Klart svar

mars 8, 2010, kl. 22:08 | Publisert i Grønn med rød sokk, Grønne meninger | 6 kommentarer
Stikkord: , , , , ,

Fremdeles tenker jeg tilbake på det og ergrer meg litt. Over det svaret jeg ikke gav på jobbintervjuet til den store jobben. Til den med stor J. Den som skulle ta meg ut i den store verden og kanskje redde den litt også. Jobben fikk jeg likevel, men jeg ergrer meg fremdeles litt. Over svaret, en slags ironisk motsats til at jeg egentlig satt der overfor en intervjuer og en stemme fra et land langt borte over høyttalertelefonen. Jeg, en jente som med den største selvfølgelighet hadde studert det dyreste studiet og utdannet meg til et yrke der man kan utøve makt over andre, helst på godt men noen ganger kanskje også vondt. At jeg, som kvinne, satt der med høyeste mulig utdanning og søkte på en spennende og krevende jobb, og faktisk kunne få den, var en selvfølgelighet.

Egentlig var svaret også en selvfølgelighet, men det forsvant i nerver og en samtale med en høyttaler.

Svaret skulle være stigma og kunnskap. Spørsmålet var “Hva syns du er den største utfordringen i arbeidet med HIV/AIDS i Afrika i dag?”

Jeg skulle svart stigma, at kvinner er så redde for konsekvensene av å vite at de heller lar være å teste seg. At de bare ved å bli sett ved et senter for HIV-testing kan risikere at mannen beskylder dem for utroskap og krever skilsmisse, til tross for at det kan ha vært han som smittet henne. Jeg skulle svart økt kunnskap og utdanning, særlig hos kvinnene. Så de kan stå på egne ben og selv ta ansvar for seg selv. Så de ikke blir giftet bort i tidlig alder og ikke vil finne seg i voldelige ektemenn. Så de ikke bytter sex i penger, klær eller andre ting de og barna trenger. Så de ikke er så utsatt for smitte. Så de ikke er så sårbare.

Det var det jeg skulle svart.

AIDS er i dag den vanligste dødsårsaken i verden blant kvinner i fertil alder (les mer hos bbc og aftenposten). Kvinner er mer utsatt pga seksuell vold og manglende rettigheter. Når tabloide utspill om at det ikke lønner seg for norske kvinner å få barn og at norske kvinner må bli mer kvinnelige suser forbi, er mine tanker hos disse kvinnene. På selveste kvinnedagen har jeg svaret klart.

Dette innlegget er også publisert på 0803.sonitus.org i anledning kvinnedagen.

Minner også om viktige poeng her som dessverre ikke har gått ut på dato.

Advertisements

Aktivisme og akademia, kondomer og konferanseutmattelse – AIDS-konferansen i Mexico

august 14, 2008, kl. 11:23 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 2 kommentarer
Stikkord: , , ,

Dette er kun en test. Besøk den egentlige bloggen min hvis du vil lese mer!

Med jetlag og både mannlige og kvinnelige kondomer i bagasjen har jeg kommet tilbake fra den store AIDS-konferansen. Jeg hadde egentlig tenkt å live-blogge fra konferansen, men tidsforskjell, et travelt konferanseprogram, 25000 konferansedeltagere og mer enn fem millioner biler i Mexico City gjorde sitt til at det ble lite tid og overskudd til blogging. Jeg trodde jeg skulle på en akademisk konferanse. Og det skulle jeg for så vidt. Men at jeg skulle komme midt oppe i aktivistmøter og NGO-verdenen var jeg ikke så forberedt på.

AIDS2008 har vært en opplevelse på mange måter. Det føles som et privilegium å få høre på noen av verdens fremste AIDS-forskere. Å treffe gamle kjente ved en tilfeldighet blant 25000 deltakere var også ganske spesielt. Og det er en ganske annerledes konferanse når det hver dag foregår demonstrasjoner utenfor konferansesalene. En dag da jeg kom ut fra fellesforedraget om morgenen, lå det masse folk på gulvet med brune tepper over seg. De ville ha tak over hodet til HIV-positive rundt om i verden. En annen dag kom et demonstrasjonstog med masker og underlige kostymer, men ikke så lett å forstå hva det gjaldt siden alle plakatene var på spansk. Og hver dag kom jeg hjem med vesken full av kondomer, som alltid ble delt ut over alt.

Og det som gjør denne konferansen helt spesiell er nettopp denne blandingen av akademia, NGO-verdenen og aktivister. Akademikerne presenterer forskningsresultater, og NGO?ene deler erfaringer med ulike prosjekter i ulike settinger og aktivistene kjemper for sine kampsaker. Det er jo ikke så rart. Men det kjennes litt rart når alt dette skjer på et og samme møte. Det er vanskelig å lese fra programmet, og som akademiker blir man fort overrasket over at det man skulle tro var en forskningspresentasjon faktisk er et innlegg om rettighetene til transkjønnete eller prostituerte. Og det er vel noe av grunnen til at andelen forskere blir mindre for hvert år denne gigantiske konferansen arrangeres.

Men ikke misforstå meg. I et sånt felt trenger vi å ha aktivistene og grasrotbevegelsen tilstede. Faktisk bør vi helst være aktivister selv, noe som kan gjøre oss til bedre forskere. Vi trenger også det fargerike og inkluderende fellesskapet for å forstå alle aspekter av denne omfattende samfunnsutfordringen. Forskerne skal ikke sitte i sin egen lille boble og bare publisere vanskelig tilgjengelige forskningsresultater i akademiske tidsskrift som mesteparten av verden ikke har tilgang til. Men arrangørene må være flinkere til å sile ut gode presentasjoner og sette sammen et program som samler presentasjoner både tematisk men også etter type presentasjon. Slik at man vet hva man får. Jeg hører veldig gjerne på organisasjonene sine erfaringer eller et brennende engasjert innlegg om fattigdomsbekjempelse, når det er det jeg er ute etter og det er det jeg vet jeg får. Men når jeg går på en sesjon for å høre om forskningsstudier om HIV-testing i lavinntektsland er det nettopp det jeg vil høre om.

Som akademikere er vi jo også vant til en rimelig grå forsamling, mens konferansebefolkningen var ganske så fargerik. Afrikanere i fargerike og flagrende gevanter. Homofile menn som ikke var redd for å vise sine feminine sider. Og ikke alle som så ut som kvinner var faktisk kvinner. I global village fikk organisasjoner fra hele verden vist seg fram, og der fikk man virkelig følelsen at hele verden var samlet på ett sted. For en opplevelse!

Men med 25 000 deltakere og et omfattende konferanseprogram, masse stands og global village er det lett å få konferanseutmattelse (conference fatigue). Bussen til konferansesenteret gikk kl 7.15 hver morgen, og dagen kunne fylles fullt og helt med spennende program og masse inntrykk helt fram til sent på kvelden. Og da var det ganske uforutsigbart hvor lang tid det ville ta å komme tilbake til hotellet, siden trafikken i Mexico City er uforutsigbar, kaotisk og noen ganger nærmest stillestående.

Det kjennes egentlig ganske godt å være tilbake i lille, rolige Bergen med en befolkning som er en hundredel av befolkningen i Mexico City, og hvor man kan gå over gaten uten å være bekymret for liv og helse.

Fortsatt farlig å kysse?

juni 25, 2008, kl. 19:43 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | Legg igjen en kommentar
Stikkord: , , ,

Inspirert av en kommentar jeg fikk og en kronikk jeg leste tidligere denne uken vil jeg si noen ord om fordommer mot HIV-positive. I Norge. Dette har jeg skrevet om før, men nå har FAFO satt tall på det også. Rapporten «Fortsatt farlig å kysse?» er skremmende lesning. Den har vært kommentert tidligere, så jeg skal ikke gi en oppsummering av den igjen. Det kan dere heller lese her eller her. Jeg vil bare trekke frem noen hovedpunkt som jeg syns er mest skremmende.

Som forsker kan man selvsagt kritisere utvalgsprosess og argumentere for at telefonutvalg kan gjøre at man kun når en selektert gruppe. Jeg skal ikke henge meg for mye opp i det, men det er viktig bakgrunnsinformasjon når man vurderer tallene. Nok om det.

Jeg syns det er mest skremmende at mange unge vet lite om hvordan HIV smitter. Nesten hver fjerde kvinne mellom 15 og 24 har sagt seg enig i utsagnet om at man kan bli HIV-smittet av å kysse en HIV-positiv på munnen. Nesten hver femte har sagt at man kan bli smittet av å drikke av samme glass som en HIV-positiv. Samtidig er det de unge som sier seg minst enig i at alle har et ansvar i å hindre videre spredning av HIV. En tredjedel av den yngste aldersgruppen ville avsluttet et forhold hvis kjæresten fortalte at hun/han var HIV-positiv. En like stor andel ville unngått nær kontakt med en venn dersom denne fortalte at hun/han var HIV-positiv.

Unge har dårligst kunnskap og mest diskriminerende holdninger, til tross for at de burde ha seksualundervisningen fra skolen friskt i minne. Det er skremmende. 25 år etter at HIV-viruset ble oppdaget lærer fremdeles ikke våre unge at dette viruset kan man unngå ved enkle midler. Og at dersom man tar disse forholdsreglene er det ufarlig å ha nær kontakt med HIV-positive. Lærer vi våre unge å opprettholde stigmaet?

I utkastet mitt til en artikkel om HIV-testing i Zambia begynner jeg med følgende sitat:

«It’s also good not to know, even if you die without knowing»

Dette henspeiler på at byrden ved å vite sin HIV-status er så tung at det er bedre å leve i uvitenhet. Dessverre kan det virke som om dette sitatet like godt kunne vært sagt i Norge.

Blogg på WordPress.com.
Entries og kommentarer feeds.