Balansekunst

mai 29, 2011, kl. 13:52 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 1 kommentar
Stikkord: , , ,

Det har gått ett år siden jeg var på behandlingsstedet og begynte min helomvending. Det er rart å tenke på at det bare er et år siden, for på mange måter føles det veldig lenge siden. Mitt liv sittende i sofaen føles fjernere enn som så. Når jeg nå skal tilbake til behandlingsstedet ett år etter, er det en god anledning til å tenke over hvordan jeg i dag, i ett annet liv, bruker det jeg lærte for ett år siden.

Ganske lenge var jeg nesten euforisk. Jeg var inderlig glad og takknemlig over å få delta i livet igjen, få nyte alle sanseinntrykk og med trygghet kunne kjenne på yttergrensene av det jeg tålte. Hver dag tenkte jeg på hvor heldig og privilegert jeg var som kunne få gå på jobb og drive med noe spennende hver dag.

Samtidig skal jeg ikke rosemale det. Den første tiden jobbet jeg beinhardt. Jeg tenkte på teknikkene jeg hadde lært så å si hele tiden. Det var med meg i alt jeg gjorde. Uansett om jeg var ute og gikk, trente, jobbet eller traff venner, brukte jeg teknikkene aktivt mye av tiden. Etter hvert ble det litt mer rutine, og var mer med meg i det ubevisste, og jeg tok det mer fram i bevisstheten når jeg trengte det.

Og i vinter tok jeg det siste skrittet fra det beskyttete til det ubeskyttete, og begynte i full jobb igjen. Samtidig engasjerte jeg meg for noe jeg brenner for, og livet tok for alvor av i høyt tempo og travelhet. Da begynte også balansekunsten for alvor. Jeg som hadde bestemt meg for å kaste meg ut i livet, oppdaget den hårfine balansen mellom det å kaste meg fryktløst ut i ting og det å ta på meg for mye. Balansekunst er ingen enkel kunst. Jeg har vaklet litt i vår. Med et stort ønske om å klare mye, og et vanskelig oppdrag i å kjenne etter når det blir for mye men samtidig uten å kjenne etter slitenheten, har jeg balansert så godt jeg kunne. Noen ganger har jeg holdt balansen, mens andre ganger har jeg tippet både til den ene og den andre siden.

Når skal slitenheten få betydning, og når skal man la den fare? Bør man beskytte seg selv mot stress, eller skal man lære seg å tåle den? Og hvordan skal man finne roen når alt går i raskt tempo? Dette er spørsmål jeg har stilt meg selv gang på gang. Og i perioder har balanseringen i seg selv blitt stress, og oppmerksomhetstrening og stressmestring har blitt til prestasjoner.

Men en god samtale med en venninne som har opplevd mye motgang i lang tid, og som nå er på vei oppover igjen, minte meg på mange gode ting. Ting jeg bestemte meg for da helomvendingen begynte. Og innsikter jeg gjorde meg da. Om hva som er viktig. Å lese gjennom tekstene jeg har skrevet her på bloggen minner meg på det samme, og på den måten har bloggen blitt en viktig hukommelse for meg.

Det er lett å havne tilbake i prestasjonsjaget når hverdagen går fortere igjen. Å strebe etter å bli likt, å bli satt pris på og å bli verdsatt for det man gjør. Å føle seg utilstrekkelig. I stedet for å bare være, og innse at man blir satt pris på for bare å være den man er.

Det er lett å la andres ambisjoner bli sine egne. Å strebe etter mål som de rundt en har satt, i stedet for å gå i seg selv og bli bevisst hva det er som gjør at en selv har det bra.

Jeg tror jeg kunne trengt en slik repetisjonsøvelse hvert år. Bli minnet på hvordan ting har vært og hva jeg har tenkt i det gode rommet som oppstår når livet starter på nytt. Akkurat i det rommet er det man har mulighet til å gjøre en kursendring i livet, trykke på reset-knappen og leve livet slik som man ønsket det skulle være da man var syk. Når hverdagen igjen går fort er det lett å falle i gamle mønstre av travelhet, krav og følelse av utilstrekkelighet, og det krever mer å løfte blikket og tankene.

Jeg fortsetter min balansering på vei inn i en måned full av reising og travelhet. Balanseringen er fremdeles like krevende, men jeg har løftet blikket og er litt tryggere på hvert skritt. I riktig retning nå, og snart på vei til behandlingsstedets gode ro og refleksjonsrom.

Reklamer

Å tørre å kjenne på vendepunktet

februar 25, 2011, kl. 16:32 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 2 kommentarer
Stikkord: , ,

Det handler om å kjenne på vendepunktet. Å tørre å tro på at dette er øyeblikket da det snur, uten tvil og forbehold.

Jeg har tenkt på det lenge. Flere har spurt om hva det var som gjorde at jeg klarte å gjøre en helomvending av sykdom, tanker og egentlig i selve livet. I et nytt møte med utmattelsen får jeg sjansen til å oppleve det på nytt, nå med et nysgjerrig og åpent sinn. Rolig denne gangen, fordi jeg vet utmattelsen går over.

En vaksine i hver arm har satt immunsystemet i høygir igjen. Kroppen er slapp og anspent på samme tid. Hodet er fullt av bomull og ståltråd, og avisartiklene er igjen blitt for lange. Men denne gangen har jeg roen. Vet at jo mer jeg stresser, jo lengre varer det. Jeg gjør noen strategiske valg så jeg skal slippe for mye stress. Så er det bare å vente. Eller egentlig ikke vente, men å prøve å finne akkurat den riktige balansen mellom aktivitet og hvile som jeg vet må til.

Først er jeg litt ambisiøs, men jeg klarer å la være å gi meg helt hen til utmattelsen som kommer etterpå. Det er fristende å ikke skulle være tapper, for jeg merker at den mentale styrken er også svakere. Men jeg fokuserer på pusten, og lar de vanskelige tankene fare. Og gir ikke opp. Jeg prøver, henter meg inn, og prøver igjen.

Og plutselig kjenner jeg at nå snur det. Plutselig blir jeg ikke like sliten av støy, aktivitet og tankevirksomhet. Og gleden over å kjenne vendepunktet gjør at nye krefter dukker opp. En god sirkel av gode følelser.

Det er da jeg tenker tilbake på hva det var som gjorde at det snudde den gangen. Fra syk til frisk. Fra demotivert til positiv. Fra redd til modig. Det var det at jeg turde å tro at dette var vendepunktet. På dag 3 i behandlingen opplevde jeg hvordan oppmerksomhetstrening fjernet et av mine verste symptomer. Og det til tross for at jeg var mer aktiv og hvilte mindre enn på lenge. Da bestemte jeg meg for at dette kunne ikke være et engangstilfelle. Dette var vendepunktet.

Og med den avgjørelsen kom det mange gode følelser. Lettelse. Optimisme. Styrke. Tro på at mitt liv var i min makt.

Det var det som snudde det. Det var vendepunktet.

Selvsagt kom det mange utfordringer og vanskelige dager etter det, men i stedet for å la dem bli bekreftelser på at jeg var syk, lot jeg minnet om vendepunktet være sikkerheten for at jeg ville komme gjennom det. For jeg hadde allerede klart å komme meg gjennom det verste, og da skulle jeg klare andre utfordringer også.

Det tok kun noen få dager å komme seg etter vaksinen denne gangen. Litt kortere for hver gang. Og litt sterkere for hver gang. Og aller mest trygg i troen på at jeg kan finne vendepunktet igjen, hvis det skulle bli nødvendig.

Blogg på WordPress.com.
Entries og kommentarer feeds.