Utpakking

mai 23, 2010, kl. 14:13 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 17 kommentarer
Stikkord: , , , , , ,

Jeg hadde tenkt å skrive noe her i dag. Jeg husker jeg hadde begynnelsen klar og at jeg lekte litt med ordene, før jeg gikk til trening. Nå er ordene borte. Klarer ikke å huske hva det var jeg syns var så bra at jeg ville skrive om det. Det kommer vel igjen.

Det har vært skrivetørke her. Sol og varme gjør at også ordene tørker inn. Å sitte på takterrassen i strålende sol er ikke så kompatibelt med blogging. Og de gode tankene der oppe blir ikke alltid med ned til innelys og PC.  Det som kjentes lyst og lett i sollys og vind som leker, blir ikke helt det samme inne.

Det er gode dager for tiden. Dager der ting faller på plass og håp for tiden som skal komme. Jeg har tro på at dette er riktig tid for å utfordre egne grenser og tanker. Denne uken pakket jeg ut på kontoret. Fire pappesker har stått på lageret i en kjeller i nesten to år. Nå er permer, bøker og en kaffekopp fylt med gode minner på plass i hyllene. Det føltes som at jeg ryddet litt av meg selv på plass akkurat da. At en del som har vært nedpakket veldig lenge fikk komme ut i lyset igjen. Det kjentes godt. Og selv om jeg fremdeles kun er noen få timer på kontoret er det befriende å kjenne at den delen av meg er i gang igjen.

I uken som kommer skal jeg på en liten reise. Jeg liker å være i bevegelse, jeg reiser litt i meg selv også da. Når man reiser hjem har man nye opplevelser med seg. Man er ikke den samme når man kommer tilbake som da man reiste ut. Jeg er spent på hva jeg har med meg hjem igjen denne gangen, og på hvilken del av meg selv jeg kan pakke ut.

Reklame

Tilbakeblikk på et fremdeles viktig møte

mai 14, 2010, kl. 11:28 | Publisert i Grønne hjertesukk | 3 kommentarer
Stikkord: , , , ,

Onsdag 12. mai var den internasjonale ME-dagen. Det er en dag for å sette fokus på ME/kronisk utmattelsessyndrom. For meg ble det en dag uten nettilgang, og fikk derfor ikke markert det her på bloggen. På en sånn dag, og egentlig veldig mange andre dager, går tankene mine til de som er aller sykest. De som ligger og ikke har krefter til en gang å komme seg ut av sengen. De som må ha det mørkt og stille og lever livet nesten helt uten inntrykk. Fordi de må ha det sånn. Jeg skulle inderlig gjerne gjort noe for dem. Det gjør vondt å tenke på at disse aldri bli inkludert i det som gjøres av forskning på ME/CFS. De er rett og slett for syke til å tåle transport og sykehus. Det blir sett på som for vanskelig og for dyrt.

Mitt ønske for året som kommer er ikke bare at vi skal få vite litt mer om hva denne sykdommen virkelig er, men også at vi skal få vite mer om hva det er som gjør at noen blir så ekstremt syke og hva man kan gjøre for å hjelpe dem. Mitt ønske er å få dem ut av det mørke rommet, i både bokstavlig og overført betydning.

Jeg anbefaler en tur innom til Maria, for å lese hennes reaksjoner på paneldebatten om ME/CFS som ble arrangert i Oslo onsdag. Jeg deler hennes sinne over sirkelargumentasjonen til Helsedirektoratet, som avviser støtte til noe behandling på bakgrunn av manglende dokumentasjon av effekt mens de samtidig anbefaler annen behandling som også mangler dokumentasjon av effekt. De aller mest interesserte kan lese en transkripsjon av debatten hos Rutt eller SerendipityCat. Hos Cat finner du også noen videosnutter av debatten. Har du lyst til at dokumentaren om ME-syke Anette Giljes kronglete vei gjennom diverse behandlingsalternativer for å bli frisk, kan du sende en mail til nrk. Les mer om dette hos Marias Metode.

Her på bloggen tar jeg et tilbakeblikk til det jeg skrev for et år siden, som dessverre fremdeles er relevant.  Og så håper jeg at det ser litt bedre ut om et år fra nå.

Å gjenoppdage livet med museskritt og høye hæler

mai 9, 2010, kl. 18:08 | Publisert i Grønne gleder, Sånn går no de grønne dagan | 12 kommentarer
Stikkord: , , , ,

Det er en sånn dag som egner seg for refleksjoner. Når gårsdagens smak av fest og moro fremdeles gjør livet litt lett og lyst, og roen samtidig er vunnet tilbake. Akkurat der, i skjæringspunktet med litt av begge deler, er det tankene er så gode. Akkurat der blir det litt høyere under taket.

Det er noen måneder siden sist jeg prøvde meg litt på fest. Da satt jeg mest i sofaen og prøvde å holde meg oppreist. Denne gangen prøvde jeg meg på noen vaklevorne trinn på dansegulvet. Og følte meg beruset bare av det.

Det er å gjenoppdage livet med museskritt. Man må være oppmerksom for å legge merke til endringene,  så ulidelig sakte som det går. Og man må la være å tenke på de skrittene som går bakover. Det kommer et og annet av dem også, men det er de som går fremover som er fine. Det er de man må ta fram i tankene og se på og nyte gang etter gang.  Det er de man må smile av så man kjenner det i hele kroppen. De er så små at noen ganger kan det være vanskelig å få øye på dem i det store landskapet av drømmer og sånn det en gang var. Men hvis man ser nøye etter så er de der, og kan gi så mye glede som man bare vil.

Perspektivene har endret seg. Der det tidligere var jag etter det store er det nå glede i det små. Det er en klisjé, men jeg er ikke redd for klisjéene lenger. Det små har blitt stort. Og jeg liker det. Jeg liker at jeg har kastet av meg den ironiske distansen og tør å være inderlig glad for de helt små tingene. Jeg gleder meg over å være i stand til å gå, og nyte sol i ansikt og vind i håret. Jeg gleder meg over å holde tråden i en god bok. Og jeg gleder meg fremdeles over noen vaklevorne dansetrinn på fest. For de er også museskritt i riktig retning, og det på høye hæler.

.

.

Inspirert av en twitterpassiar i natten med den godeste Maria

Grønn anbefaling – De stumme plagede

mai 3, 2010, kl. 17:29 | Publisert i Grønne observasjoner | 10 kommentarer
Stikkord: , , ,

Aftenposten arrangerte nylig en kronikkonkuranse for kvinner. Temaet for konkurransen var språk. Jeg lekte litt med tanken på å skrive noe om hvordan språk definerer sykdom og hvordan «diffuse» plager forblir diffuse fordi vi kaller dem det. Dessverre la hjernetåken seg og jeg rakk ikke å skrive noe til fristen.

I dag ble vinneren offentliggjort, og det er absolutt en verdig vinner! Mette Grøholt skriver om De stumme plagede – alle de som hver dag sliter med plager som ingen ser og som vi ikke har et godt språk for.  Hun etterlyser et språklig rom for det som er mellom frisk og syk, når det ikke lenger handler om å overleve men å leve med plagene.

—

Oppdatering:

Lothiane har skrevet en utmerket kommentar til kronikken, og setter den også i perspektiv med andre gode kronikker som har vært i det siste om sykefravær og uførhet. Anbefales!

Å lese seg selv i andres ord

mai 2, 2010, kl. 19:11 | Publisert i Grønne hjertesukk, Grønne observasjoner | 16 kommentarer
Stikkord: , , , ,

Jeg leser diktene

som en annen som er syk har skrevet

og leser meg selv i hennes ord.

.

Det gjør vondt

for hun kjenner de såreste punktene,

men samtidig godt

for jeg kjenner gjenkjennelse, dybde og perspektiv.

.

Og det slår meg

at uavhengig av livssyn, bakgrunn, alder

er vår erfaring

og vår refleksjon

den samme.

.

Hennes ord er mine ord,

hennes håp er mitt.

.

Er det sånn andre leser mine tekster?

Blogg på WordPress.com.
Entries og kommentarer feeds.