Om å tørre å kjenne på symptomene

mai 29, 2011, kl. 19:28 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 4 kommentarer
Stikkord: , ,

Min kropp er ikke helt avlært ennå. Den kan fremdeles noen ganger reagere med symptomer når den blir utsatt for stress, infeksjoner og når livet blir vanskelig. Eller kanskje er det jeg som ikke er avlært ennå, som tolker det jeg kjenner som symptomer når jeg er utsatt for stress, infeksjoner og når livet blir vanskelig.

I begynnelsen gjorde disse symptomene meg usikker. Jeg lurte på om dette betydde at jeg ikke var frisk. At kroppen min fremdeles var syk og at jeg burde holde igjen. Jeg var usikker på hvilken betydning jeg skulle tillegge disse symptomene.

Men etter hvert lærte jeg meg at disse tingene jeg kjenner i kroppen, symptomene, kommer og går, og at de ikke trenger å få en annen betydning enn at akkurat her og akkurat nå kjennes det sånn ut. Og at det kjennes sånn ut akkurat nå, betyr ikke noe for hvordan det vil være senere.

Da jeg var syk, lærte jeg etter en stund å tillegge symptomene mine stor betydning. En spesiell følelse i kroppen kunne være nok til at jeg tok det med ro i dager, og unngikk alle påkjenninger. Det var nødvendig lenge, for å unngå å bli alt for dårlig, og når det gikk over til å være unødvendig vet jeg ikke. Men da jeg var til behandling opplevde jeg at jeg kunne få symptomer til å gå over, og det var da jeg innså at de hadde mistet denne betydningen. Og hvem vet hvor lenge det hadde vært sånn?

I tiden etter behandlingen hendte det ofte at jeg ble usikker, og fremdeles kan jeg noen dager tvile når jeg kjenner den litt klemmende slitenhetsfølelsen i hodet. Et snev av det jeg kjente da jeg var syk, et slags vagt minne om den konstante utslittheten. Men jeg har heldigvis opplevd mange nok ganger at denne følelsen går over, og at den ikke har konsekvenser for hvordan livet mitt skal leves. Jeg tenker tilbake på de gangene jeg har fått symptomer til å gå tilbake, og prøver å ikke la det få annen betydning enn at jeg tenker litt på hva som kan ha utløst det og hvordan jeg håndterte det.

Som alltid er det sånn at noen dager er det enkelt og andre dager er det vanskeligere. Noen dager kjennes maktesløsheten for sterk, og jeg tyr til nattesøvnen i vissheten om at neste dag er symptomene borte. Men jeg tror det hjelper at jeg har noen konkrete episoder jeg vender tilbake til i tankene, der jeg husker hvordan jeg klarte å snu det. Når jeg tviler tar jeg frem disse, for å jage tvil og usikkerhet bort. Disse episodene ligger i min mentale bildebok, og er fine å ta frem når det trengs.

Advertisements

Mentale bilder

februar 7, 2011, kl. 21:53 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 4 kommentarer
Stikkord: , ,

Jeg er glad i bilder. Jeg liker å se på bilder, og jeg liker å ta bilder. Det er en øvelse i virkelig å se ting. Kanskje fordi jeg er så visuell har jeg hatt veldig god nytte av mentale bilder. Jeg har noen mentale bilder som jeg ofte vender tilbake til fordi de gir meg noe jeg trenger. Styrke. Ro. Støtte. Krefter når det føles tomt.

Jeg tenkte å dele noen av disse bildene her, på samme måte som jeg har delt noen av bildene jeg har tatt. Ikke fordi jeg tror at mine bilder kan ha samme effekt hos andre. Det tviler jeg i grunnen på. Men fordi jeg tror at de kan være gode eksempler på hvordan opplevde situasjoner og steder, eller tenkte og drømte situasjoner og steder, kan være til hjelp i hverdagen og når det røyner litt på.

Da jeg var på det sykeste, da alt så som mørkest ut og livet føltes fullt av sorte hull, mante jeg frem et bilde i hodet mitt for å klare å holde ut. Dette var et helt imaginært bilde, men virkelig nok i den forstand at det var med meg over lang tid og betydde mye for meg. Jeg forestilte meg alle de fine folkene jeg kjenner, og som jeg visste støttet meg og ville meg bare gode ting. Jeg så dem for meg, stående skulder ved skulder kjempende mot mørket og alt som føltes vondt. Midt i sirkelen lå jeg, beskyttet av alle de som ville meg godt. Med hver sin styrke slåss alle mine gode hjelpere for å bekjempe det vonde og vanskelige. En med uendelig lojalitet. En annen med vidd og klokskap. En tredje med hjertet utenpå. En fjerde med sitt gode nærvær. Sånn fortsatte det. Hver og en var utstyrt med en egen styrke, som i en slags fantasy-film, og til sammen klarte de å holde det vonde mørket på avstand.

Slik fant jeg en måte å la alle de jeg visste ønsket å gjøre noe godt for meg, gjøre akkurat det, selv om jeg ikke en gang hadde krefter til å snakke med dem på telefon eller fortelle dem hvordan jeg hadde det.

Og slik fant jeg en måte å holde ut de mørkeste stundene. Selv om det noen ganger fikk meg til gråte, var det de gode tårene som kom. Tårene kom fra takknemlighet over å vite at mange ville meg godt, og ikke fra desperasjonen, fortvilelsen og sorgen.

Dette fikk meg til å løfte hodet fra puten, og komme meg gjennom den dagen også. Nå er dagene energiske og travle, og minnene om det mørke og tunge setter oftest hverdagens bagateller i perspektiv. Men når livet noen ganger butter i mot, tar jeg igjen frem dette bildet og tenker på hvor heldig jeg har som har så flotte venner, som, i alle fall i hodet mitt, kjemper med nebb og klør for at jeg skal ha det godt.

 

Blogg på WordPress.com.
Entries og kommentarer feeds.