Vårens musikk

mars 23, 2013, kl. 13:58 | Publisert i Grønne gleder, Grønne observasjoner, Sånn går no de grønne dagan | 1 kommentar
Stikkord: , , ,

Is

Dagens øyeblikk av tilstedeværelse var lyden av vår. På tur langs et islagt vann ble jeg overrasket av isens musikk. Jeg stoppet opp, lukket øynene og lot lyden fylle hele oppmerksomheten min. Ulmende, urytmiske basslyder lød fra vannet, ispedd et og annet lavt smell. Lydene flyttet seg hele tiden. Noen ganger nære, andre ganger langt fra. Det hele akkompagnert av fuglesang og varmen av sol mot ansiktet. Flere ganger på vei rundt vannet stoppet jeg opp og lyttet til denne uforutsigbare sangen av vinter som gir opp, av vår som trenger seg frem. Og jeg kjente godt på gleden over å kunne få være akkurat her, akkurat nå, idet våren sang seg fram.

Og jeg tenkte, dette må være vårens musikk.

 

Mindful mamma

februar 14, 2013, kl. 19:44 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 3 kommentarer
Stikkord: , ,

Det har skjedd mye i livet mitt det siste året. Mange store begivenheter har tatt fokuset bort fra de gode refleksjonene her på bloggen. Det er kanskje når mye skjer og man har mye å tenke på at det er viktigst å stoppe opp og reflektere, men slik ble det ikke. Jeg har likevel valgt å ikke dvele ved at jeg ikke klarte det, men heller prøvd å fokusere på at jeg skal skrive når jeg er klar for det. Nå tror jeg at jeg er det.

Det er snart tre måneder siden jeg fikk barn og livet på mange måter ble snudd på hodet. Det gir mange gode mulighet til å være tilstede i øyeblikket. Følelsen av myk barnehud mot kinnet. Varmen av en trøtt og slapp baby mot kroppen. Det første smilet. Noen øyeblikk er det rett og slett umulig å ha annet i tankene enn her og nå.

Men det er også mange muligheter til å leve for mye i både fortid og fremtid. Gjorde jeg det riktige? Hvordan skal det gå fremover? Kunne jeg gjort noe annet så han ikke skrek så mye i går? Kledde jeg nok på ham? Kommer han til å skrike når vi er ute på tur? Rekker jeg hjem før han skal ha mat? Og sånn kan jeg fortsette. Når jeg tenker tilbake på den første tiden nå, innser jeg at jeg på mange måter var i konstant alarmberedskap. Og at jeg fremdeles ofte er i den tilstanden. Jeg skjønner bedre nå mine venner som har snakket om hvor utfordrende det er å være bevisst tilstede når andre krever deg hele tiden.

Nå har jeg bestemt meg for å prøve å komme ut av alarmberedskapen. Det har jeg tenkt til å skrive litt om her. Det føles mer forpliktende da. For som jeg har skrevet om tidligere, så handler det om å bestemme seg. Det handler om å sette seg mål. Mitt mål er å være en mindful mamma. Å være tilstede sammen med barnet, uten å alltid bekymre meg for tidligere frustrasjoner eller bekymring for hva som skal skje.

Jeg lovet meg selv å ikke bli en mammablogger. Men dette handler egentlig ikke så mye om å være mor, men mest om å være tilstede. Det skal jeg prøve på.

Vedlikeholdsarbeid

desember 2, 2011, kl. 10:30 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 7 kommentarer
Stikkord: , , ,

Like etter jeg hadde lært meg mindfullness-teknikkene var jeg superflink. Jeg tenkte på det nesten hele tiden, og benyttet enhver anledning på å være tilstede. På vei til jobben, i møter, mens jeg lagde middag og når jeg snakket med folk. Det var enkelt, for da kjente jeg hele tiden en enorm fremgang. Fra å sitte i sofaen hver dag, begynte jeg å jobbe igjen. Jeg gikk, syklet, trente. Det var veldig inspirerende, og det motiverte meg til å prioritere mindfullness hver eneste dag.

Det stadiet varte ganske lenge. Kanskje mer enn et halvt år. Så begynte jeg i full jobb igjen, og hverdagens travelhet begynte å ta over. Jeg falt tilbake i gamle mønster, og lot travelheten ta over. Innsatsen med å være tilstede gikk over i en slags vedlikeholdsfase. Den var vanskeligere. Jeg så ikke lenger stor fremgang, og det var vanskeligere å la seg motivere. Jeg opplevde noen ganger å bli overveldet av stress og slitenhet.

Noen ganger lurte jeg på hvorfor det var vanskeligere å holde ved like enn å gjennomføre selve snuoperasjonen. Man skulle jo tro at det å gjøre store endringer er mer krevende enn det å holde noe bra gående. Men det er faktisk mer krevende når man ikke ser resultat hver eneste dag. Det er lettere å presse seg selv til å sette av tid til seg selv, fokusere på gode ting og være tilstede når man ser effekten av det hele tiden. Når vedlikeholdsfasen kommer, er det lett å nedprioritere de gode tingene og føle seg overtatt av hverdagen.

Kabat-Zinn skriver i boken «Akkurat nå» at man ikke må se på hverdagens rutiner som et hinder for meditasjon og tilstedeværelse. For det er nettopp i hverdagens rutiner at kilden til tilstedeværelse er. Derfor øver jeg meg nå på å være tilstede i hverdagens rutiner, i stedet for å bli overveldet av travelheten. Ting og hendelser er ikke lenger nye og spennende fordi jeg ikke har kunnet gjøre eller oppleve dem på lenge. Nå er de hverdagen. Men like spennende hvis man bare lar seg være helt tilstede i dem.

Når jeg går til jobb går jeg hver dag den samme veien, men prøver likevel å være tilstede. Og har oppdaget at veien til jobb er litt forskjellig hver dag, når man bare ser etter det. Lyset er litt forskjellig. Løvet har endret farge eller falt av. Det er vått eller tørt. Fuglesang eller trafikklyd. Forskjellige mennesker som er ute og går. Mange dager klarer jeg å være tilstede. Andre dager er det for mange tanker om alt som skal skje, og som jeg ikke klarer å la flyte forbi. Men jeg øver.

Et øyeblikk av tilstedeværelse

oktober 18, 2011, kl. 09:49 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 3 kommentarer
Stikkord: , , , ,

På vei til jobb går jeg forbi noen store trær. Jeg går forbi dem hver dag, men i dag løftet jeg blikket. Lot blikket følge stammen og grenene oppover og oppover. Majestetisk brer grenene seg utover med fargesprakende løv. Med dype røtter i jorden står trærne stødig, men strekker seg likevel både oppover og utover. Når vinden blåser, settes grenene i langsom bevegelse, som i en egen musikk.

Jeg vet ikke hva slags trær det er, men de er gamle. Stammene er tykke og grenene strekker seg like høyt som de store byggene rundt. Midt mellom alt som haster frem og tilbake står de der og er bestandighet mens alt skifter. De er noe vedvarende mens inntrykkene suser forbi. Bare løvet skifter, i samme rytme år etter år.

Trærne er styrke og fleksibilitet på samme tid. Bestandig og forandring på en gang. Som jeg også kan være. Med beina godt plantet på jorden og evne til å strekke meg langt. Med hele livet i bagasjen og mulighet til å forandre akkurat det jeg vil, bare jeg går inn for det.

Dette var mitt øyeblikk av tilstedeværelse på vei til jobb i dag.

Møtepunkt

juni 2, 2011, kl. 12:06 | Publisert i Grønne gleder | Legg igjen en kommentar
Stikkord: , , , ,

.

Enogtjue mennesker rundt et langt bord

Enogtjue usagte historier av levd liv,

av opplevd smerte og mørke

.

Enogtjue mennesker i samme oppdrag

Enogtjue veier mot stadig bedre tider,

med håp og indre styrke

.

Enogtjue mennesker stille lyttende til bølgeskvulp

Enogtjue sinn oppmerksomt tilstede

kun her og nå

og samtidig på vei

.

.

Inspirert av alle de fine menneskene jeg var på repetisjonskurs med. Takk for at dere delte av dere selv!

Trettifire

januar 18, 2011, kl. 11:28 | Publisert i Grønne gleder | 6 kommentarer
Stikkord: , ,

Trettifire dråper

mot en rute,

trommer rytmen

i bymusikk.

.

Trettifire inn-

og utpust,

og noen tanker

om svunnen tid.

.

Trettifire skritt

i riktig retning,

i dam av regn

og grå og blå.

.

Trettifire øyeblikk

av glede,

og helt tilstede

i her og nå.

Tilstede

november 18, 2010, kl. 10:15 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 17 kommentarer
Stikkord: , , , , ,

Denne uken ble det publisert en artikkel i det anerkjente vitenskapelige tidsskriftet Science, som umiddelbart fanget min interesse. Forskerne hadde mottatt registreringer via iPhone fra rundt 5000 mennesker i 83 forskjellige land om hvordan de hadde det akkurat da de fikk melding fra forskerne, hva de holdt på med og om de tenkte på noe annet enn det de holdt på med.  Ikke så overraskende viste det seg at folk en stor del av tiden tenkte på noe annet enn det de drev med, altså de dagdrømte. Men et viktigere funn er det at folk var mindre lykkelige når de dagdrømte, uavhengig om det de tenkte på var noe positivt eller negativt.

Vi har vel alle hørt det, at det er viktig å leve i nuet. Kanskje særlig har vi det fra Østens filosofer, med meditasjon som et godt eksempel på det å være fullstendig tilstede i øyeblikket. Også noen retninger innen psykologien bruker aktiv tilstedeværelse som en viktig del av behandling, som for eksempel mindfullness, eller oppmerksomhetstrening som det heter på norsk. Og selv om man har påvist effekt av slik behandling, har man tidligere ikke hatt vitenskapelig belegg for å si at man har det bedre ved å være tilstede i øyeblikket. Men nå har vi det. Det er riktignok en tidlig studie som må bekreftes gjennom videre forskning med videre forskningsbefolkning (f.eks. folk som ikke har iPhone…), men det er et utrolig spennende funn som bekrefter min helt personlige og ikke-vitenskapelige erfaring.

Jeg har øvd meg på å være tilstede akkurat her, akkurat nå. Ikke i tanker om ting jeg skal gjøre eller huske, og ikke i tanker om hvordan ting kunne ha vært. Men bare tilstede her og nå. Og jeg har det mye bedre hver eneste dag. Noen dager er det vanskeligere enn andre, men som med all trening så blir det lettere med tiden. Rett og slett mental kondis.

Her er noen tips til hvordan du kan øve deg på å være tilstede:

– Lukk øynene, kjenn på hvordan du sitter eller ligger. Kjenn så på pusten, hvordan du trekker pusten inn og ut. Kjenn på hver innpust og utpust, hvordan luften strømmer og hvordan brystkasse og mage hever og senker seg. Kjenn på pausen mellom utpust og innpust. Når tanker dukker opp, og det vil de gjøre, lar du oppmerksomheten slippe tankene og fokuser på pusten igjen. Denne øvelsen kan du gjøre i bare noen korte øyeblikk for å hente deg selv tilbake til nuet, eller fortsette så lenge du vil.

– Når du er ute og går, kjenn etter hvordan det føles i beina og føttene dine. Hvordan vekten fordeles og skifter fra et ben til et annet. Kjenn på hvordan føttene er i kontakt med bakken og hvordan de løftes opp fra bakken. Kjenn hvordan muskler strammes og slapper av igjen. Ha fullt fokus på dette, og hver gang tanker dukker opp, lar du tankene fare og flytter oppmerksomheten tilbake til beina dine igjen.

– Når du er ute og går, stopp helt opp og stå godt med vekten fordelt på begge ben. Lukk øynene og konsentrer deg om å lytte til lydene rundt deg. Fuglesang, motordur, regndråper, ryggesensorer, vind i løvet…de lydene som er akkurat der akkurat da. Lytt til hver enkelt lyd og la lydene få all din oppmerksomhet. Etter en stund kan du åpne øynene, og gi synsinntrykkene samme oppmerksomhet som du gav lydene.

– Når du er ute og går, eller ser ut vinduet, se på ting med nysgjerrighet og fullt fokus. Fokuser for eksempel på en farge om gangen, eller se på et mønster eller konturer. Se på trær som beveger seg i vinden, og bruk all din oppmerksomhet på å se bevegelsen i greinene og i løvet.

– Når du holder på med noe, for eksempel lager mat, gi det du holder på med din fulle oppmerksomhet. Se på formen på grønnsakene du tilbereder, undersøk fargen og formen, lukten, smaken. Bruk alle sansene til å være tilstede i akkurat det du holder på med.

Hvis du øver deg på disse tingene, vil du etter hvert oppdage at det er lettere å være tilstede i ting du gjør. Jeg øver meg på å være tilstede hver eneste dag. Og etter å ha trent over tid, kan jeg enkelt flytte fokus til pusten når jeg oppdager at tankene er på vei andre steder. Det tar meg raskt tilbake til øyeblikket. Her og nå. Og da er jeg mer fornøyd også. Tilstede.

Ett år

november 1, 2010, kl. 17:35 | Publisert i Grønne hjertesukk | 6 kommentarer
Stikkord: , , , , ,

I dag er dagen med savn og sorg som trenger seg til overflaten. Jeg ser på bilder og kjenner tårene presser på, men presser meg til å smile og sette på musikken vi pleide å høre på med full styrke i bilen mens Sør-Afrikas vakre landskap fór forbi. Jeg setter på musikken vi danset til sammen med gode venner fra Lesotho, da vi ristet på rumpe og hofter til alles latter. Og som vi danset til når norsk vinter og folk var for kalde. Og jeg danser med og smiler for gode minner. For gode stunder. Og fordi det er det du minnet oss andre på – å ikke ta livet så alvorlig, å være leken og alltid tilstede.

Det er ett år siden du gikk bort i vannet. Vannet ser ikke like mørkt ut nå, og livet har gått videre på måter jeg ikke hadde kunnet forestille meg. Men du er ikke her.

Dagen i dag må begynne med ettertanke

oktober 26, 2010, kl. 10:02 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 12 kommentarer
Stikkord: , , , ,

Dagen i dag må begynne med ettertanke. For midt i raske rutiner for å komme på jobb så tidlig som mulig, så dukket det opp noen nydelige kommentarer på bloggen. Og jeg ble overveldet igjen over hva mine enkle ord her kan bety. Tenk at dere fremdeles er innom, måneder etter at det har kommet noe særlig her.

Jeg har lukket igjen skuffen i livet mitt som det står sykdom på, og det har vært bevisst. Jeg har fokusert på alt det friske, på livet, på alt jeg klarer. Og latt være å tenke på hvor vanskelig livet kunne være eller bekymre meg for om det noen gang skal bli slik igjen. I det siste har jeg blitt påminnet sykdomstiden i flere anledninger. Mennesker jeg ikke har truffet på lenge som blir overrasket over at jeg er høyt og lavt og engasjert og lattermild igjen. Et forskningsintervju om hvordan det er å være lege og ha kronisk utmattelse. Noen kommentarer på bloggen. Og jeg tar forsiktig i innholdet i skuffen, ser på det med store øyne og tenker ”var det virkelig sånn det var?”

At skuffen er lukket igjen betyr ikke at jeg ikke er bevisst på det som har vært. Jeg føler meg så uendelig mye sterkere enn før. Å ha kjent på mitt aller svakeste og på et vis kommet gjennom det gjør meg sterk. Som et fjell som står der gjennom stormer og regnbyger og kalde vintre. Som står der i varm bris og fuglekvitter og soloppgang. At jeg klarte å komme ut av dette på egenhånd, at jeg jevnt og trutt har jobbet meg opp, gjør den fjellstødige følelsen enda sterkere. Og å ha vært gjennom noe vanskelig over lang tid, gjør at andre ting ofte blekner i forhold. Det står ikke så mye på spill lenger.

Jeg har også fått et helt annet følelsesregister til hverdagsbruk. Der før utilstrekkelighet, stress og frykt for å ikke prestere ofte fikk ta overhånd, har nå den inderlig, gode gleden tatt over. Hvor ofte føler man seg skikkelig glad? Sånn helt inn i margen? Før hørte det med til sjeldenhetene. Nå kjenner jeg det nesten hver eneste dag. Jeg føler en intens glede og takknemlighet hver eneste dag over å kunne gå på jobb, drive med noe jeg syns er spennende og kunne være omgitt av fine folk. Når jeg blir lei eller syns jobben blir vanskelig, tenker jeg tilbake på livet i sofaen da dagene var mørke og lange, og da er ikke ting så vanskelig lenger.

Men det handler om trening. I snart fem måneder har jeg trent hver dag. Trent på å finne de gode tingene og glede meg over dem. I begynnelsen var det vanskelig. Jeg måtte bruke gamle opplevelser og minner, og dvele ved dem for å finne de gode følelsene. Etter hvert kunne jeg bruke ting jeg opplevde her og nå. Og etter noen måneder begynte jeg å merke kondisen. Min mentale kondis. Jeg som har ledd litt hånlig av de som snakker om at bare man ser positivt på ting, så blir ting bedre. Men de blir jo det. Men det krever at man trener. Nå kan jeg glede meg uhemmet over små og store ting. Og det gjør at jeg hver dag føler meg glad. Og det at jeg har vært gjennom sykdommen gjør det lettere. For jeg har alltid med meg perspektivet. Dit hadde jeg ikke kommet uten sykdommen.

Når jeg er travel på vei til jobb, stopper jeg hver dag ved vannkanten, lukker øynene og bare lytter. Til fuglesang og trafikklyd. Til bølgeskvulp og ryggesensorer. Ingen tanker, bare lyder. Jeg er helt og fullt tilstede i lydene. Når jeg har kjent en stund på de enkelte lydene og hele lydbildet, åpner jeg øynene og lar lyset få bli en del av tilstedeværelsen. Kjenner hvordan lydene har gjort meg mer oppmerksom. Jeg lar blikket hvile på trærne, vannet, trafikken, himmelen. Og lar lyset jeg ser fylle meg sammen med lydene. Helt tilstede mens pusten går rolig og jevnt. Lar tilstedeværelsens ro fylle meg midt i all travelheten rundt meg.

Sånn begynner jeg dagen. Med å minne meg selv på å være helt tilstede i det jeg gjør. Noen dager er det enklere enn andre, men når stresset tar meg utover dagen kan jeg hente frem følelsen av ro i øyeblikket, som gjør meg i stand til å være tilstede i møteprat og kontorlys, i en overfylt buss og en mailboks som stadig fylles opp.

Dagen i dag må begynne med ettertanke. For selv om arkivskuffen merket ”sykdom” er lukket, så preger erfaringene meg hver eneste dag. Og hver eneste dag kjenner jeg på takknemligheten for å være frisk og den inderlige gleden over å kunne gjøre ting. Sånn sett står skuffen ørlite på gløtt, og gir alle opplevelser og hendelser et eget lys. Et annet perspektiv enn før.

Opprett en gratis blogg eller et nettsted på WordPress.com.
Entries og kommentarer feeds.