Gjensynsglede

mars 24, 2010, kl. 16:24 | Publisert i Grønne gleder, Sånn går no de grønne dagan | 9 kommentarer
Stikkord: , , , , , ,

Jeg går igjen. Jeg går, setter en fot foran den andre og tilbakelegger asfaltmeter etter asfaltmeter. Jeg går og kjenner vinden i ansiktet og regndråper i håret og hadde glemt hvor mye jeg savnet det. Å gå i gatene, noen ganger uten mål, andre ganger på vei et sted. La tankene gå mens beina går. Kikke på folk og fundere over hvor de skal og hvor tankene deres er på vei.

Jeg går på asfalt som er fri fra snø, og finner meg selv igjen litt for litt. På samme måte som jeg gjenoppdager hvordan alt egentlig så ut uten snøen, gjenoppdager jeg meg selv. Konturene er annerledes med farge og uten snø, og jeg er den samme og en annen på samme tid. Deler av meg har ligget i dvale under snøen og nå våkner litt og litt sakte til liv. Det lysner og spirer, og jeg er jorden og asfalt og min egen årstid.

«Takk for sist, det er lenge siden,» sier jeg når jeg får et glimt av meg selv. Når jeg finner igjen troen. På meg selv. På friskheten. På våren. Og glimtene svarer med å komme oftere og lengre, og jeg kjenner meg igjen i ny drakt av ro og styrke fra et tidligere ukjent sted. Jeg skal klare en snøstorm til.

Jeg går uten mål og ender opp i et vindu med en kaffe. Jeg går uten at hodet blir tomt og beina tunge. Jeg går igjen.

Inspirert av en kommentar fra hanna om å finne seg selv igjen og av en lang tur på bar asfalt

Tredje episode – Se min kjole…

oktober 9, 2008, kl. 12:11 | Publisert i Scener fra hospitalet | 2 kommentarer
Stikkord: , , ,

På et norsk sykehus går alle i hvitt. Det vil si, alle skal egentlig gå i hvitt. Muligens har noen grønnkledde kirurger eller anestesipersonell har sneket seg utenfor operasjonsavdelingen som er eneste område der man har lov til å gå i grønt. Og på enkelte sykehus vil absolutt røntgenlegene eller barnelegene være annerledes, og går i blått. Men ellers er det stort sett hvitt det går i.

Det kan være forvirrende. Hvordan skal man da vite om personen som kommer inn er renholdspersonale, sykepleier, lege eller portør? Frakken, sier du sikkert da. Legefrakken pleier å være et sikkert tegn. Neppe.

På et sykehus jeg jobbet på gikk det inflasjon i frakkene. Alle portørene gikk med frakk. Bioingeniørene gikk med frakk. De som vasket hadde frakk på. Og mange av sykepleierne gikk med frakk. Så når man skulle gå visitt begynte gjerne gamlemor med å si «Legen har allerede vært her. Han gikk nettopp.» Da hadde sykepleieren vært inne og målt blodtrykk og temperatur. Så da måtte man prøve å overbevise gamlemor om at mannen som hadde vært der ikke var lege og at en selv faktisk var den som skulle gå visitt.

Og som om ikke det var nok, brukte ikke alle legene frakk. Forståelig nok, siden det er et utrolig upraktisk arbeidsplagg som alltid henger seg fast i noe. Så hvordan skal pasientene da vite hvem som er hvem? Alle går jo i de samme uformelige, hvite klærne – uten engang et system for hvem som bruker frakk!

Da var det enklere på hospitalet i Kampala. Helsepersonell gikk fremdeles i hvitt, men andre hadde fargekoder. Så når det banket på døren og en blåkledd person kom inn, visste jeg at nå skulle rommet vaskes. Og når damen i rosa banket på var det for å ta opp bestilling til måltidene.

Og selv blant de hvitkledde var det en viss orden. Overlegen gikk rett og slett i sivil, dvs egne klær. Han skulle jo ikke gjøre drittjobbene og trengte vel ikke være redd for å få kroppsvæsker på klærne. I tillegg skulle han jo inngi et visst inntrykk av autoritet med nystrøket skjorte og pussete sko. De yngre legene hadde en hvit frakk utenpå egne, og selvfølgelig korrekte, klær. Sykepleierne hadde kjole. Jada, god gammeldags, knekort sykepleierkjole, sikkert til glede for mannlige pasienter. Men dette gjaldt selvsagt kun de kvinnelige sykepleierne.

For den som skapte full forvirring og rot i systemet var den ene mannlige sykepleieren. Jeg skjønner jo forsåvidt at han ikke ville gå med sykepleierkjole. Men at han måtte gå likt kledd som de yngre legene var jo litt forvirrende. Et øyeblikk tror man at man snakker med en lege, og så er det visst ikke sånn det er likevel. Men jeg visste jo tross alt at han var helsepersonnel, og ikke var der for å vaske gulvet eller spørre hva jeg ville spise.

Kanskje norske sykehus kunne ha begynt med mer koder? Se for deg en fargerik forsamling i korridoren. Røde sykepleiere, gule bioingeniører, grønne vaskere, oransje portører, blå fysioterapeuter, grå sosionomer og rosa administrasjon. Tror det hadde vært mer morsomt å være på sykehus da!

Blogg på WordPress.com.
Entries og kommentarer feeds.