Vårens musikk

mars 23, 2013, kl. 13:58 | Publisert i Grønne gleder, Grønne observasjoner, Sånn går no de grønne dagan | 1 kommentar
Stikkord: , , ,

Is

Dagens øyeblikk av tilstedeværelse var lyden av vår. På tur langs et islagt vann ble jeg overrasket av isens musikk. Jeg stoppet opp, lukket øynene og lot lyden fylle hele oppmerksomheten min. Ulmende, urytmiske basslyder lød fra vannet, ispedd et og annet lavt smell. Lydene flyttet seg hele tiden. Noen ganger nære, andre ganger langt fra. Det hele akkompagnert av fuglesang og varmen av sol mot ansiktet. Flere ganger på vei rundt vannet stoppet jeg opp og lyttet til denne uforutsigbare sangen av vinter som gir opp, av vår som trenger seg frem. Og jeg kjente godt på gleden over å kunne få være akkurat her, akkurat nå, idet våren sang seg fram.

Og jeg tenkte, dette må være vårens musikk.

 

Mindful mamma

februar 14, 2013, kl. 19:44 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 3 kommentarer
Stikkord: , ,

Det har skjedd mye i livet mitt det siste året. Mange store begivenheter har tatt fokuset bort fra de gode refleksjonene her på bloggen. Det er kanskje når mye skjer og man har mye å tenke på at det er viktigst å stoppe opp og reflektere, men slik ble det ikke. Jeg har likevel valgt å ikke dvele ved at jeg ikke klarte det, men heller prøvd å fokusere på at jeg skal skrive når jeg er klar for det. Nå tror jeg at jeg er det.

Det er snart tre måneder siden jeg fikk barn og livet på mange måter ble snudd på hodet. Det gir mange gode mulighet til å være tilstede i øyeblikket. Følelsen av myk barnehud mot kinnet. Varmen av en trøtt og slapp baby mot kroppen. Det første smilet. Noen øyeblikk er det rett og slett umulig å ha annet i tankene enn her og nå.

Men det er også mange muligheter til å leve for mye i både fortid og fremtid. Gjorde jeg det riktige? Hvordan skal det gå fremover? Kunne jeg gjort noe annet så han ikke skrek så mye i går? Kledde jeg nok på ham? Kommer han til å skrike når vi er ute på tur? Rekker jeg hjem før han skal ha mat? Og sånn kan jeg fortsette. Når jeg tenker tilbake på den første tiden nå, innser jeg at jeg på mange måter var i konstant alarmberedskap. Og at jeg fremdeles ofte er i den tilstanden. Jeg skjønner bedre nå mine venner som har snakket om hvor utfordrende det er å være bevisst tilstede når andre krever deg hele tiden.

Nå har jeg bestemt meg for å prøve å komme ut av alarmberedskapen. Det har jeg tenkt til å skrive litt om her. Det føles mer forpliktende da. For som jeg har skrevet om tidligere, så handler det om å bestemme seg. Det handler om å sette seg mål. Mitt mål er å være en mindful mamma. Å være tilstede sammen med barnet, uten å alltid bekymre meg for tidligere frustrasjoner eller bekymring for hva som skal skje.

Jeg lovet meg selv å ikke bli en mammablogger. Men dette handler egentlig ikke så mye om å være mor, men mest om å være tilstede. Det skal jeg prøve på.

Om sirkler og skiskyting

mai 30, 2012, kl. 22:18 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 10 kommentarer
Stikkord: , , , ,

Det handler om å komme inn i de gode sirklene og å komme seg ut av de onde sirklene. Det handler om å huske at de virkelige gode valgene ikke er så vanskelige og uovervkommelig når man først setter dem ut i livet, nettopp fordi det kjennes så godt etterpå. Det handler om å stoppe opp og være bevisst at man har et valg, og at man ikke alltid må la seg rive med av den bølgen som går akkurat da.

Det høres enkelt ut, og det er jo enkelt. Men så føles det ofte ikke sånn likevel.

Jeg liker godt å se på skiskyting. Min store favoritt er Tarjei Bø, unggutten som kom ut av intet som en eneste stor vinnerbølge i sin første sesong som senior. Blinkene rett ned og gikk langrenn så det sprutet. Alltid smilende, alltid positiv. Så kom den vanskelige andresesongen, da det var vanskelig å finne tilbake til det som gjorde ham uovervinnelig. Da verdenscup var blitt rutine og ikke seiersrus, og da alt ikke lenger ble tolket med positive fortegn.

Jeg kjenner meg godt igjen i Tarjei Bø. Men ikke akkurat på grunn av treffsikkerhet eller fart i sporet. Det første året etter at jeg var på behandlingsstedet føltes som en eneste lang seiersrus.  Hver dag var en liten seier, og ofte opplevde jeg store seire også – ting jeg ikke hadde gjort på mange år, men som jeg nå kunne gjøre med letthet. Alle ting ble tolket til det beste, og som Tarjei følte også jeg at jeg gikk av med sammenlagtseieren den sesongen.

Men så kom den vanskelige andresesongen. Da ting begynte å bli rutine. Å jobbe fullt hver dag ble hverdagen, og ikke en bragd. De gode valgene, som jeg tidligere hadde gjennomført nøye og med letthet fordi jeg hele tiden kjente hvor godt de gjorde, begynte å skli ut fordi de nå var blitt rutiner og ikke lenger bevisste valg. Og ting ble ikke alltid tolket til det beste.

Slitenhetsfølelsen kom snikende, og jeg begynte å tvile. På min egen kontroll. På de gode valgene. På at jeg virkelig var frisk. Det var den vanskelige andresesongen, og jeg hadde havnet ute av de gode sirklene og umerkelig sklidd inn i gamle spor, som ledet til noen av de onde sirklene.

Tarjei Bø gjorde det bedre etter hvert i andresesongen sin, men den ble preget av mye strev og kaving. Strev etter å finne igjen god-følelsen, flyten, humøret. Jeg har også strevd. Strevd etter å være god nok, flink nok og å gjøre de «rette» tingene. I stedet for å akseptere situasjonen og stole på at de gode valgene gjelder fremdeles, har jeg strevd med å prøve å gjøre ting riktig nok og å få til det jeg tydeligvis fikk til i førstesesongens seiersrus.

Men det er jo egentlig nå utfordringen egentlig kommer. Førstesesongens eufori gjorde alt lett og mulig. Fremgangen var synlig hver eneste dag. Mens nå, det er nå det handler om selve livet. Hverdagen. Vedlikehold og fornyelse. Å huske på at man alltid har et valg.  Det er livet, det er andre-, tredje- og fjerdesesongen, og flere til. Det er dette som virkelig er mestring.

De tre vise rom

januar 22, 2012, kl. 19:09 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 2 kommentarer
Stikkord: , ,

For noen uker siden var jeg så heldig å få være med på et seminar kalt «Vismennenes dag». Dette var på 13. dag jul, som jo også kalles Hellig tre kongers-aften. Seminaret tok utgangspunkt i myten om de tre vise menn, og handlet rett og slett om visdom. Man kan være rik på kunnskap uten å være vis, og dette seminaret var en bevisstgjøring på hvem og hva vi ser på som vise og vist, hvordan vi kan bli mer vise og hva som hindrer oss i å ta vise beslutninger. Og selv om seminaret egentlig handlet om ledelse syns jeg alt vi snakket om var overførbart til livet generelt.

En av sesjonene handlet om hva som hindrer oss i å ta vise beslutninger. Vi ble delt inn i grupper og skulle gjennom å gå inn og ut av forskjellige rom diskutere akkurat dette. Det ene rommet ble kalt «Det ytre rom». Her skulle vi reflektere over hvilke ytre ting som hindret oss i å være vise. Ytre begrensninger kan for eksempel være andres forventninger eller ytre betingelser for hvordan livet vårt er, som f.eks. jobbsituasjon, økonomi, press fra andre og lignende. Det neste rommet ble kalt «Streberrommet». Her skulle vi reflektere hvordan vår egen streben kunne begrense oss i å være vise. Det siste rommet ble kalt «Klausrommet» og skulle gi refleksjon over hvilke praktiske ting i livene våre som hindret oss i å ta vise beslutninger.

I tiden etter Vismennenes dag har jeg stadig vendt tilbake til disse rommene i tankene mine, og prøvd å sortere litt hva som påvirker meg når jeg tar beslutninger. Når er det andres forventninger styrer beslutningene mine? Når er det mitt eget ønske om å vise meg selv og andre hva jeg kan få til som påvirker mine valg? Og når er det travelhet og tilkortkommenhet som styrer meg? For ofte er det disse tingene som påvirker valgene mine, og styrer meg bort fra det jeg vet er vist og godt i eget liv. Denne lille rominndelingen har gitt meg et verktøy til å gjøre en mental opprydning når jeg skal ta valg i livet – små eller store.

Hva er det som styrer dine beslutninger? Klarer du å være vis i dine avgjørelser i livet? Tenk litt over disse tre rommene, og se om du klarer å sortere hva som hører hjemme hvor. Og kanskje, etter denne opprydningen, finner du tilbake til det du selv syns er viktig i ditt liv.

Nyttårskavalkade 2011

januar 5, 2012, kl. 11:44 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 5 kommentarer
Stikkord: , , , , ,

Det har jo blitt en liten tradisjon med nyttårskavalkade her inne på bloggen. Og her kommer, om enn litt forsinket, fjorårets nyttårskavalkade.

.

Tjueelleve

.

Det var året for livet i hundre

prosent,

og vel så det.

Det var året for gjenoppdaget engasjement,

for å kaste seg ut

og lande på beina.

.

Det var året for å finne balanse,

mellom aktivitet og hvile,

mellom engasjement og ro,

og mellom å bli revet med og å ta kontroll.

Det var året for å falle inn i gamle spor,

og prøve nye måter for å komme ut igjen.

.

Det var året for gode forandringer,

fra gammel selvstendighet

til nytt fellesskap.

Året for å finne meg selv

i både ny og gammel utgave,

og ende opp et sted i mellom.

.

.

Jeg ønsker alle mine lesere alt godt i 2012!

Vedlikeholdsarbeid

desember 2, 2011, kl. 10:30 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 7 kommentarer
Stikkord: , , ,

Like etter jeg hadde lært meg mindfullness-teknikkene var jeg superflink. Jeg tenkte på det nesten hele tiden, og benyttet enhver anledning på å være tilstede. På vei til jobben, i møter, mens jeg lagde middag og når jeg snakket med folk. Det var enkelt, for da kjente jeg hele tiden en enorm fremgang. Fra å sitte i sofaen hver dag, begynte jeg å jobbe igjen. Jeg gikk, syklet, trente. Det var veldig inspirerende, og det motiverte meg til å prioritere mindfullness hver eneste dag.

Det stadiet varte ganske lenge. Kanskje mer enn et halvt år. Så begynte jeg i full jobb igjen, og hverdagens travelhet begynte å ta over. Jeg falt tilbake i gamle mønster, og lot travelheten ta over. Innsatsen med å være tilstede gikk over i en slags vedlikeholdsfase. Den var vanskeligere. Jeg så ikke lenger stor fremgang, og det var vanskeligere å la seg motivere. Jeg opplevde noen ganger å bli overveldet av stress og slitenhet.

Noen ganger lurte jeg på hvorfor det var vanskeligere å holde ved like enn å gjennomføre selve snuoperasjonen. Man skulle jo tro at det å gjøre store endringer er mer krevende enn det å holde noe bra gående. Men det er faktisk mer krevende når man ikke ser resultat hver eneste dag. Det er lettere å presse seg selv til å sette av tid til seg selv, fokusere på gode ting og være tilstede når man ser effekten av det hele tiden. Når vedlikeholdsfasen kommer, er det lett å nedprioritere de gode tingene og føle seg overtatt av hverdagen.

Kabat-Zinn skriver i boken «Akkurat nå» at man ikke må se på hverdagens rutiner som et hinder for meditasjon og tilstedeværelse. For det er nettopp i hverdagens rutiner at kilden til tilstedeværelse er. Derfor øver jeg meg nå på å være tilstede i hverdagens rutiner, i stedet for å bli overveldet av travelheten. Ting og hendelser er ikke lenger nye og spennende fordi jeg ikke har kunnet gjøre eller oppleve dem på lenge. Nå er de hverdagen. Men like spennende hvis man bare lar seg være helt tilstede i dem.

Når jeg går til jobb går jeg hver dag den samme veien, men prøver likevel å være tilstede. Og har oppdaget at veien til jobb er litt forskjellig hver dag, når man bare ser etter det. Lyset er litt forskjellig. Løvet har endret farge eller falt av. Det er vått eller tørt. Fuglesang eller trafikklyd. Forskjellige mennesker som er ute og går. Mange dager klarer jeg å være tilstede. Andre dager er det for mange tanker om alt som skal skje, og som jeg ikke klarer å la flyte forbi. Men jeg øver.

Et øyeblikk av tilstedeværelse

oktober 18, 2011, kl. 09:49 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 3 kommentarer
Stikkord: , , , ,

På vei til jobb går jeg forbi noen store trær. Jeg går forbi dem hver dag, men i dag løftet jeg blikket. Lot blikket følge stammen og grenene oppover og oppover. Majestetisk brer grenene seg utover med fargesprakende løv. Med dype røtter i jorden står trærne stødig, men strekker seg likevel både oppover og utover. Når vinden blåser, settes grenene i langsom bevegelse, som i en egen musikk.

Jeg vet ikke hva slags trær det er, men de er gamle. Stammene er tykke og grenene strekker seg like høyt som de store byggene rundt. Midt mellom alt som haster frem og tilbake står de der og er bestandighet mens alt skifter. De er noe vedvarende mens inntrykkene suser forbi. Bare løvet skifter, i samme rytme år etter år.

Trærne er styrke og fleksibilitet på samme tid. Bestandig og forandring på en gang. Som jeg også kan være. Med beina godt plantet på jorden og evne til å strekke meg langt. Med hele livet i bagasjen og mulighet til å forandre akkurat det jeg vil, bare jeg går inn for det.

Dette var mitt øyeblikk av tilstedeværelse på vei til jobb i dag.

Møtepunkt

juni 2, 2011, kl. 12:06 | Publisert i Grønne gleder | Legg igjen en kommentar
Stikkord: , , , ,

.

Enogtjue mennesker rundt et langt bord

Enogtjue usagte historier av levd liv,

av opplevd smerte og mørke

.

Enogtjue mennesker i samme oppdrag

Enogtjue veier mot stadig bedre tider,

med håp og indre styrke

.

Enogtjue mennesker stille lyttende til bølgeskvulp

Enogtjue sinn oppmerksomt tilstede

kun her og nå

og samtidig på vei

.

.

—

Inspirert av alle de fine menneskene jeg var på repetisjonskurs med. Takk for at dere delte av dere selv!

Om å tørre å kjenne på symptomene

mai 29, 2011, kl. 19:28 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 4 kommentarer
Stikkord: , ,

Min kropp er ikke helt avlært ennå. Den kan fremdeles noen ganger reagere med symptomer når den blir utsatt for stress, infeksjoner og når livet blir vanskelig. Eller kanskje er det jeg som ikke er avlært ennå, som tolker det jeg kjenner som symptomer når jeg er utsatt for stress, infeksjoner og når livet blir vanskelig.

I begynnelsen gjorde disse symptomene meg usikker. Jeg lurte på om dette betydde at jeg ikke var frisk. At kroppen min fremdeles var syk og at jeg burde holde igjen. Jeg var usikker på hvilken betydning jeg skulle tillegge disse symptomene.

Men etter hvert lærte jeg meg at disse tingene jeg kjenner i kroppen, symptomene, kommer og går, og at de ikke trenger å få en annen betydning enn at akkurat her og akkurat nå kjennes det sånn ut. Og at det kjennes sånn ut akkurat nå, betyr ikke noe for hvordan det vil være senere.

Da jeg var syk, lærte jeg etter en stund å tillegge symptomene mine stor betydning. En spesiell følelse i kroppen kunne være nok til at jeg tok det med ro i dager, og unngikk alle påkjenninger. Det var nødvendig lenge, for å unngå å bli alt for dårlig, og når det gikk over til å være unødvendig vet jeg ikke. Men da jeg var til behandling opplevde jeg at jeg kunne få symptomer til å gå over, og det var da jeg innså at de hadde mistet denne betydningen. Og hvem vet hvor lenge det hadde vært sånn?

I tiden etter behandlingen hendte det ofte at jeg ble usikker, og fremdeles kan jeg noen dager tvile når jeg kjenner den litt klemmende slitenhetsfølelsen i hodet. Et snev av det jeg kjente da jeg var syk, et slags vagt minne om den konstante utslittheten. Men jeg har heldigvis opplevd mange nok ganger at denne følelsen går over, og at den ikke har konsekvenser for hvordan livet mitt skal leves. Jeg tenker tilbake på de gangene jeg har fått symptomer til å gå tilbake, og prøver å ikke la det få annen betydning enn at jeg tenker litt på hva som kan ha utløst det og hvordan jeg håndterte det.

Som alltid er det sånn at noen dager er det enkelt og andre dager er det vanskeligere. Noen dager kjennes maktesløsheten for sterk, og jeg tyr til nattesøvnen i vissheten om at neste dag er symptomene borte. Men jeg tror det hjelper at jeg har noen konkrete episoder jeg vender tilbake til i tankene, der jeg husker hvordan jeg klarte å snu det. Når jeg tviler tar jeg frem disse, for å jage tvil og usikkerhet bort. Disse episodene ligger i min mentale bildebok, og er fine å ta frem når det trengs.

Balansekunst

mai 29, 2011, kl. 13:52 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 1 kommentar
Stikkord: , , ,

Det har gått ett år siden jeg var på behandlingsstedet og begynte min helomvending. Det er rart å tenke på at det bare er et år siden, for på mange måter føles det veldig lenge siden. Mitt liv sittende i sofaen føles fjernere enn som så. Når jeg nå skal tilbake til behandlingsstedet ett år etter, er det en god anledning til å tenke over hvordan jeg i dag, i ett annet liv, bruker det jeg lærte for ett år siden.

Ganske lenge var jeg nesten euforisk. Jeg var inderlig glad og takknemlig over å få delta i livet igjen, få nyte alle sanseinntrykk og med trygghet kunne kjenne på yttergrensene av det jeg tålte. Hver dag tenkte jeg på hvor heldig og privilegert jeg var som kunne få gå på jobb og drive med noe spennende hver dag.

Samtidig skal jeg ikke rosemale det. Den første tiden jobbet jeg beinhardt. Jeg tenkte på teknikkene jeg hadde lært så å si hele tiden. Det var med meg i alt jeg gjorde. Uansett om jeg var ute og gikk, trente, jobbet eller traff venner, brukte jeg teknikkene aktivt mye av tiden. Etter hvert ble det litt mer rutine, og var mer med meg i det ubevisste, og jeg tok det mer fram i bevisstheten når jeg trengte det.

Og i vinter tok jeg det siste skrittet fra det beskyttete til det ubeskyttete, og begynte i full jobb igjen. Samtidig engasjerte jeg meg for noe jeg brenner for, og livet tok for alvor av i høyt tempo og travelhet. Da begynte også balansekunsten for alvor. Jeg som hadde bestemt meg for å kaste meg ut i livet, oppdaget den hårfine balansen mellom det å kaste meg fryktløst ut i ting og det å ta på meg for mye. Balansekunst er ingen enkel kunst. Jeg har vaklet litt i vår. Med et stort ønske om å klare mye, og et vanskelig oppdrag i å kjenne etter når det blir for mye men samtidig uten å kjenne etter slitenheten, har jeg balansert så godt jeg kunne. Noen ganger har jeg holdt balansen, mens andre ganger har jeg tippet både til den ene og den andre siden.

Når skal slitenheten få betydning, og når skal man la den fare? Bør man beskytte seg selv mot stress, eller skal man lære seg å tåle den? Og hvordan skal man finne roen når alt går i raskt tempo? Dette er spørsmål jeg har stilt meg selv gang på gang. Og i perioder har balanseringen i seg selv blitt stress, og oppmerksomhetstrening og stressmestring har blitt til prestasjoner.

Men en god samtale med en venninne som har opplevd mye motgang i lang tid, og som nå er på vei oppover igjen, minte meg på mange gode ting. Ting jeg bestemte meg for da helomvendingen begynte. Og innsikter jeg gjorde meg da. Om hva som er viktig. Å lese gjennom tekstene jeg har skrevet her på bloggen minner meg på det samme, og på den måten har bloggen blitt en viktig hukommelse for meg.

Det er lett å havne tilbake i prestasjonsjaget når hverdagen går fortere igjen. Å strebe etter å bli likt, å bli satt pris på og å bli verdsatt for det man gjør. Å føle seg utilstrekkelig. I stedet for å bare være, og innse at man blir satt pris på for bare å være den man er.

Det er lett å la andres ambisjoner bli sine egne. Å strebe etter mål som de rundt en har satt, i stedet for å gå i seg selv og bli bevisst hva det er som gjør at en selv har det bra.

Jeg tror jeg kunne trengt en slik repetisjonsøvelse hvert år. Bli minnet på hvordan ting har vært og hva jeg har tenkt i det gode rommet som oppstår når livet starter på nytt. Akkurat i det rommet er det man har mulighet til å gjøre en kursendring i livet, trykke på reset-knappen og leve livet slik som man ønsket det skulle være da man var syk. Når hverdagen igjen går fort er det lett å falle i gamle mønstre av travelhet, krav og følelse av utilstrekkelighet, og det krever mer å løfte blikket og tankene.

Jeg fortsetter min balansering på vei inn i en måned full av reising og travelhet. Balanseringen er fremdeles like krevende, men jeg har løftet blikket og er litt tryggere på hvert skritt. I riktig retning nå, og snart på vei til behandlingsstedets gode ro og refleksjonsrom.

Neste side »

Blogg på WordPress.com.
Entries og kommentarer feeds.