Silkehansker

oktober 28, 2010, kl. 22:28 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 2 kommentarer
Stikkord: , ,

Da jeg var syk begynte jeg å lese dikt. Siden konsentrasjonen ikke holdt over lange setninger og avsnitt, var det godt å finne mening i tekster som jeg kunne klare.  Etter at jeg har begynt å jobbe igjen har jeg begynt å abonnere på e-diktet. Det er en herlig tjeneste der man får et dikt i mailboksen sin hver uke. Det gir rom for ettertanke i en ellers travel hverdag. Denne uken kom et dikt som traff meg så godt, fordi jeg ofte føler meg overrasket over hvordan mine ord kan røre andre og hvor berørt jeg kan føle meg av andres ord. Gro Dahle har beskrevet det godt hvordan ord kan røre og berøre, så i dag deler jeg hennes dikt med dere.

.

Silkehansker

Jeg tar på deg med ordene mine,

lar fingertuppene stryke deg over nakken.

Kjenner du bokstavene

berøre deg?

Kjenner du pusten min

i hvert ord?

Avtrykket mitt i hver setning?

.

Jeg har et ord på fingeren min.

Det ordet er «forsiktig»,

slik tar jeg på deg,

med forsiktige fingre.

.

Forfatter: Gro Dahle

Dagen i dag må begynne med ettertanke

oktober 26, 2010, kl. 10:02 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 12 kommentarer
Stikkord: , , , ,

Dagen i dag må begynne med ettertanke. For midt i raske rutiner for å komme på jobb så tidlig som mulig, så dukket det opp noen nydelige kommentarer på bloggen. Og jeg ble overveldet igjen over hva mine enkle ord her kan bety. Tenk at dere fremdeles er innom, måneder etter at det har kommet noe særlig her.

Jeg har lukket igjen skuffen i livet mitt som det står sykdom på, og det har vært bevisst. Jeg har fokusert på alt det friske, på livet, på alt jeg klarer. Og latt være å tenke på hvor vanskelig livet kunne være eller bekymre meg for om det noen gang skal bli slik igjen. I det siste har jeg blitt påminnet sykdomstiden i flere anledninger. Mennesker jeg ikke har truffet på lenge som blir overrasket over at jeg er høyt og lavt og engasjert og lattermild igjen. Et forskningsintervju om hvordan det er å være lege og ha kronisk utmattelse. Noen kommentarer på bloggen. Og jeg tar forsiktig i innholdet i skuffen, ser på det med store øyne og tenker ”var det virkelig sånn det var?”

At skuffen er lukket igjen betyr ikke at jeg ikke er bevisst på det som har vært. Jeg føler meg så uendelig mye sterkere enn før. Å ha kjent på mitt aller svakeste og på et vis kommet gjennom det gjør meg sterk. Som et fjell som står der gjennom stormer og regnbyger og kalde vintre. Som står der i varm bris og fuglekvitter og soloppgang. At jeg klarte å komme ut av dette på egenhånd, at jeg jevnt og trutt har jobbet meg opp, gjør den fjellstødige følelsen enda sterkere. Og å ha vært gjennom noe vanskelig over lang tid, gjør at andre ting ofte blekner i forhold. Det står ikke så mye på spill lenger.

Jeg har også fått et helt annet følelsesregister til hverdagsbruk. Der før utilstrekkelighet, stress og frykt for å ikke prestere ofte fikk ta overhånd, har nå den inderlig, gode gleden tatt over. Hvor ofte føler man seg skikkelig glad? Sånn helt inn i margen? Før hørte det med til sjeldenhetene. Nå kjenner jeg det nesten hver eneste dag. Jeg føler en intens glede og takknemlighet hver eneste dag over å kunne gå på jobb, drive med noe jeg syns er spennende og kunne være omgitt av fine folk. Når jeg blir lei eller syns jobben blir vanskelig, tenker jeg tilbake på livet i sofaen da dagene var mørke og lange, og da er ikke ting så vanskelig lenger.

Men det handler om trening. I snart fem måneder har jeg trent hver dag. Trent på å finne de gode tingene og glede meg over dem. I begynnelsen var det vanskelig. Jeg måtte bruke gamle opplevelser og minner, og dvele ved dem for å finne de gode følelsene. Etter hvert kunne jeg bruke ting jeg opplevde her og nå. Og etter noen måneder begynte jeg å merke kondisen. Min mentale kondis. Jeg som har ledd litt hånlig av de som snakker om at bare man ser positivt på ting, så blir ting bedre. Men de blir jo det. Men det krever at man trener. Nå kan jeg glede meg uhemmet over små og store ting. Og det gjør at jeg hver dag føler meg glad. Og det at jeg har vært gjennom sykdommen gjør det lettere. For jeg har alltid med meg perspektivet. Dit hadde jeg ikke kommet uten sykdommen.

Når jeg er travel på vei til jobb, stopper jeg hver dag ved vannkanten, lukker øynene og bare lytter. Til fuglesang og trafikklyd. Til bølgeskvulp og ryggesensorer. Ingen tanker, bare lyder. Jeg er helt og fullt tilstede i lydene. Når jeg har kjent en stund på de enkelte lydene og hele lydbildet, åpner jeg øynene og lar lyset få bli en del av tilstedeværelsen. Kjenner hvordan lydene har gjort meg mer oppmerksom. Jeg lar blikket hvile på trærne, vannet, trafikken, himmelen. Og lar lyset jeg ser fylle meg sammen med lydene. Helt tilstede mens pusten går rolig og jevnt. Lar tilstedeværelsens ro fylle meg midt i all travelheten rundt meg.

Sånn begynner jeg dagen. Med å minne meg selv på å være helt tilstede i det jeg gjør. Noen dager er det enklere enn andre, men når stresset tar meg utover dagen kan jeg hente frem følelsen av ro i øyeblikket, som gjør meg i stand til å være tilstede i møteprat og kontorlys, i en overfylt buss og en mailboks som stadig fylles opp.

Dagen i dag må begynne med ettertanke. For selv om arkivskuffen merket ”sykdom” er lukket, så preger erfaringene meg hver eneste dag. Og hver eneste dag kjenner jeg på takknemligheten for å være frisk og den inderlige gleden over å kunne gjøre ting. Sånn sett står skuffen ørlite på gløtt, og gir alle opplevelser og hendelser et eget lys. Et annet perspektiv enn før.

Opprett en gratis blogg eller et nettsted på WordPress.com.
Entries og kommentarer feeds.