På vei tilbake til meg selv

september 24, 2008, kl. 13:55 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 3 kommentarer
Stikkord: , ,

Når man mister alt av energi blir målene annerledes og milepælene av en helt annen størrelsesorden enn ellers. I går var jeg på kafe i byen med Line! Og ble ikke utslitt etterpå og sov ikke i løpet av dagen. Fantastisk!

Men som den gamle damen jeg har blitt, måtte jeg ha klare grenser for kafeturen. Tok bussen til byen og valgte selvsagt kafeen med utsikt til busstoppet der min buss går fra, sånn at jeg hadde kort vei hvis utmattelsen satte inn. En time på kafe var den tilmålte tiden jeg tillot meg selv, og klarte å overholde den. Men ingen utmattelse, bare nytelsen av godt selskap, nydelig kaffe og befrielsen ved å være ute blant folk.

Så i går var jeg altså ute av huset på egenhånd for første gang siden jeg kom hjem (med unntak av da jeg var til legen), og det føltes herlig. Fikk faktisk mer, og ikke mindre, energi av det. Så til tross for at leverprøvene fremdeles ikke har gått så mye ned er jeg optimistisk.

I går følte jeg meg mer som meg selv enn jeg har gjort på lenge. Det kjentes godt.

Lite nytt fra vestfronten

september 19, 2008, kl. 14:22 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 2 kommentarer
Stikkord:

Det er lite nytt her. Men jeg skriver dette siden jeg registrerer at mange er innom her hver dag. Det går opp og ned. Noen dager har jeg så lite energi at jeg bare vil legge meg etter å ha dusjet. Eller sovner etter en kort tur med hunden. Noen dager har jeg litt mer energi.

I helgen skal jeg puste frisk fjelluft og ligge på sofaen på hytten til en forandring. Håper det er den magiske mirakelkuren som skal til.

Enveisbillett og lånte nøkler

september 17, 2008, kl. 12:12 | Publisert i Grønne hjertesukk | 4 kommentarer
Stikkord: ,

Livet mitt er enveisbillett og lånte nøkler.

Foreløpig har jeg ingen retur til Kampala, for jeg vet ikke hvor lang tid det tar før jeg er opplagt igjen. Jeg trodde jeg var i rask bedring, men det var jo egentlig fordi jeg ikke gjorde noe som helst. Da blir man jo ikke særlig sliten. Men i går var jeg til kontroll hos fastlegen min, inkludert busstur og litt gange begge veier. Det var tydeligvis i meste laget. Så da sov jeg mer enn halvannen time etter at jeg kom hjem og var trøtt resten av dagen.

Leiligheten min har jeg leid ut, så foreløpig holder jeg til på gjesterommet hos foreldrene mine. Jeg rakk ikke å finne sted å bo i Kampala før jeg ble syk, så heller ikke der har jeg et sted som er mitt.

Uvant at livet har så lite retning, men jeg trøster meg med at dette er som en slags pauseknapp. Når den tas av vet jeg jo at det blir fast forward igjen.

Borte bra, men hjemme best?

september 15, 2008, kl. 12:33 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 6 kommentarer
Stikkord:

Som den globetrotteren jeg er, vil jeg kanskje ikke si at overskriften alltid stemmer. Men akkurat nå gjør den det. Når man er syk er det definitivt best hjemme. Føler meg allerede litt bedre, og klarer til og med å svelge fast føde igjen.

Det føltes ganske komfortabelt å kjenne systemet og helsevesenet igjen, men etter nesten 10 minutter i telefonkø til fastlegen savnet jeg egentlig litt å bare kunne dukke opp på fn-klinikken og komme til etter kort tid. Men da de gav meg time allerede neste dag, ble jeg fornøyd igjen, og syns selvsagt som god nordmann at det var godt å få et tidspunkt å forholde seg til.

Takk for gode hilsener, både her på bloggen, på mail og på sms. Setter stor pris på det. Er kanskje ikke så god til å svare ennå, men det kommer etter hvert.

Og etter hvert kommer også den lange historien, om febertokter, sykehusinnleggelse og selvdiagnostisering i Kampala. Men først skal jeg bare slappe litt av her hjemme hos foreldrene mine sammen med Laban, som er en trofast Golden Retriever som passer godt på meg 🙂

På vei hjem

september 13, 2008, kl. 07:52 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | Legg igjen en kommentar
Stikkord:

Etter hektisk e-postvirksomhet mellom Kampala, København og New York ble det klart i går at jeg kunne reise. Så etter å ha hvilt ut hjemme hos min kollega Jane, kom jeg meg til Entebbe International Airport i går kveld. Forstår fremdeles ikke systemet for innsjekking, men jeg fikk i alle fall sjekket inn. Og det er kanskje ikke noe tap å ikke klare å få i seg flymaten?

Nå sitter jeg i Amsterdam og venter på flyet til Bergen, rimelig trøtt etter lite søvn på flyet. Rart å skulle komme hjem allerede, men godt å skulle bo et annet sted enn på et hotellrom…

Byråkratisk frustrasjon

september 12, 2008, kl. 12:38 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan, Tante Grønn i Uganda | 1 kommentar
Stikkord: , , , ,

Siden alle pushet meg saann paa at jeg bare burde dra hjem, ombestilte jeg returen min og er i utgangspunktet klar til aa dra i kveld. Men saa slaar det herlige FN-byraakratiet inn! Det maa godkjennes fra New York at jeg kan dra fra min «duty station» mens jeg er sykemeldt. Folk som sitter paa et annet kontinent skal altsaa vurdere om jeg vil vaere i stand til aa reise. Og det faar jeg sannsynligvis svar paa foerst etter at jeg har reist.

Saa naa venter jeg paa svar fra Nadia, min gode hjelper paa JPO (juniorekspert) service centre i Koebenhavn, paa om hun tror det er bare litt dumt eller veldig dumt av meg aa dra i kveld uansett.

Og legg til at halsen min naa er saa vond at jeg nesten ikke klarer aa spise og ikke faar sove om natten, saa kan dere forestille dere frustrasjonsnivaaet mitt…

Grmf!

En juniorekspert krysser sitt spor

september 11, 2008, kl. 12:19 | Publisert i Tante Grønn i Uganda | 2 kommentarer
Stikkord: , ,

Fn-legen har bestemt seg for aa sykemelde meg i 2 mnd. Og saa heller friskmelde meg underveis hvis jeg blir fortere bra. Sjefen min har anbefalt meg aa reise hjem. Etter aa ha kommet over det foerste sjokket av tanken paa aa dra hjem allerede, har jeg bestemt meg for at det sikkert er det beste. Jeg har ikke en gang et sted aa bo, og kan jo ikke bo paa hotell i en evighet mens jeg venter paa aa faa nok energi til aa lete etter hus (som kan vaere ganske tid- og energikrevende her).

Saa i dag har jeg faatt endret billetten min hjem, og drar allerede i morgen kveld. Paa loerdag formiddag setter jeg foettene paa bergensk jord, klar for et rekonvalesensopphold.

Dette var ikke helt det jeg hadde sett for meg…

Eg tenkar paa mysteriet meg…

september 9, 2008, kl. 16:23 | Publisert i Grønne hjertesukk, Tante Grønn i Uganda | 10 kommentarer
Stikkord: , , ,

…og under over alle under  – jeg har en diagnose!

Etter at diverse mer eller mindre mystiske tropesykdommer, som malaria, amoebiasis, brucellose og lignende, har vaert lansert som mulig forklaring paa mitt underlige sykdomsbilde viser det seg at jeg har noe som er en importsykdom her, men vanlig hjemme. Jeg har rett og slett mononukleose. Kyssesyken.

Etter aa ha blitt undersoekt av diverse leger, diskutert diagnosen med enda flere, var det faktisk jeg som foreslo mononukleose. Jeg selvdiagnostiserte meg selv midt oppe i all tropesykdomhysteriet. Og hadde rett.

Det kjennes godt aa ha en diagnose aa forholde seg til, aa vite. Men det er ikke den hyggeligste diagnosen aa faa i oppstarten av ny jobb og i et nytt land. FN-legen vil helst sykemelde meg i en maaned.  Sjefen min vil sende meg til Soer-Afrika for aa bli undersoekt skikkelig og for at jeg skal slippe aa drive selvdiagnostisering. Jeg vet ikke hva jeg vil lenger.

For en timing…

Den norske pasienten

september 9, 2008, kl. 14:01 | Publisert i Scener fra hospitalet, Tante Grønn i Uganda | 1 kommentar
Stikkord: , , , ,

Dette var ikke starten jeg saa for meg. Har vaert syk siden jeg kom, og faatt proeve baade FN sitt legekontor og et av Kampalas beste sykehus (uten at det noedvendigvis sier saa alt for mye om den medisinske kvaliteten). Jeg har proevd en kur med kinin, noe jeg ikke anbefaler noen andre. En forferdelig medisin. Og for tiden diagnostiserer jeg meg selv, og har faatt legen min til aa sende meg til en lab som kan teste for mononukleose. Saa faar vi se.

Men feberen er borte, saa jeg foeler meg bedre. Men ingen diagnose og fremdeles funn paa proever som ikke er som de skal.

Naar jeg er mer ovenpaa skal jeg skrive mer om dette, for det har jo virkelig vaert en opplevelse. Mange episoder fra sykehuset som er ganske komiske, naar man ikke har et kinin-drypp i armen 😉

Har flotte kollegaer her, som tar godt vare paa meg. Saa jeg foeler meg ikke alene og ensom midt oppe i dette.

Feberhett i Kampala

september 3, 2008, kl. 14:38 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan, Tante Grønn i Uganda | 3 kommentarer
Stikkord: , ,

Man skal vel egentlig ikke blogge i arbeidstiden (saerlig ikke naar man sitter i landskap og alle som gaar forbi ser dataskjermen…), men naar kroppen er mest opptatt med temperaturregulering som er helt ute av lage og hodet er fylt med bomull er det ikke saa mye vits aa proeve paa noe annet.

Som jeg skrev i gaar er jeg litt syk. Har hatt feber siden Koebenhavn, foerst kun lavgradig og om kvelden, men senere hoyere feber og etter hvert hele tiden. Saa i gaar gikk jeg til FN-legen, som selvsagt foreslo aa skyte fra hoften med bredspektret antibiotika som kunne ta knekken paa de meste. Jeg insisterte paa aa vente paa proevesvar i dag.

Saa naa er infeksjonsfokus fastslaatt, og det ble uansett bredspektret antibiotika (ciproxin for de som er inne paa saant) og jeg haaper paa bedre tider.

Uansett, aa gaa paa FN-klinikken var en opplevelse i seg selv, saa kanskje det blir mer om det senere 😉

Neste side »

Blogg på WordPress.com.
Entries og kommentarer feeds.