Golf-ferie

januar 31, 2009, kl. 19:33 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 2 kommentarer
Stikkord: , , ,

Her i Syden bor vi faktisk på et såkalt Golf Resort. Det er forresten en ting jeg aldri ville trodd jeg ville si, at jeg bor på et Golf Resort. For det er et sted jeg aldri ville trodd jeg ville bo. Først bodde vi på et leilighetshotell like ved stranden, men siden det var for mye bråk og andre charterturister der ba vi om å få bytte. Og det lønner seg å klage. Vi fikk flytte til et hotell med mye bedre standard. Bare verandaen er større en leiligheten min hjemme.

Men det er altså et golf resort. På andre siden av gjerdet og buskene er de, golferne, et folkeslag jeg aldri har følt meg som en del av. Men vi tenkte jo at vi måtte prøve det, vi også, charterturister som vi er. Så vi tok et slag minigolf. Det er i grunnen en undervurdert sport. Det trengs både rå styrke og intellektuelle beregninger, og gjerne noen vekttall/studiepoeng med fysikk, for å komme seg forbi de krevende minigolfhinderene. I tillegg krever det fleksibel fysikk, som den følgende stilstudien viser. Foreslår minigolf som OL-gren ved neste sommer-OL!

 

minigolf21

 

minigolf3

 

minigolf4

Reklamer

Rapport fra en sosialantropologisk charterstudie

januar 28, 2009, kl. 11:50 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 13 kommentarer
Stikkord: , ,

Noen ganger blir ikke ting som man tror. At dette skulle bli en slags studietur, hadde jeg ikke forventet. Men kanskje burde jeg ha skjønt det allerede før vi satt på Gardermoen og ventet på å gå om bord i flyet. Folkene som satt rundt oss var nemlig ikke et tilfeldig utvalg av befolkningen. De fleste var charterpensjonister. Allerede på flyet ante jeg at dette dreide seg om en egen kultur – charterkulturen. Og den involverte blant annet høyt alkoholinntak i løpet av flyreisen, til tross for at flyet tok av lenge før den tiden jeg vanligvis våkner om morgenen. Jeg registrerte også blikk mot meg og min reisevenninne, og jeg tror ikke det var fordi hun, med sin vonde rygg, stod mer enn hun satt, men at vi rett og slett ikke gled inn.

 

Da vi kom fram registrerte vi at de var overalt, charterpensjonistene. Og da begynte vi å føle et slags fellesskap med dem. Vi hadde også rømt unna snø og kulde. Vi hadde også våre begrensninger, vi kunne begge verken gå langt eller fort. Vi bevegde oss lite utenfor hotellområdet, og vi spiste tidlig middag så vi kunne legge oss tidlig. Vi spilte yatzy om kveldene.

 

Og med disse anstrengelsene for å gli mest mulig inn i kulturen til charterpensjonistene, følte jeg meg litt som min veileder på doktorgraden. Hun er sosialantropolog, og som del av doktorgraden sin oppholdt hun seg i lengre tid i en landsby langt ute i det vi ville kalle ødemarken i et afrikansk land. Til tross for at hun åpenbart var annerledes, hun var jo hvit, gled hun etter hvert inn i, og ble en del av, den kulturen og hverdagen som var der. Sånn var det litt med oss og charterpensjonistene. Til tross for at vi åpenbart var yngre og annerledes enn dem, levde vi som dem, gled inn i deres kultur og ble etter hvert bevisst de forskjellige subkulturene blant charterpensjonistene.

 

Sprekepensjonistene

Sprekepensjonistene er en gruppe det kan være vanskelig se. Man ser dem lettest tidlig på morgenen, før solen er helt oppe og de andre pensjonistene kun så vidt har begynt på kaffekoppen. Da kommer sprekepensjonistene susende forbi, iført joggesko, khakifarget shorts og en hvit trøye. De har ofte en liten sportssekk og en flaske vann lett tilgjengelig. Du må følge godt med for å få et glimt av dem, før de forsvinner opp mot nærmeste ås eller fjell. Mange av dem har også staver, og et i overkant blidt uttrykk i ansiktet for å være så tidlig på morgenen.

 fc3b8r-solpensjonistene

Solpensjonistene

Disse charterpensjonistene finnes i større antall rundt bassenget og på stranden. Som sprekepensjonistene kan man få et første glimt av dem om morgenen. Men mens sprekepensjonisten er på vei mot nærmeste fjelltopp, er solpensjonisten på vei for å reservere de beste solsengene. Håndkle og en bok legges igjen for å markere reviret, før han/hun vender tilbake til balkongen for å innta morgenkaffe. Solpensjonistene kan ses i stort antall på høylys dag på solsenger ved bassengkanten og på stranden. De gjenkjennes best ved sin innbarkete brunfarge, som er høyst unaturlig i de nordeuropeiske landene de kommer fra. Denne fremhever de gjerne med badetøyet de bruker. Den mannlige utgaven av arten har gjerne hvit tanga, mens den kvinnelige utgaven gjerne har bikini i knallfarger.

 

Ølpensjonistene

Denne subkulturen av charterpensjonister kommer gradvis til syne utover dagen, men liker seg ikke ute for tidlig på dagen. Det er størst sannsynlighet for å finne dem i den såkalte bassengbaren, særlig i happy hour når man kan kjøpe to øl til prisen for en. Men til tross fra at happy hour på vårt hotell begynte kl 9 og sluttet kl 23, kom de ikke til syne før litt utpå dagen. De er gjerne lett utflytende, både verbalt og rent fysisk. Mens solpensjonistene er stille vesener, blir ølpensjonistene gjerne mer høylydte utover dagen. Kjenningslyden deres er høy latter som gjaller mellom hotellveggene. Ølpensjonistene, med sitt gode humør, blir ofte gode venner med kelnerne i bassengbaren eller med ekspeditøren i den lokale butikken der halvparten av varene er vin, øl eller sprit. De kan også være synlige sent på kvelden og natten, i motsetning til sprekepensjonistene.

 

Tuslepensjonistene

Tuslepensjonistene gjør lite av seg, men kan være mange i antall. De finnes gående i langsomt tempo langs tuslepensjonisterstrandpromenaden, og tar gjerne lange pauser på en benk mens de ser på havet. Tuslepensjonistene er ofte dårlig til beins, og enkelte leier noen ganger elektriske firhjulinger for ta dem langsomt frem på strandpromenaden.

 

Gruppeturpensjonistene

Gruppeturpensjonistene finner du på bussturer arrangert av reiseselskapene. De drar rundt for å se alt Sydenlandet har å by på, men vel så viktig er det å småprate med de andre deltagerne på bussturene, som jo for det meste er gruppeturpensjonister selv. De møter ivrige opp på informasjonsmøter for charterpensjonister, og har alltid oversikt over alle turer, særlig de som er gratis eller dersom en lokalprodusert suvenir er inkludert i prisen. Gruppeturpensjonistene syns det er spennende å dra på fellesmiddager, som også er arrangert av reiseselskapene, aller helst med underholdning av lokale kulturelle grupper.

 

Annerledespensjonistene

Denne gruppen defineres ved at de tar avstand fra de ovenstående gruppene. De bemerker ofte allerede på flyet til Syden at de ikke skal til et turiststed og at de søker det lokale og ekte. De avskyr bassengbarer og reserverte solsenger, og fnyser av at gruppeturpensjonistene hevder å ha sett lokal kultur på fellesarrangementer. De har lært seg et visst minimum på spansk, og hevder at de reiser for å se spennende natur og kultur. I motsetning til gruppeturpensjonistene organiserer de utfluktene sine selv, ofte godt hjulpet av en guidebok som beskriver vakre fotturer. Det finnes imidlertid også anekdoter om at disse har blitt observert på stranden og i bassengbaren, men dette er ikke bekreftet vitenskapelig ennå.

 

pensjonist-i-solnedgangNå skal det jo understrekes at skillene mellom de forskjellige subkulturene ikke er helt klare, og at enkelte charterpensjonister hadde trekk fra flere kategorier. Man kan dessuten finne forskjellige grupperinger innad i alle subkulturene, som for eksempel vennegjengpensjonister, parpensjonister og venneparpensjonister.

 

I hvilken kategori havner så vi, de to pensjonistene som egentlig ikke er pensjonister men som føler oss både fysisk og mentalt redusert for tiden? Jeg er definitivt en tuslepensjonist, og liker best å tusle på strandpromenaden tidlig om morgenen når kun sprekepensjonistene, som i utgangspunktet er få i antall, og noen få tuslepensjonister har funnet veien dit. Jeg har til og med vurdert å leie en firhjuling for å kunne komme meg litt lenger, uten å bekymre meg for om jeg klarer å komme meg tilbake. Min reisevenninne begynte som tuslepensjonist, men har gradvis gått over mot sprekepensjonistene etter hvert som hun klarer å gå lengre og mer i oppoverbakke for hver dag som har gått. Innimellom har vi vært litt solpensjonister, men mangler både solingsutholdenhet og brunfarge for å være i nærheten til å bli godtatt i den gruppen. Vi har ikke gjort noe for å nærme oss ølpensjonistene, og når de har inntatt bassengbaren har jeg heller funnet fram øreproppene. Gruppeturer har også vært utenfor rekkevidde. Men vi ser jo ikke bort i fra at vi etter denne mer deskriptive studien etter hvert bør prøve å forstå en eller flere subkulturer bedre på senere sosialantropologiske studieturer, og disse kan da være aktuelle subkulturer å studere.

Geografisk forvirring

januar 26, 2009, kl. 12:27 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 8 kommentarer
Stikkord:

Flere av dere har sikkert lagt merke til det lille statistikkvertøyet som jeg har satt inn nederst på siden. Der kommer det opp land og sted leserne mine befinner seg på. At det har vært litt unøyaktig har jeg hatt en mistanke om lenge. Særlig siden et treff, som mitt litt mer sofistikerte statistikkverktøy lokaliserte til universitetet i Tromsø, kom frem på siden her som Kirkenes.

Men i dag er treffsikkerheten særdeles dårlig. Mitt eget besøk på siden fra den varme øyen Tenerife blir faktisk registrert som å komme fra fastlandet på Spania. Hmm, jeg må kanskje revurdere denne geografitelleren….

Flinkis

januar 26, 2009, kl. 12:15 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 5 kommentarer
Stikkord: ,

Neglecta har utfordret meg til å skrive ned tre ting jeg er flink til.  Hah, tenkte jeg, enkelt. For jeg vet jo egentlig en del ting jeg er flink til (jobbe, synge, holde foredrag, stille opp i venners bryllup o.l.). Men så kom jeg til å tenke at jeg er jo ikke flink til disse tingene akkurat nå. Så det ville kanskje være å lyge på meg vel mye.

Dermed ble det en ny runde med meg selv for å finne ting jeg er flink til sånn som jeg er nå, for det må jo være noe jeg er flink til selv om jeg ikke kan gjøre ting jeg ikke vanligvis gjør. Først syns jeg det var vanskelig, fordi jeg så etter ting som jeg vanligvis ville se etter. Men etter litt tenking, som jo går sakte for tiden, kom jeg frem til dette: 

1. Jeg er flink til å finne balansen mellom å gjøre for lite og for mye. I perioder har jeg sittet i ro i en stol og trodd jeg skulle bli bedre av det, men endt opp med å bli apatisk. I andre perioder har jeg vært for optimistisk og slitt meg ut med ting jeg skulle gjøre. Nå prøver jeg å fordele det jeg gjør, så jeg i alle fall gjør noe hver dag. I tillegg er jeg flink til å sette grenser overfor andre, og si fra til venner om hva jeg kan være med på eller ikke. Jeg klarer faktisk å si nei.

2. Jeg har blitt flink til å innse at det viktigste er ikke å bli bedre, men å ikke bli verre. Fra hver dag å kjenne etter om jeg ikke er litt bedre, er jeg fornøyd med formen er stabil. Å være stabil over tid er bedre enn å slite seg ut i det øyeblikk det kommer et lite glimt av energi.

3. Jeg er flink til å glede meg over min ryggopererte reisevenninnes fremgang. Jeg er oppriktig glad over at hun ikke lenger går stivt med korte skritt, og kan gå lenger for hver eneste dag. Når jeg selv ikke kan kjenne fremgang fra dag til dag, er det herlig å kunne glede seg over at ting blir litt lettere for henne for hver dag som går.

Og med dette utfordrer jeg alle som leser her til å tenke ut tre ting de er flinke til, og skriv det gjerne inn i kommentarfeltet!

Ting man aldri trodde man skulle si…

januar 22, 2009, kl. 16:14 | Publisert i Grønne hjertesukk | 4 kommentarer
Stikkord: , ,

– Hvor var du da Obama ble satt inn som president?

– Paa charterferie i syden…

Postkort fra pensjonisten

januar 21, 2009, kl. 11:29 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 9 kommentarer
Stikkord: , ,

En kort hilsen til dere alle fra varme Tenerife. Aldri hadde jeg vel trodd at jeg skulle dra paa chartertur og vaere glad for at jeg har alt jeg trenger paa hotellomraadet. Men saann er det altsaa paa pensjonisttur. Har hatt selvpaalagt portforbud utenfor hotellkvartalet til i gaar, for aa unngaa for mye inntrykk. Og ikke minst for aa unngaa at jeg skulle gaa paa oppdagelsesferd og slite meg helt ut…

Men aa vaere paa chartertur er jo en ganske eksotisk opplevelse, for to midlertidige pensjonister som vanligvis er vant til aa klare seg selv. Jeg er foerstepensjonist og tur0peratoer, og jeg taaler daarlig stoy, for mye inntrykk og aa staa oppreist lenge. Min venninne andrepensjonisten har tidligere bodd baade i Liberia og Gaza, men er naa ryggoperert og taaler daarlig aa sitte og aa baere. Saa visse tilpasninger maa til.

Som sagt, det er eksotisk paa charterferie. Vi er omgitt av pensjonister, og paa butikken kan man kjope se og hoer. Paa menyen er det bilde av alle rettene, og alle butikker har det samme utvalget av solhatter, flytemadrasser og grelle suvenirer.

Naa gaar tiden min snart ut paa myntinnkast-PC’en her, og jeg skal ut i solen. Mer rapport kommer plutselig.

Oppskrift på lykke – eller pakke fra Amerika 2

januar 15, 2009, kl. 11:27 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 6 kommentarer
Stikkord: , ,

kakao2

I går fikk jeg verdens beste oppmuntrings-/forsinket julehilsen fra Mona & Johannes i Texas. Jeg må innrømme at jeg har vanskelig for å skjønne at det er marked for akkurat dette i Texas, der man til og med kan gå i shorts på denne tiden av året. Men perfekt for norske mørke vinterkvelder. Dette må være oppskriften på lykke?

kakao1

På kjøleskapsdøren 4: Insomnia

januar 15, 2009, kl. 11:21 | Publisert i Grønn kjøleskapspoesi | 1 kommentar
Stikkord: ,

Jeg beklager dårlig innsats på poesifronten i det siste. For å gjøre opp for manglende dikt har jeg i dag brukt flest mulig av bitene min reisevenninne sendte meg, og ser at det blir vanskelig men ikke umulig å lage et dikt med alle bitene.

Mona har bedt meg lage et dikt om søvnløshet. Er ikke sikker på om det er samme type søvnløshet som jeg ofte er plaget av, nemlig at jeg ligger i sengen og ikke får sove. Har en mistanke om at våkne barn har noe med saken å gjøre. Uansett, her kommer i alle fall dagens kjøleskapspoesi: Insomnia

kjc3b8leskapspoesi41

Mona vil sikkert kjenne igjen magneten med visdomsord for tunge stunder…

Jeg har ikke ord…

januar 14, 2009, kl. 12:23 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 3 kommentarer
Stikkord: , ,

…men jeg syns denne tegneserien sier mye.

 

090109zapirobig1

 

Tegneserien er tegnet av Zapiro, en av mine favorittegnere fra Sør-Afrika.

På kjøleskapsdøren 3: Regn og kor

januar 12, 2009, kl. 13:53 | Publisert i Grønn kjøleskapspoesi | 8 kommentarer
Stikkord: , , ,

I går hadde jeg tenkt meg på konsert. Koret mitt skulle synge nyttårskonsert sammen med flere andre kor. Men noen ganger må man gi tapt for vær- og føreforhold. I går regnet det fra jeg stod opp til jeg la meg, ikke bare noen dråper fra himmelen, men rett og slett som om en dusj stod på hele dagen. Ordentlig bergensregn, med andre ord. Sånt regn som kommer fra siden, og som gjør deg kliss våt hvis du har en liten åpning mellom regnklærne. Sånt regn som gir små oversvømmelser overalt fordi rister og kummer ikke klarer å ta unna. Geofysisk institutt har målt at det kom nesten 60 mm nedbør i går, og det var bare fra kl 06. Det regner vanligvis 190 mm til sammen i hele januar i Bergen, så da har vi vel unnagjort en stor del av dette i går… (Og ja, jeg har for mye fritid)

I alle fall, jeg orket ikke å komme meg til konsert i dusjregn og motvind, så dagens kjøleskapsdikt er tilegnet Volve Vokal. Jeg skulle gjerne ha vært der! Både for å høre på nydelig musikk og for å ta en øl etterpå 🙂  Jeg prøvde hardt å få diktet til å rime denne gangen, men i mitt litt begrensete ordforråd var det ikke så mange ord som rimet.

kjc3b8leskapspoesi3

Neste side »

Opprett en gratis blogg eller et nettsted på WordPress.com.
Entries og kommentarer feeds.