Lånte ord

september 28, 2009, kl. 15:11 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 6 kommentarer
Stikkord: , ,

KAN DU HUGSE

Kan du hugse

etter eit tungt døger

at også dine tårer

er droper av lys


Så god morgon

også i dag er du til

Bare det

er eit lys


Helge Torvund

Dette diktet kom jeg over her, da jeg var på en liten bloggevandring tidligere i dag, og det traff meg virkelig. Så i dag blir det lånte ord på bloggen min, for bedre enn dette kan det ikke sies.

I en kasse i…

september 25, 2009, kl. 18:36 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 14 kommentarer
Stikkord: , ,

Til glede for gamle lesere, her kommer omsider oppfølgeren til En kasse i Kampala.

Kasse1

Det er jo nesten litt komisk at de tingene jeg pakket ned og sendte til Uganda fordi jeg ikke ville være foruten dem et år, ble igjen uten meg i et år mens jeg var tilbake i Norge. Det har gjort meg enda mer klar over at det meste av ting kan man klare seg godt uten, men jeg må innrømme at det er et godt gjensyn med enkelte ting likevel.  Siden det er mer enn et år siden jeg pakket, er det en del overraskelser på lur også.

Da jeg hentet kassene på flyplassen undret jeg meg litt over at hele flyttelasset hadde vokst. Det samme tenkte jeg da jeg så vekten på fraktdokumentene. Men da jeg begynte å åpne eskene skjønte jeg hva som hadde skjedd. Mine kollegaer i Uganda hadde rett og slett pakket alt på nytt igjen, og de hadde ikke akkurat spart på emballasjen. Hvor mye papir, bobleplast, papp og teip som har gått med i dragsuget vil jeg ikke en gang tenke på. Men det forklarer i alle fall noen ekstra kilo. De har også vært en smule ukritisk i pakkingen. En boks pulverkaffe og en eske med te fra mine få dager i Kampala har fått blitt med på lasset, godt lagret, og selvfølgelig grundig innpakket i papir og bobleplast.Godt pakket gitar

Mest glad er jeg for å se igjen gitaren min, som jeg tenkte jeg skulle få lære meg å spille på i mørke kvelder i Kampala. Nå blir det gitarklimpring i bergensk høstmørke i stedet, akkompagnert av regn mot vindusruten. Det er ikke så ille det heller. Jeg var redd for at gitaren, som jeg bar med meg som håndbagasje i en myk gitarveske, skulle bli ødelagt som flyfrakt tilbake. Men med mange lag med emballasje hadde den klart seg godt, og trengte bare å bli stemt før den ble klar til bruk igjen.

Med store pappesker midt i min lille leilighet er det ikke tvil om hva jeg skal gjøre i helgen, nemlig å pakke ut. Hva skal du gjøre i helgen? God helg til deg!

Den gode samtalen

september 24, 2009, kl. 20:02 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 5 kommentarer
Stikkord: ,

Den gode samtalen kommer når man minst venter det. Når man egentlig skulle ha gått hjem til stillheten, og med den som er i omvendt livssituasjon og har dårlig tid. Midt oppe i alle samtaler om trivielle ting og mine innøvde standardsvar om egen helse for å skjerme meg selv, er det deilig å få lov å snakke om de store tingene. Hva som er viktig. Hvem vi er og hva som gjør oss til det. Hvordan man må kjenne på hvem man er og være glad i seg selv. Den gode samtalen på tvers av religion og personlighet lager et et rom der det er høyt under taket og ro i luften, mens folk går forbi uten å ane størrelsen av ordene våre.

Ordene

september 18, 2009, kl. 10:30 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 19 kommentarer
Stikkord: ,

Ordene har blitt litt borte for meg i det siste. Jeg vet ikke helt hvor de har blitt av, om de kanskje forsvant i en lang valgsending mandag eller noen svømmetak for mye på tirsdag. Noen av de har kommet til notatboken min, men ikke lengre. Kanskje forsvant ordene i streif av tanker om hva jeg skal gjøre på andre siden av dette, når jeg er frisk igjen. Jeg har jo bestemt meg for, og blitt flinkere til, å være her og nå. Ikke i det som kunne ha vært og ikke i det som kanskje kan bli. Men bare her og nå. Men noen ganger slipper tankene om det som kanskje kan bli gjennom. Foreløpig er det kun streif, og ikke en gang ord, og kanskje er det best.

En helg med høstfarger på fjellet og muligens glimt av sol (uvant) gjør kanskje at ordene kommer tilbake til meg. Jeg håper det.

Ett år

september 10, 2009, kl. 20:11 | Publisert i Grønne hjertesukk, Sånn går no de grønne dagan | 10 kommentarer
Stikkord: , , ,

Det er mye ett år siden for tiden. I en liten periode har det føltes som om hver dag har vært forbundet med noe som skjedde for et år siden, og selv om det ikke har tatt en stor plass i tankene mine har det vært der i bakgrunnen, det som skjedde for et år siden.

Et år siden jeg forlot leiligheten og Bergen, så stresset at jeg hyperventilerte fordi jeg ikke hadde krefter til å bli ferdig med flytting og vasking.

Et år siden jeg var på briefing i København og samme kveld hadde feber som jeg trodde skyldtes stress.

Et år siden jeg gikk av flyet i Kampala og kjente lukten av varm, fuktig jord.

Et år siden jeg første gang hadde høy feber og var så trøtt at jeg gang på gang sovnet i den mest ukomfortable stolen, siden leiligheten ikke hadde sofa.

Et år siden første dag i det jeg trodde skulle bli min nye spennende jobb, uten å klare å konsentrere meg om det jeg skulle sette meg inn i.

Et år siden jeg var så dårlig at jeg gikk til lege.

Et år siden jeg ble innlagt på sykehus og ble behandlet for malaria, som jeg jo ikke hadde.

Et år siden jeg første gang traff den nye sjefen min på rommet mitt på sykehuset, jeg var udusjet, utmattet, kledd i Flyktningehjelpens t-skjorte med en geit på og med tannkosten i munnen.

Et år siden jeg hadde så vondt i halsen at jeg prøvde å sove sittende. Et år siden jeg ble fortalt at jeg burde reise hjem.

Et år siden jeg så Sex and the City-filmen for tredje gang på flyet hjem.

Og et år siden jeg trodde jeg skulle være syk i en måned.

Tiden går fortere enn man skulle tro når jeg gjør så lite som jeg gjør. De dagene for ett år siden, da det skjedde så mye at jeg husker hver enkelt dag, virker ikke så langt unna. Samtidig er de veldig fjerne. Nå kan jeg ikke helt forestille meg hvordan livet ville vært hvis jeg ikke ble rammet av sykdom og revet ut av det jeg trodde skulle være mitt liv. Nå kan jeg ikke helt forestille meg hvem jeg ville vært.

For tiden leser jeg en del i Livslyst, der Anbjørg Sætre Håtun skriver om sine erfaringer med alvorlig sykdom og påfølgende utmattelse, men også om det å mestre motgang generelt. Det er mye gjenkjennelse hos meg når jeg leser hennes ord. Noen tanker har også jeg tenkt helt ut, andre har jeg ikke klart å kjenne helt og fullt på ennå. Hun tar utgangspunkt i egen opplevelse av sykdom, men løfter det opp til generelle tanker om det å møte motgang i livet og hvordan man kan mestre det. Jeg er ikke spesielt glad i bøker om livsmestring, fordi det for meg av og til blir for religiøst, for overdrevet, om noe som kan være ganske individuelt. Derfor hadde jeg heller ikke tenkt å lese Anbjørgs bok, men kjøpte den litt på impuls for noen dager siden og ble veldig positivt overrasket. Den er lavmælt og enkel, men handler likevel om de store tingene. Hun viser til en del forskjellig litteratur som er relevant og tankevekkende. Teksten er lett å lese, selv for en med konsentrasjonsproblemer, og de nydelige illustrasjonene til Bjørg Thorhallsdottir gir et deilig rom å hvile tankene i, mellom lesingen. Jeg tror dette er en bok som kan gi styrke og være til hjelp både i motgang og medgang.

Det har gått ett år, og jeg tror kanskje jeg ikke helt ville skjønt Anbjørgs bok helt uten dette året. For enkelte ting må man kjenne på kroppen, erfare og kjempe med selv. Men å lese at andre har de samme tankene og følelsene gjennom sykdom gir styrke. Anbjørg skriver mot slutten av boken:

Det har på ingen måte vært noen enkel oppgave – det å bli alvorlig syk. Men det å kjenne at jeg mestrer livet i motgang, har gitt og gir meg stadig en god følelse.

På gode dager klarer jeg nå å kjenne et snev av den følelsen, at jeg noen ganger føler at jeg er sterkere enn da jeg var på det sterkeste og friskeste. På de dårlige dagene skal jeg ta frem Anbjørgs bok og hente styrke derfra. Uansett om det skulle bli ett år til. Eller flere.

Blogg på WordPress.com.
Entries og kommentarer feeds.