverre litt i trøttheten etterpå. Men vil bare ha sagt at jeg liker den nye vokalisten, særlig i de rolige sangene. Han synger så inderlig at det er vanskelig å ikke bli litt inderlig selv, selv om man har måttet sette seg ned på gulvet i et hjørne. Ved siden av Staveland som rocker så svetten fyker fra krøllene blir han likevel litt tam, siden han ikke fortrekker en mine men bare fortsetter å slå på gitaren med et litt mystisk blikk ut i salen. Men han blir vel dreven i vamp-sceneshow han også, etter hvert som han blir varm i trøyen, eller varm i den litt for trange skjorten han hadde på.

Jeg sitter utmattet igjen og tenker at det var kanskje litt dumt av meg å gå på konsert. Men «når verden blir dumme så leita eg fram nåken gode ting«, som vamp synger. Og når verden er litt dum og trøttheten aldri går over, så kan jeg leite frem den gode konsertopplevelsen og så er ikke verden så dum likevel. «Det trøsta ei lita stond».

Jeg og de gamle damene

oktober 22, 2008, kl. 15:33 | Publisert i Grønne hjertesukk, Grønne observasjoner | 10 kommentarer
Stikkord: ,

Det er jeg og de gamle damene som er ute og rusler sakte på formiddagene og blir forbigått av de raskeste rullatordamene.

Det er jeg og de gamle damene som går til det lokale kjøpesenteret hver dag. Ikke fordi det er interessante butikker der, men for å ha et sted å gå.

Det er jeg og de gamle damene som heller drar på kjøpesenter enn i byen, siden vi trenger benker under tak og korte avstander.

Det er jeg og de gamle damene som planlegger selv de minste utflukter til detalj, for å alltid vite at vi er i stand til å komme oss hjem igjen.

Det er jeg og de gamle damene som blir klissvåte når det kommer en regnbyge, siden vi ikke er i stand til å løpe for å komme under tak.

Det er jeg og de gamle damene som har sett så mye på meningsløse TV-serier på dagtid at vi har blitt så godt kjent med personene at seriene har begynt å gi mening og vi MÅ se dem hver dag.

Det er jeg og de gamle damene som snakker om været. Rett og slett fordi det ikke skjer så mye annet å snakke om.

Det er jeg og de gamle damene som ikke tør kjøre i trafikken lenger, av frykt for å bli for stresset.

Det er jeg og de gamle damene som sitter på en benk på kjøpesenteret og ser på folk, sliten etter å ha vært innom to butikker og undrende over at alle menneskene går så fort.

Jeg har blitt en gammel dame. Håper jeg blir yngre snart.

Blogg på WordPress.com.
Entries og kommentarer feeds.