Om å tørre å kjenne på symptomene

mai 29, 2011, kl. 19:28 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 4 kommentarer
Stikkord: , ,

Min kropp er ikke helt avlært ennå. Den kan fremdeles noen ganger reagere med symptomer når den blir utsatt for stress, infeksjoner og når livet blir vanskelig. Eller kanskje er det jeg som ikke er avlært ennå, som tolker det jeg kjenner som symptomer når jeg er utsatt for stress, infeksjoner og når livet blir vanskelig.

I begynnelsen gjorde disse symptomene meg usikker. Jeg lurte på om dette betydde at jeg ikke var frisk. At kroppen min fremdeles var syk og at jeg burde holde igjen. Jeg var usikker på hvilken betydning jeg skulle tillegge disse symptomene.

Men etter hvert lærte jeg meg at disse tingene jeg kjenner i kroppen, symptomene, kommer og går, og at de ikke trenger å få en annen betydning enn at akkurat her og akkurat nå kjennes det sånn ut. Og at det kjennes sånn ut akkurat nå, betyr ikke noe for hvordan det vil være senere.

Da jeg var syk, lærte jeg etter en stund å tillegge symptomene mine stor betydning. En spesiell følelse i kroppen kunne være nok til at jeg tok det med ro i dager, og unngikk alle påkjenninger. Det var nødvendig lenge, for å unngå å bli alt for dårlig, og når det gikk over til å være unødvendig vet jeg ikke. Men da jeg var til behandling opplevde jeg at jeg kunne få symptomer til å gå over, og det var da jeg innså at de hadde mistet denne betydningen. Og hvem vet hvor lenge det hadde vært sånn?

I tiden etter behandlingen hendte det ofte at jeg ble usikker, og fremdeles kan jeg noen dager tvile når jeg kjenner den litt klemmende slitenhetsfølelsen i hodet. Et snev av det jeg kjente da jeg var syk, et slags vagt minne om den konstante utslittheten. Men jeg har heldigvis opplevd mange nok ganger at denne følelsen går over, og at den ikke har konsekvenser for hvordan livet mitt skal leves. Jeg tenker tilbake på de gangene jeg har fått symptomer til å gå tilbake, og prøver å ikke la det få annen betydning enn at jeg tenker litt på hva som kan ha utløst det og hvordan jeg håndterte det.

Som alltid er det sånn at noen dager er det enkelt og andre dager er det vanskeligere. Noen dager kjennes maktesløsheten for sterk, og jeg tyr til nattesøvnen i vissheten om at neste dag er symptomene borte. Men jeg tror det hjelper at jeg har noen konkrete episoder jeg vender tilbake til i tankene, der jeg husker hvordan jeg klarte å snu det. Når jeg tviler tar jeg frem disse, for å jage tvil og usikkerhet bort. Disse episodene ligger i min mentale bildebok, og er fine å ta frem når det trengs.

Å tørre å kjenne på vendepunktet

februar 25, 2011, kl. 16:32 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 2 kommentarer
Stikkord: , ,

Det handler om å kjenne på vendepunktet. Å tørre å tro på at dette er øyeblikket da det snur, uten tvil og forbehold.

Jeg har tenkt på det lenge. Flere har spurt om hva det var som gjorde at jeg klarte å gjøre en helomvending av sykdom, tanker og egentlig i selve livet. I et nytt møte med utmattelsen får jeg sjansen til å oppleve det på nytt, nå med et nysgjerrig og åpent sinn. Rolig denne gangen, fordi jeg vet utmattelsen går over.

En vaksine i hver arm har satt immunsystemet i høygir igjen. Kroppen er slapp og anspent på samme tid. Hodet er fullt av bomull og ståltråd, og avisartiklene er igjen blitt for lange. Men denne gangen har jeg roen. Vet at jo mer jeg stresser, jo lengre varer det. Jeg gjør noen strategiske valg så jeg skal slippe for mye stress. Så er det bare å vente. Eller egentlig ikke vente, men å prøve å finne akkurat den riktige balansen mellom aktivitet og hvile som jeg vet må til.

Først er jeg litt ambisiøs, men jeg klarer å la være å gi meg helt hen til utmattelsen som kommer etterpå. Det er fristende å ikke skulle være tapper, for jeg merker at den mentale styrken er også svakere. Men jeg fokuserer på pusten, og lar de vanskelige tankene fare. Og gir ikke opp. Jeg prøver, henter meg inn, og prøver igjen.

Og plutselig kjenner jeg at nå snur det. Plutselig blir jeg ikke like sliten av støy, aktivitet og tankevirksomhet. Og gleden over å kjenne vendepunktet gjør at nye krefter dukker opp. En god sirkel av gode følelser.

Det er da jeg tenker tilbake på hva det var som gjorde at det snudde den gangen. Fra syk til frisk. Fra demotivert til positiv. Fra redd til modig. Det var det at jeg turde å tro at dette var vendepunktet. På dag 3 i behandlingen opplevde jeg hvordan oppmerksomhetstrening fjernet et av mine verste symptomer. Og det til tross for at jeg var mer aktiv og hvilte mindre enn på lenge. Da bestemte jeg meg for at dette kunne ikke være et engangstilfelle. Dette var vendepunktet.

Og med den avgjørelsen kom det mange gode følelser. Lettelse. Optimisme. Styrke. Tro på at mitt liv var i min makt.

Det var det som snudde det. Det var vendepunktet.

Selvsagt kom det mange utfordringer og vanskelige dager etter det, men i stedet for å la dem bli bekreftelser på at jeg var syk, lot jeg minnet om vendepunktet være sikkerheten for at jeg ville komme gjennom det. For jeg hadde allerede klart å komme meg gjennom det verste, og da skulle jeg klare andre utfordringer også.

Det tok kun noen få dager å komme seg etter vaksinen denne gangen. Litt kortere for hver gang. Og litt sterkere for hver gang. Og aller mest trygg i troen på at jeg kan finne vendepunktet igjen, hvis det skulle bli nødvendig.

Akkurat her akkurat nå

juli 6, 2010, kl. 22:24 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 40 kommentarer
Stikkord: , , , , , ,

Akkurat her og akkurat nå kjennes det riktig å si noe. Flere har etterlyst meg her, og det kjennes på tide å gi lyd fra seg. Det har vært et bevisst valg å være borte fra bloggen denne tiden. Jeg har rett og slett blitt bedre. Mye bedre. Så bra at jeg ser på meg selv som frisk.

Jeg jobber 50% og skal øke gradvis videre opp til full stilling. Jeg trener tre ganger i uken og går fjelltur. Det føles som om jeg har fått livet tilbake, og hver dag minner jeg meg selv på hvor heldig jeg er som har fått muligheten til å starte på nytt. Jeg nyter hvert sekund og kjenner hvor godt det er å ha overskudd.

Jeg fant en behandling som passet for meg, med en behandler som jeg hadde tillit til både faglig og som person. Jeg skal innrømme at da jeg dro dit forventet jeg ikke å bli frisk – jeg tenkte at jeg skulle lære å mestre hverdagen litt bedre. Men i løpet av behandlingen fikk jeg kontroll over symptomene, og kunne ikke gjøre annet enn å forkaste mine fordommer mot behandlingen.

Jeg skal ikke våge å påstå at denne typen behandling gjør alle frisk. Og jeg har full respekt for de som har prøvd dette men ikke blitt bedre. Men jeg vil oppfordre de som ikke har prøvd et sånt behandlingsopplegg om å tørre å prøve. Jeg trodde ikke jeg skulle bli frisk av dette, men jeg ble det. Jeg var bekymret for å bli dårligere, men det ble jeg absolutt ikke. Før jeg dro på behandling fikk jeg temperaturstigning og smerter av lett fysisk aktivitet. Fire uker senere trener jeg flere ganger i uken, både styrke og kondisjon, og presser meg selv til å yte maksimalt. Og det kjennes kun godt.

Jeg skal ikke forklare hvorfor kroppen lager symptomer og hvordan man kan kontrollere det. Det er andres jobb. Men jeg håper at det jeg forteller her kan gjøre de som ikke har prøvd noe lignende mer åpne for å tenke mer helhetlig når det gjelder sykdommen sin, og tørre å utfordre sine oppfatninger om sykdom.

Det har vært et bevisst valg å ikke fortelle om dette før. Behandlingen er omdiskutert blant mange pasienter, og jeg ville være sterk nok til å tåle en eventuell diskusjon i kommentarfeltet før jeg ville skrive noe om dette. Jeg kommer ikke til å forklare hva behandlingen bestod av i kommentarfeltet. De som vil vite mer kan lese her, og evt ta kontakt med behandlingsstedet hvis de vil ha mer informasjon.

I forbindelse med behandlingen gjorde jeg også noen viktige valg i forhold til hvordan jeg vil leve livet mitt. Blant annet bestemte jeg meg for å leve livet ute i verden heller enn på nett. Derfor har jeg i en periode vært lite på nett. Jeg har ikke lest en eneste blogg, og dette er første gang jeg logger meg på min egen. Jeg leser ikke lenger om sykdommen, og tenker at noen andre skal løse den såkalte ME-gåten. Det er ikke mitt ansvar.

Nå er mitt fokus å leve. Å nyte øyeblikket. Å være tilstede akkurat her akkurat nå.

Det kommer nok til å bli stille her en stund nå i sommer, mens jeg er ute og nyter øyeblikket. Og mens jeg tenker over om jeg skal fortsette bloggen, om jeg skal starte en ny blogg uten spor av sykdom eller om jeg kanskje skal skrive i et annet format enn blogg.

God sommer til dere trofaste lesere som jeg ser har fortsatt å stikke innom til tross for over en måneds stillhet her inne!

Opprett en gratis blogg eller et nettsted på WordPress.com.
Entries og kommentarer feeds.