Mindful mamma

februar 14, 2013, kl. 19:44 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 3 kommentarer
Stikkord: , ,

Det har skjedd mye i livet mitt det siste året. Mange store begivenheter har tatt fokuset bort fra de gode refleksjonene her på bloggen. Det er kanskje når mye skjer og man har mye å tenke på at det er viktigst å stoppe opp og reflektere, men slik ble det ikke. Jeg har likevel valgt å ikke dvele ved at jeg ikke klarte det, men heller prøvd å fokusere på at jeg skal skrive når jeg er klar for det. Nå tror jeg at jeg er det.

Det er snart tre måneder siden jeg fikk barn og livet på mange måter ble snudd på hodet. Det gir mange gode mulighet til å være tilstede i øyeblikket. Følelsen av myk barnehud mot kinnet. Varmen av en trøtt og slapp baby mot kroppen. Det første smilet. Noen øyeblikk er det rett og slett umulig å ha annet i tankene enn her og nå.

Men det er også mange muligheter til å leve for mye i både fortid og fremtid. Gjorde jeg det riktige? Hvordan skal det gå fremover? Kunne jeg gjort noe annet så han ikke skrek så mye i går? Kledde jeg nok på ham? Kommer han til å skrike når vi er ute på tur? Rekker jeg hjem før han skal ha mat? Og sånn kan jeg fortsette. Når jeg tenker tilbake på den første tiden nå, innser jeg at jeg på mange måter var i konstant alarmberedskap. Og at jeg fremdeles ofte er i den tilstanden. Jeg skjønner bedre nå mine venner som har snakket om hvor utfordrende det er å være bevisst tilstede når andre krever deg hele tiden.

Nå har jeg bestemt meg for å prøve å komme ut av alarmberedskapen. Det har jeg tenkt til å skrive litt om her. Det føles mer forpliktende da. For som jeg har skrevet om tidligere, så handler det om å bestemme seg. Det handler om å sette seg mål. Mitt mål er å være en mindful mamma. Å være tilstede sammen med barnet, uten å alltid bekymre meg for tidligere frustrasjoner eller bekymring for hva som skal skje.

Jeg lovet meg selv å ikke bli en mammablogger. Men dette handler egentlig ikke så mye om å være mor, men mest om å være tilstede. Det skal jeg prøve på.

Advertisements

Om sirkler og skiskyting

mai 30, 2012, kl. 22:18 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 10 kommentarer
Stikkord: , , , ,

Det handler om å komme inn i de gode sirklene og å komme seg ut av de onde sirklene. Det handler om å huske at de virkelige gode valgene ikke er så vanskelige og uovervkommelig når man først setter dem ut i livet, nettopp fordi det kjennes så godt etterpå. Det handler om å stoppe opp og være bevisst at man har et valg, og at man ikke alltid la seg rive med av den bølgen som går akkurat da.

Det høres enkelt ut, og det er jo enkelt. Men så føles det ofte ikke sånn likevel.

Jeg liker godt å se på skiskyting. Min store favoritt er Tarjei Bø, unggutten som kom ut av intet som en eneste stor vinnerbølge i sin første sesong som senior. Blinkene rett ned og gikk langrenn så det sprutet. Alltid smilende, alltid positiv. Så kom den vanskelige andresesongen, da det var vanskelig å finne tilbake til det som gjorde ham uovervinnelig. Da verdenscup var blitt rutine og ikke seiersrus, og da alt ikke lenger ble tolket med positive fortegn.

Jeg kjenner meg godt igjen i Tarjei Bø. Men ikke akkurat på grunn av treffsikkerhet eller fart i sporet. Det første året etter at jeg var på behandlingsstedet føltes som en eneste lang seiersrus.  Hver dag var en liten seier, og ofte opplevde jeg store seire også – ting jeg ikke hadde gjort på mange år, men som jeg nå kunne gjøre med letthet. Alle ting ble tolket til det beste, og som Tarjei følte også jeg at jeg gikk av med sammenlagtseieren den sesongen.

Men så kom den vanskelige andresesongen. Da ting begynte å bli rutine. Å jobbe fullt hver dag ble hverdagen, og ikke en bragd. De gode valgene, som jeg tidligere hadde gjennomført nøye og med letthet fordi jeg hele tiden kjente hvor godt de gjorde, begynte å skli ut fordi de nå var blitt rutiner og ikke lenger bevisste valg. Og ting ble ikke alltid tolket til det beste.

Slitenhetsfølelsen kom snikende, og jeg begynte å tvile. På min egen kontroll. På de gode valgene. På at jeg virkelig var frisk. Det var den vanskelige andresesongen, og jeg hadde havnet ute av de gode sirklene og umerkelig sklidd inn i gamle spor, som ledet til noen av de onde sirklene.

Tarjei Bø gjorde det bedre etter hvert i andresesongen sin, men den ble preget av mye strev og kaving. Strev etter å finne igjen god-følelsen, flyten, humøret. Jeg har også strevd. Strevd etter å være god nok, flink nok og å gjøre de «rette» tingene. I stedet for å akseptere situasjonen og stole på at de gode valgene gjelder fremdeles, har jeg strevd med å prøve å gjøre ting riktig nok og å få til det jeg tydeligvis fikk til i førstesesongens seiersrus.

Men det er jo egentlig nå utfordringen egentlig kommer. Førstesesongens eufori gjorde alt lett og mulig. Fremgangen var synlig hver eneste dag. Mens nå, det er nå det handler om selve livet. Hverdagen. Vedlikehold og fornyelse. Å huske på at man alltid har et valg.  Det er livet, det er andre-, tredje- og fjerdesesongen, og flere til. Det er dette som virkelig er mestring.

Å kaste seg ut i livet. Fremover.

januar 6, 2011, kl. 18:36 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 8 kommentarer
Stikkord: , , ,

Da jeg var syk lærte jeg meg fort å beskytte meg selv. Jeg bygget en stor, myk vegg mellom meg og verden for å beskytte meg mot alt som kunne gjør meg mer sliten. Jeg har jobbet hardt og målrettet for å få ned den veggen. Rivningsarbeidet var mer utfordrende enn jeg hadde tenkt, for jeg oppdaget at det hadde blitt litt behagelig at ingen kunne stille krav til meg. Det var blitt behagelig å være forsiktig, holde igjen og aldri stå til ansvar. Men nå har  jeg øvd og øvd på å kaste meg ut i alle livets utfordringer og selv ta ansvar for at jeg lander på egne bein, noen ganger støtt og andre ganger litt famlende.

I fjor på disse tider skrev jeg om hvordan jeg ofte hadde følt meg i fritt fall:

Tidløs. Vektløs. Og uten retning.

Nå kaster jeg meg fryktløst ut i livet. Med retning. Med tyngde og beina på jorden. Og definitivt med klar retning fremover.

For ett år siden satt jeg i sofaen. I går stod jeg i det lokale NRK-studio og snakket engasjert om en sak jeg har tro på, vel vitende om at jeg skulle lande på beina denne gangen også.

Nyttårsforsetter og hundre prosent

januar 2, 2011, kl. 21:50 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 8 kommentarer
Stikkord: , ,

På nyttårsaften tenkte jeg tilbake til samme tidspunkt ett år tidligere. Klokken hadde nettopp slått tolv, et nytt år var begynt og jeg hadde bestemt meg: Nå skulle livet bli bedre. Jeg bestemte meg for å ha det bedre, uansett hvordan situasjonen var. Og jeg bestemte meg for å gjøre det jeg kunne for å bli frisk, om det så betydde å prøve noe jeg tidligere hadde tvilt på.

Og livet ble mye bedre. Selv om kroppen var tung og dagene lange, kjentes det bedre. Og det som jeg ikke hadde trodd på skjedde. Jeg ble frisk. I morgen begynner jeg i 100% jobb. For litt mer enn et halvt år siden var jeg fullt sykemeldt. Hvis noen hadde fortalt meg at jeg ville være tilbake på så kort tid, ville jeg ha trodd at de tullet med meg. Men sånn kan altså livet snu.

I år har jeg som nyttårsforsett å være fornøyd med alt jeg klarer, og ikke henge meg opp i det jeg ikke rekker, ikke orker eller ikke får til. Og jeg skal være like bestemt som i fjor. Jeg skal se det gode i folk og situasjoner og ikke minst meg selv. Jeg vet det går an, for jeg har klart det i perioder i året som gikk. Og er det noe fjoråret lærte meg, så er det at noen ganger går det an å få til ting man tidligere ikke ville trodd på.

I morgen begynner livet igjen i 100%. Jeg gleder meg!

Nyttårskavalkade 2010

desember 30, 2010, kl. 15:46 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 7 kommentarer
Stikkord: , , , , , , ,

Det var året jeg bestemte meg for at alt skulle bli bedre.

.

Året for nye begynnelser

med beina på jorden, trygghet på meg selv

og noen ganger en nyvunnen ro.

.

Det var året for å ta tilbake det gamle livet

med nye perspektiver,

noen ganger med enkelhet, andre ganger med aktiv jobbing

og ofte med en intens glede og takknemlighet.

.

Det var året for å prøve og feile,

og for å reise seg og prøve igjen.

.

Året for de gode samtalene om livet

med gamle venner

og nye.

.

Det var året for livets forunderlige vendinger,

i retninger jeg ikke hadde forestilt meg

men som likevel tok meg et sted jeg ville.

Det var året for innsikt i at

da jeg sluttet å kjempe

hjalp jeg faktisk flere.

.

– Inspirert av min egen nyttårskavalkade for et år siden og undringen over at så mye kan være så annerledes et år etter.

Godt nyttår, kjære lesere! Dere har vært en viktig inspirasjon for meg, og vil fortsette å være det i året som kommer. Jeg går inn i det nye året med takknemlighet og ydmykhet, og ønsker alle som leser her alt godt i 2011.

 

Tanker i stille snø

desember 9, 2010, kl. 21:31 | Publisert i Grønn fotografering, Sånn går no de grønne dagan | 12 kommentarer
Stikkord: , , , , ,

Nylig var det noen som sa i en bisetning «men du savner vel ikke noe av den tiden?» Den tiden var tiden som syk, da tiden stod nesten stille og jeg likeså. Nei, jeg savner absolutt ikke den tiden, og jeg er hver dag takknemlig for at jeg kan traske avgårde på snødekte veier for å utfordre meg selv på jobb og ellers. Men en ting savner jeg, og det er den fullstendige roen man føler når alle dager går langsomt og man ingenting skal. Det å ha tid og ro til å kjenne på hver eneste tanke. Da det stod på syns jeg mange ganger det var vanskelig å være så langsomt alene med tankene. Nå savner jeg det noen ganger når livet går raskt og det er vanskelig å roe skikkelig ned.

Men noen ganger kommer den gode roen i glimt, og jeg prøver å ta godt vare på de øyeblikkene. Som i kveld, gående hjemover i stillhet og knitrende snø etter et utradisjonelt julebord med min utradisjonelle arbeidsplass. Der det ikke var en dråpe alkohol, og der det var helt naturlig å få et spørsmål om det ikke er farlige dyr som tiger og leopard i fjellene her. Ikke så lett å vite når man kommer fra et område i India der det er nettopp tigre og leoparder i fjellene.

Det er etter sånne anledninger roen senker seg og jeg tenker på hvor heldig jeg er som får ta del i et miljø der folk er opptatt av mer enn seg og sitt. Hvor heldig jeg er som har helse og kapasitet til å delta. Og det er etter sånne anledninger de lange tankene kommer og den gode roen senker seg.

For hva er det vi strever etter i jaget hver eneste dag? Anerkjennelse, godkjennelse og å bli sett? En god ting jeg tok med meg ut av sykdommen var det å sette pris på meg selv. I liv som ikke lenger har den selvfølgelige verdien som en rolle i storfamilien hadde før, må vi skape vår egen verdi. Vi føler at vi må skape en identitet som gir verdi, og mange lever i et evig prestasjonsjag. Jeg gjorde det selv, og satte min egen verdi ut fra hva jeg kunne prestere. Å bli satt helt tilbake dit der man ikke kan prestere noe annet enn å være, gjorde at jeg måtte se etter verdien i å bare være meg. Senere har jeg skjønt at bare å være meg  og dele akkurat de tankene jeg gjorde meg der og da har hatt verdi for mange.

Det har gitt meg en ro i jaget. Jeg vil gjerne prestere fremdeles, men om forskningsartikkelen min ikke er god nok for det tidsskriftet jeg ønsker, så betyr ikke det at jeg er mindre verdt. Jeg vil gjerne holde gode forelesninger, men jeg vet at jeg er mer enn forelesningene.

Det er i den gode roen jeg igjen blir minnet på disse tankene. Og når jeg igjen skal prestere på jobb i morgen, tar jeg roen med. Nå nyter jeg den med et glass vin og Bugge Wesseltofts «It’s snowing on my piano». Det snør ikke på mitt piano, men her på bloggen snør det, og utenfor gir snøen en stille ro til omgivelsene.  Mitt juleønske til både nye og trofaste lesere er at dere her inne kan kjenne på den gode roen og ta den med videre.

Denne isdronningen oppstod i Nygårdsparken i løpet av fjorårets lange kuldeperiode, og er en god påminnelse om hvor forgjengelig alt er, og hvor viktig det er å sette pris på det som er her og nå. Jeg var innom henne mange ganger i løpet av vinteren, og trodde hver gang at hun ville forsvinne. En dag i mars smeltet hun bort. Kanskje kommer en ny isdronning denne vinteren? God førjulstid ønskes alle mine lesere!

Dagen i dag må begynne med ettertanke

oktober 26, 2010, kl. 10:02 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 12 kommentarer
Stikkord: , , , ,

Dagen i dag må begynne med ettertanke. For midt i raske rutiner for å komme på jobb så tidlig som mulig, så dukket det opp noen nydelige kommentarer på bloggen. Og jeg ble overveldet igjen over hva mine enkle ord her kan bety. Tenk at dere fremdeles er innom, måneder etter at det har kommet noe særlig her.

Jeg har lukket igjen skuffen i livet mitt som det står sykdom på, og det har vært bevisst. Jeg har fokusert på alt det friske, på livet, på alt jeg klarer. Og latt være å tenke på hvor vanskelig livet kunne være eller bekymre meg for om det noen gang skal bli slik igjen. I det siste har jeg blitt påminnet sykdomstiden i flere anledninger. Mennesker jeg ikke har truffet på lenge som blir overrasket over at jeg er høyt og lavt og engasjert og lattermild igjen. Et forskningsintervju om hvordan det er å være lege og ha kronisk utmattelse. Noen kommentarer på bloggen. Og jeg tar forsiktig i innholdet i skuffen, ser på det med store øyne og tenker ”var det virkelig sånn det var?”

At skuffen er lukket igjen betyr ikke at jeg ikke er bevisst på det som har vært. Jeg føler meg så uendelig mye sterkere enn før. Å ha kjent på mitt aller svakeste og på et vis kommet gjennom det gjør meg sterk. Som et fjell som står der gjennom stormer og regnbyger og kalde vintre. Som står der i varm bris og fuglekvitter og soloppgang. At jeg klarte å komme ut av dette på egenhånd, at jeg jevnt og trutt har jobbet meg opp, gjør den fjellstødige følelsen enda sterkere. Og å ha vært gjennom noe vanskelig over lang tid, gjør at andre ting ofte blekner i forhold. Det står ikke så mye på spill lenger.

Jeg har også fått et helt annet følelsesregister til hverdagsbruk. Der før utilstrekkelighet, stress og frykt for å ikke prestere ofte fikk ta overhånd, har nå den inderlig, gode gleden tatt over. Hvor ofte føler man seg skikkelig glad? Sånn helt inn i margen? Før hørte det med til sjeldenhetene. Nå kjenner jeg det nesten hver eneste dag. Jeg føler en intens glede og takknemlighet hver eneste dag over å kunne gå på jobb, drive med noe jeg syns er spennende og kunne være omgitt av fine folk. Når jeg blir lei eller syns jobben blir vanskelig, tenker jeg tilbake på livet i sofaen da dagene var mørke og lange, og da er ikke ting så vanskelig lenger.

Men det handler om trening. I snart fem måneder har jeg trent hver dag. Trent på å finne de gode tingene og glede meg over dem. I begynnelsen var det vanskelig. Jeg måtte bruke gamle opplevelser og minner, og dvele ved dem for å finne de gode følelsene. Etter hvert kunne jeg bruke ting jeg opplevde her og nå. Og etter noen måneder begynte jeg å merke kondisen. Min mentale kondis. Jeg som har ledd litt hånlig av de som snakker om at bare man ser positivt på ting, så blir ting bedre. Men de blir jo det. Men det krever at man trener. Nå kan jeg glede meg uhemmet over små og store ting. Og det gjør at jeg hver dag føler meg glad. Og det at jeg har vært gjennom sykdommen gjør det lettere. For jeg har alltid med meg perspektivet. Dit hadde jeg ikke kommet uten sykdommen.

Når jeg er travel på vei til jobb, stopper jeg hver dag ved vannkanten, lukker øynene og bare lytter. Til fuglesang og trafikklyd. Til bølgeskvulp og ryggesensorer. Ingen tanker, bare lyder. Jeg er helt og fullt tilstede i lydene. Når jeg har kjent en stund på de enkelte lydene og hele lydbildet, åpner jeg øynene og lar lyset få bli en del av tilstedeværelsen. Kjenner hvordan lydene har gjort meg mer oppmerksom. Jeg lar blikket hvile på trærne, vannet, trafikken, himmelen. Og lar lyset jeg ser fylle meg sammen med lydene. Helt tilstede mens pusten går rolig og jevnt. Lar tilstedeværelsens ro fylle meg midt i all travelheten rundt meg.

Sånn begynner jeg dagen. Med å minne meg selv på å være helt tilstede i det jeg gjør. Noen dager er det enklere enn andre, men når stresset tar meg utover dagen kan jeg hente frem følelsen av ro i øyeblikket, som gjør meg i stand til å være tilstede i møteprat og kontorlys, i en overfylt buss og en mailboks som stadig fylles opp.

Dagen i dag må begynne med ettertanke. For selv om arkivskuffen merket ”sykdom” er lukket, så preger erfaringene meg hver eneste dag. Og hver eneste dag kjenner jeg på takknemligheten for å være frisk og den inderlige gleden over å kunne gjøre ting. Sånn sett står skuffen ørlite på gløtt, og gir alle opplevelser og hendelser et eget lys. Et annet perspektiv enn før.

Akkurat her akkurat nå

juli 6, 2010, kl. 22:24 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 40 kommentarer
Stikkord: , , , , , ,

Akkurat her og akkurat nå kjennes det riktig å si noe. Flere har etterlyst meg her, og det kjennes på tide å gi lyd fra seg. Det har vært et bevisst valg å være borte fra bloggen denne tiden. Jeg har rett og slett blitt bedre. Mye bedre. Så bra at jeg ser på meg selv som frisk.

Jeg jobber 50% og skal øke gradvis videre opp til full stilling. Jeg trener tre ganger i uken og går fjelltur. Det føles som om jeg har fått livet tilbake, og hver dag minner jeg meg selv på hvor heldig jeg er som har fått muligheten til å starte på nytt. Jeg nyter hvert sekund og kjenner hvor godt det er å ha overskudd.

Jeg fant en behandling som passet for meg, med en behandler som jeg hadde tillit til både faglig og som person. Jeg skal innrømme at da jeg dro dit forventet jeg ikke å bli frisk – jeg tenkte at jeg skulle lære å mestre hverdagen litt bedre. Men i løpet av behandlingen fikk jeg kontroll over symptomene, og kunne ikke gjøre annet enn å forkaste mine fordommer mot behandlingen.

Jeg skal ikke våge å påstå at denne typen behandling gjør alle frisk. Og jeg har full respekt for de som har prøvd dette men ikke blitt bedre. Men jeg vil oppfordre de som ikke har prøvd et sånt behandlingsopplegg om å tørre å prøve. Jeg trodde ikke jeg skulle bli frisk av dette, men jeg ble det. Jeg var bekymret for å bli dårligere, men det ble jeg absolutt ikke. Før jeg dro på behandling fikk jeg temperaturstigning og smerter av lett fysisk aktivitet. Fire uker senere trener jeg flere ganger i uken, både styrke og kondisjon, og presser meg selv til å yte maksimalt. Og det kjennes kun godt.

Jeg skal ikke forklare hvorfor kroppen lager symptomer og hvordan man kan kontrollere det. Det er andres jobb. Men jeg håper at det jeg forteller her kan gjøre de som ikke har prøvd noe lignende mer åpne for å tenke mer helhetlig når det gjelder sykdommen sin, og tørre å utfordre sine oppfatninger om sykdom.

Det har vært et bevisst valg å ikke fortelle om dette før. Behandlingen er omdiskutert blant mange pasienter, og jeg ville være sterk nok til å tåle en eventuell diskusjon i kommentarfeltet før jeg ville skrive noe om dette. Jeg kommer ikke til å forklare hva behandlingen bestod av i kommentarfeltet. De som vil vite mer kan lese her, og evt ta kontakt med behandlingsstedet hvis de vil ha mer informasjon.

I forbindelse med behandlingen gjorde jeg også noen viktige valg i forhold til hvordan jeg vil leve livet mitt. Blant annet bestemte jeg meg for å leve livet ute i verden heller enn på nett. Derfor har jeg i en periode vært lite på nett. Jeg har ikke lest en eneste blogg, og dette er første gang jeg logger meg på min egen. Jeg leser ikke lenger om sykdommen, og tenker at noen andre skal løse den såkalte ME-gåten. Det er ikke mitt ansvar.

Nå er mitt fokus å leve. Å nyte øyeblikket. Å være tilstede akkurat her akkurat nå.

Det kommer nok til å bli stille her en stund nå i sommer, mens jeg er ute og nyter øyeblikket. Og mens jeg tenker over om jeg skal fortsette bloggen, om jeg skal starte en ny blogg uten spor av sykdom eller om jeg kanskje skal skrive i et annet format enn blogg.

God sommer til dere trofaste lesere som jeg ser har fortsatt å stikke innom til tross for over en måneds stillhet her inne!

Styrketrening

april 21, 2010, kl. 17:29 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 48 kommentarer
Stikkord: , , , ,

”Du er så sterk,” er det ofte at folk sier til meg. De friske. De sterke. Selv må jeg hvile etter å ha gått opp trappen, og kroppen føles svak.

Jeg pleier å snakke det bort. De har ikke sett når jeg er svak, og jeg vil ikke at de skal se det. De har ikke sett meg den gangen jeg lå på kjøkkengulvet og gråt. De har ikke sett meg de gangene det har føltes så mørkt at bare det å komme ut av sengen virket uoverkommelig. Og jeg vil ikke at de skal se det.

Når jeg har folk rundt meg velger jeg å ha det bra. Jeg gjemmer bort svakheten helt innerst og ikler meg et smil og en fin genser. Mitt ytre utstråler styrke og trygghet, og når svakheten vil ta over har jeg teknikker for å holde den i sjakk. Omgivelsene mine merker det ikke. Jeg nikker og smiler og hviler, og praten fortsetter.

Og jeg har blitt sterkere. Ironisk nok føler jeg meg sterkere nå enn da jeg var frisk, hadde timeplanen full og løp opp trappene. Jeg står stødigere. For å være sterk må man ha kjent på sitt svakeste. Når man hver dag har kjent på sine ytterste svake punkt vet man hvor de er. Og man lærer seg å leve med dem. Når man dag etter dag har kjent på sin redsel og mismot, sin utilstrekkelighet og tilkortkommenhet vet man hvordan det er. Man vet hvor bunnen er, og så bygger man seg langsomt opp derfra. Og står man støtt på bunnen tåler man mer. For å være sterk må man ha vært på sitt minste og svakeste.

Så hvis du spør meg hvor jeg henter styrken min fra, så svarer jeg fra mitt aller svakeste.

At vi so litet veit

januar 4, 2010, kl. 11:25 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 11 kommentarer
Stikkord: , , ,

Anne på Moseplassen har utfordret meg til å være med på noe så gøy som en sitatstafett, og en sånn utfordring sier man jo ikke nei til. Det er Petunia som har satt i gang det hele, og lenker til innlegg som er med finner her. De som er med skal lage et innlegg med et sitat eller ordtak og illustrere dette med et bilde.

I bokhyllen min har jeg en nedarvet sitatbok fra gode, gamle dager. Den er utgitt i 1888, og ble gitt i gave til noen i familien. Selv fikk jeg den på konfirmasjonsdagen. Den heter Glimt, og er jo også full av glimt av visdom og gode ord.

Boken har blitt så gammel og slitt at den flotte soloppgangen i gull som pryder omslaget ikke lenger skinner så mye. Men innholdet er heldigvis ikke ikke slitt og utdatert. Livet handlet om det samme den gang som nå. Om forholdet vårt til andre mennesker. Om å være lykkelige og tilfredse i det livet vi lever. Og det gir meg en viss ro å lese dette gjennom de utallige sitatene.

I sitatstafetten har jeg valgt meg et sitat fra Vinje, som står under kapittelet Livet og Menneskene:

Den beste Niste paa Livsens Ferd,

den Vegen so lang og heit,

det er, at vaar Framtid so ukjend er,

og at vi so litet veit.

Sitatstafettpinnen sendes herved videre til Spindellett og Solskygger.

Neste side »

Opprett en gratis blogg eller et nettsted på WordPress.com.
Entries og kommentarer feeds.