Lukten av svidd og av våt jord

mars 5, 2011, kl. 16:16 | Publisert i Grønne observasjoner | 4 kommentarer
Stikkord: , , , ,

Det regner. Det regner så mye at bakken er forvandlet til en innsjø og det lille stykket jeg skal forflytte meg for å få et nytt hotellrom er ufremkommelig av vann på bakken og i luften. Det er regntid, men regnet har latt vente på seg. Kun noen skurer her og der, og alle jeg møter kommenterer at det er uvanlig tørt og varmt for å være denne tiden på året. Altså er det ikke bare vi nordmenn som snakker om været, og jeg ser av bildene fra ski-VM at der er det er sol og gull og ganske så strålende. Selv venter jeg på forflytning, men er værfast på et hotellrom som ikke lenger er mitt. Akkurat nå er regntiden her, men kanskje bare forbigående denne gangen også.

Inntrykkene fra felt er mange og ikke helt fordøyde. Det var en annen verden der ute langs veien av jord og sand, der ute hvor veien ikke lenger gikk men som vi likevel kjørte. Der ute hvor det går måneder mellom hver gang det kommer en bil, og hvor de minste barna blir skremt av den hvite huden min. Jeg er værfast på et hotellrom som ikke lenger er mitt og tenker tilbake på å sitte på lave trekrakker i leirhytter,  og jeg kjenner fremdeles lukten av svidd fra klærne mine som et svakt avtrykk av mørke kjøkkenhytter der veden fremdeles glødet forsiktig.

Jeg er en kvinne som kan velge selv hva jeg vil med livet mitt. Hvor mange barn jeg vil ha. Hvem jeg vil ha sex med. Informantene mine snakket om flere kategorier kvinner. Det er kvinner man er gift med, og det kan være flere. De som produserer barna, så mange som mulig. Det er kvinnene som er utenfor ekteskap, men som er akseptert av familien. Og det er «women for the bush». Kvinner man har sex med litt sånn tilfeldig. Mannen kan velge. Han kan ha så mange han vil. For kvinnen er det ikke like enkelt.

Jeg kan velge selv hva jeg vil med livet mitt, og jeg er ydmyk og privilegert og egentlig litt bortskjemt. Jeg skal reise hjem med øynene enda litt mer åpnere enn før. Jeg skal reise hjem med minnet om nygrillete maiskolber fra nærmeste åker, folk som vinker og et sett intervjuer som lukter svakt av svidd, og av våt jord.

Et blekansikt krysser sine spor

februar 25, 2011, kl. 17:13 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 5 kommentarer
Stikkord: , , , ,

Jeg er en mzungo. Et blekansikt i det som en liten stund føles som fremmed land. Varmen slår i mot en frossen kropp, og jeg bruker noen timer på å finne tilbake til det kjente. På å nyte varmen og føle meg hjemme igjen.

Jeg finner tilbake til pusten og ser palmene vaie i vinden og svalene stupe i den varme luften. Enslig svale gjør ingen sommer, og antallet stemmer også godt med temperaturen, varmere og klammere enn enhver norsk sommerdag.

Jeg dro fra kalde pastellfarger i nord. En synkende sol gav det lyseblå lyset en rosa glød. Kaldt, klart og vakkert. Jeg kom frem til de varme jordfargene. En oransje jord og grønne planter etter regntiden. En knall blå himmel som virker så stor uten sju byfjell som begrenser utsikten.

Jeg er en fremmed fugl og hjemme på samme tid. Jeg er en mzungo som rusler i veikanten, blekere enn noe ansikt i nærheten, vintergrå som jeg er. Jeg rusler i veikanten på den røde jorden som folk rundt meg, men kun jeg blir tilbudt taxi så mange ganger at det ikke er vits i å telle. Jeg er hjemme og fremmed. Tilbake i Lusaka krysser jeg gamle spor, men fargen avslører at det er lenge siden sist.

Å tørre å kjenne på vendepunktet

februar 25, 2011, kl. 16:32 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 2 kommentarer
Stikkord: , ,

Det handler om å kjenne på vendepunktet. Å tørre å tro på at dette er øyeblikket da det snur, uten tvil og forbehold.

Jeg har tenkt på det lenge. Flere har spurt om hva det var som gjorde at jeg klarte å gjøre en helomvending av sykdom, tanker og egentlig i selve livet. I et nytt møte med utmattelsen får jeg sjansen til å oppleve det på nytt, nå med et nysgjerrig og åpent sinn. Rolig denne gangen, fordi jeg vet utmattelsen går over.

En vaksine i hver arm har satt immunsystemet i høygir igjen. Kroppen er slapp og anspent på samme tid. Hodet er fullt av bomull og ståltråd, og avisartiklene er igjen blitt for lange. Men denne gangen har jeg roen. Vet at jo mer jeg stresser, jo lengre varer det. Jeg gjør noen strategiske valg så jeg skal slippe for mye stress. Så er det bare å vente. Eller egentlig ikke vente, men å prøve å finne akkurat den riktige balansen mellom aktivitet og hvile som jeg vet må til.

Først er jeg litt ambisiøs, men jeg klarer å la være å gi meg helt hen til utmattelsen som kommer etterpå. Det er fristende å ikke skulle være tapper, for jeg merker at den mentale styrken er også svakere. Men jeg fokuserer på pusten, og lar de vanskelige tankene fare. Og gir ikke opp. Jeg prøver, henter meg inn, og prøver igjen.

Og plutselig kjenner jeg at nå snur det. Plutselig blir jeg ikke like sliten av støy, aktivitet og tankevirksomhet. Og gleden over å kjenne vendepunktet gjør at nye krefter dukker opp. En god sirkel av gode følelser.

Det er da jeg tenker tilbake på hva det var som gjorde at det snudde den gangen. Fra syk til frisk. Fra demotivert til positiv. Fra redd til modig. Det var det at jeg turde å tro at dette var vendepunktet. På dag 3 i behandlingen opplevde jeg hvordan oppmerksomhetstrening fjernet et av mine verste symptomer. Og det til tross for at jeg var mer aktiv og hvilte mindre enn på lenge. Da bestemte jeg meg for at dette kunne ikke være et engangstilfelle. Dette var vendepunktet.

Og med den avgjørelsen kom det mange gode følelser. Lettelse. Optimisme. Styrke. Tro på at mitt liv var i min makt.

Det var det som snudde det. Det var vendepunktet.

Selvsagt kom det mange utfordringer og vanskelige dager etter det, men i stedet for å la dem bli bekreftelser på at jeg var syk, lot jeg minnet om vendepunktet være sikkerheten for at jeg ville komme gjennom det. For jeg hadde allerede klart å komme meg gjennom det verste, og da skulle jeg klare andre utfordringer også.

Det tok kun noen få dager å komme seg etter vaksinen denne gangen. Litt kortere for hver gang. Og litt sterkere for hver gang. Og aller mest trygg i troen på at jeg kan finne vendepunktet igjen, hvis det skulle bli nødvendig.

Mentale bilder

februar 7, 2011, kl. 21:53 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 4 kommentarer
Stikkord: , ,

Jeg er glad i bilder. Jeg liker å se på bilder, og jeg liker å ta bilder. Det er en øvelse i virkelig å se ting. Kanskje fordi jeg er så visuell har jeg hatt veldig god nytte av mentale bilder. Jeg har noen mentale bilder som jeg ofte vender tilbake til fordi de gir meg noe jeg trenger. Styrke. Ro. Støtte. Krefter når det føles tomt.

Jeg tenkte å dele noen av disse bildene her, på samme måte som jeg har delt noen av bildene jeg har tatt. Ikke fordi jeg tror at mine bilder kan ha samme effekt hos andre. Det tviler jeg i grunnen på. Men fordi jeg tror at de kan være gode eksempler på hvordan opplevde situasjoner og steder, eller tenkte og drømte situasjoner og steder, kan være til hjelp i hverdagen og når det røyner litt på.

Da jeg var på det sykeste, da alt så som mørkest ut og livet føltes fullt av sorte hull, mante jeg frem et bilde i hodet mitt for å klare å holde ut. Dette var et helt imaginært bilde, men virkelig nok i den forstand at det var med meg over lang tid og betydde mye for meg. Jeg forestilte meg alle de fine folkene jeg kjenner, og som jeg visste støttet meg og ville meg bare gode ting. Jeg så dem for meg, stående skulder ved skulder kjempende mot mørket og alt som føltes vondt. Midt i sirkelen lå jeg, beskyttet av alle de som ville meg godt. Med hver sin styrke slåss alle mine gode hjelpere for å bekjempe det vonde og vanskelige. En med uendelig lojalitet. En annen med vidd og klokskap. En tredje med hjertet utenpå. En fjerde med sitt gode nærvær. Sånn fortsatte det. Hver og en var utstyrt med en egen styrke, som i en slags fantasy-film, og til sammen klarte de å holde det vonde mørket på avstand.

Slik fant jeg en måte å la alle de jeg visste ønsket å gjøre noe godt for meg, gjøre akkurat det, selv om jeg ikke en gang hadde krefter til å snakke med dem på telefon eller fortelle dem hvordan jeg hadde det.

Og slik fant jeg en måte å holde ut de mørkeste stundene. Selv om det noen ganger fikk meg til gråte, var det de gode tårene som kom. Tårene kom fra takknemlighet over å vite at mange ville meg godt, og ikke fra desperasjonen, fortvilelsen og sorgen.

Dette fikk meg til å løfte hodet fra puten, og komme meg gjennom den dagen også. Nå er dagene energiske og travle, og minnene om det mørke og tunge setter oftest hverdagens bagateller i perspektiv. Men når livet noen ganger butter i mot, tar jeg igjen frem dette bildet og tenker på hvor heldig jeg har som har så flotte venner, som, i alle fall i hodet mitt, kjemper med nebb og klør for at jeg skal ha det godt.

 

Trettifire

januar 18, 2011, kl. 11:28 | Publisert i Grønne gleder | 6 kommentarer
Stikkord: , ,

Trettifire dråper

mot en rute,

trommer rytmen

i bymusikk.

.

Trettifire inn-

og utpust,

og noen tanker

om svunnen tid.

.

Trettifire skritt

i riktig retning,

i dam av regn

og grå og blå.

.

Trettifire øyeblikk

av glede,

og helt tilstede

i her og nå.

Å kaste seg ut i livet. Fremover.

januar 6, 2011, kl. 18:36 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 8 kommentarer
Stikkord: , , ,

Da jeg var syk lærte jeg meg fort å beskytte meg selv. Jeg bygget en stor, myk vegg mellom meg og verden for å beskytte meg mot alt som kunne gjør meg mer sliten. Jeg har jobbet hardt og målrettet for å få ned den veggen. Rivningsarbeidet var mer utfordrende enn jeg hadde tenkt, for jeg oppdaget at det hadde blitt litt behagelig at ingen kunne stille krav til meg. Det var blitt behagelig å være forsiktig, holde igjen og aldri stå til ansvar. Men nå har  jeg øvd og øvd på å kaste meg ut i alle livets utfordringer og selv ta ansvar for at jeg lander på egne bein, noen ganger støtt og andre ganger litt famlende.

I fjor på disse tider skrev jeg om hvordan jeg ofte hadde følt meg i fritt fall:

Tidløs. Vektløs. Og uten retning.

Nå kaster jeg meg fryktløst ut i livet. Med retning. Med tyngde og beina på jorden. Og definitivt med klar retning fremover.

For ett år siden satt jeg i sofaen. I går stod jeg i det lokale NRK-studio og snakket engasjert om en sak jeg har tro på, vel vitende om at jeg skulle lande på beina denne gangen også.

Nyttårsforsetter og hundre prosent

januar 2, 2011, kl. 21:50 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 8 kommentarer
Stikkord: , ,

På nyttårsaften tenkte jeg tilbake til samme tidspunkt ett år tidligere. Klokken hadde nettopp slått tolv, et nytt år var begynt og jeg hadde bestemt meg: Nå skulle livet bli bedre. Jeg bestemte meg for å ha det bedre, uansett hvordan situasjonen var. Og jeg bestemte meg for å gjøre det jeg kunne for å bli frisk, om det så betydde å prøve noe jeg tidligere hadde tvilt på.

Og livet ble mye bedre. Selv om kroppen var tung og dagene lange, kjentes det bedre. Og det som jeg ikke hadde trodd på skjedde. Jeg ble frisk. I morgen begynner jeg i 100% jobb. For litt mer enn et halvt år siden var jeg fullt sykemeldt. Hvis noen hadde fortalt meg at jeg ville være tilbake på så kort tid, ville jeg ha trodd at de tullet med meg. Men sånn kan altså livet snu.

I år har jeg som nyttårsforsett å være fornøyd med alt jeg klarer, og ikke henge meg opp i det jeg ikke rekker, ikke orker eller ikke får til. Og jeg skal være like bestemt som i fjor. Jeg skal se det gode i folk og situasjoner og ikke minst meg selv. Jeg vet det går an, for jeg har klart det i perioder i året som gikk. Og er det noe fjoråret lærte meg, så er det at noen ganger går det an å få til ting man tidligere ikke ville trodd på.

I morgen begynner livet igjen i 100%. Jeg gleder meg!

Nyttårskavalkade 2010

desember 30, 2010, kl. 15:46 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 7 kommentarer
Stikkord: , , , , , , ,

Det var året jeg bestemte meg for at alt skulle bli bedre.

.

Året for nye begynnelser

med beina på jorden, trygghet på meg selv

og noen ganger en nyvunnen ro.

.

Det var året for å ta tilbake det gamle livet

med nye perspektiver,

noen ganger med enkelhet, andre ganger med aktiv jobbing

og ofte med en intens glede og takknemlighet.

.

Det var året for å prøve og feile,

og for å reise seg og prøve igjen.

.

Året for de gode samtalene om livet

med gamle venner

og nye.

.

Det var året for livets forunderlige vendinger,

i retninger jeg ikke hadde forestilt meg

men som likevel tok meg et sted jeg ville.

Det var året for innsikt i at

da jeg sluttet å kjempe

hjalp jeg faktisk flere.

.

– Inspirert av min egen nyttårskavalkade for et år siden og undringen over at så mye kan være så annerledes et år etter.

Godt nyttår, kjære lesere! Dere har vært en viktig inspirasjon for meg, og vil fortsette å være det i året som kommer. Jeg går inn i det nye året med takknemlighet og ydmykhet, og ønsker alle som leser her alt godt i 2011.

 

Tanker i stille snø

desember 9, 2010, kl. 21:31 | Publisert i Grønn fotografering, Sånn går no de grønne dagan | 12 kommentarer
Stikkord: , , , , ,

Nylig var det noen som sa i en bisetning «men du savner vel ikke noe av den tiden?» Den tiden var tiden som syk, da tiden stod nesten stille og jeg likeså. Nei, jeg savner absolutt ikke den tiden, og jeg er hver dag takknemlig for at jeg kan traske avgårde på snødekte veier for å utfordre meg selv på jobb og ellers. Men en ting savner jeg, og det er den fullstendige roen man føler når alle dager går langsomt og man ingenting skal. Det å ha tid og ro til å kjenne på hver eneste tanke. Da det stod på syns jeg mange ganger det var vanskelig å være så langsomt alene med tankene. Nå savner jeg det noen ganger når livet går raskt og det er vanskelig å roe skikkelig ned.

Men noen ganger kommer den gode roen i glimt, og jeg prøver å ta godt vare på de øyeblikkene. Som i kveld, gående hjemover i stillhet og knitrende snø etter et utradisjonelt julebord med min utradisjonelle arbeidsplass. Der det ikke var en dråpe alkohol, og der det var helt naturlig å få et spørsmål om det ikke er farlige dyr som tiger og leopard i fjellene her. Ikke så lett å vite når man kommer fra et område i India der det er nettopp tigre og leoparder i fjellene.

Det er etter sånne anledninger roen senker seg og jeg tenker på hvor heldig jeg er som får ta del i et miljø der folk er opptatt av mer enn seg og sitt. Hvor heldig jeg er som har helse og kapasitet til å delta. Og det er etter sånne anledninger de lange tankene kommer og den gode roen senker seg.

For hva er det vi strever etter i jaget hver eneste dag? Anerkjennelse, godkjennelse og å bli sett? En god ting jeg tok med meg ut av sykdommen var det å sette pris på meg selv. I liv som ikke lenger har den selvfølgelige verdien som en rolle i storfamilien hadde før, må vi skape vår egen verdi. Vi føler at vi må skape en identitet som gir verdi, og mange lever i et evig prestasjonsjag. Jeg gjorde det selv, og satte min egen verdi ut fra hva jeg kunne prestere. Å bli satt helt tilbake dit der man ikke kan prestere noe annet enn å være, gjorde at jeg måtte se etter verdien i å bare være meg. Senere har jeg skjønt at bare å være meg  og dele akkurat de tankene jeg gjorde meg der og da har hatt verdi for mange.

Det har gitt meg en ro i jaget. Jeg vil gjerne prestere fremdeles, men om forskningsartikkelen min ikke er god nok for det tidsskriftet jeg ønsker, så betyr ikke det at jeg er mindre verdt. Jeg vil gjerne holde gode forelesninger, men jeg vet at jeg er mer enn forelesningene.

Det er i den gode roen jeg igjen blir minnet på disse tankene. Og når jeg igjen skal prestere på jobb i morgen, tar jeg roen med. Nå nyter jeg den med et glass vin og Bugge Wesseltofts «It’s snowing on my piano». Det snør ikke på mitt piano, men her på bloggen snør det, og utenfor gir snøen en stille ro til omgivelsene.  Mitt juleønske til både nye og trofaste lesere er at dere her inne kan kjenne på den gode roen og ta den med videre.

Denne isdronningen oppstod i Nygårdsparken i løpet av fjorårets lange kuldeperiode, og er en god påminnelse om hvor forgjengelig alt er, og hvor viktig det er å sette pris på det som er her og nå. Jeg var innom henne mange ganger i løpet av vinteren, og trodde hver gang at hun ville forsvinne. En dag i mars smeltet hun bort. Kanskje kommer en ny isdronning denne vinteren? God førjulstid ønskes alle mine lesere!

Tilstede

november 18, 2010, kl. 10:15 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 17 kommentarer
Stikkord: , , , , ,

Denne uken ble det publisert en artikkel i det anerkjente vitenskapelige tidsskriftet Science, som umiddelbart fanget min interesse. Forskerne hadde mottatt registreringer via iPhone fra rundt 5000 mennesker i 83 forskjellige land om hvordan de hadde det akkurat da de fikk melding fra forskerne, hva de holdt på med og om de tenkte på noe annet enn det de holdt på med.  Ikke så overraskende viste det seg at folk en stor del av tiden tenkte på noe annet enn det de drev med, altså de dagdrømte. Men et viktigere funn er det at folk var mindre lykkelige når de dagdrømte, uavhengig om det de tenkte på var noe positivt eller negativt.

Vi har vel alle hørt det, at det er viktig å leve i nuet. Kanskje særlig har vi det fra Østens filosofer, med meditasjon som et godt eksempel på det å være fullstendig tilstede i øyeblikket. Også noen retninger innen psykologien bruker aktiv tilstedeværelse som en viktig del av behandling, som for eksempel mindfullness, eller oppmerksomhetstrening som det heter på norsk. Og selv om man har påvist effekt av slik behandling, har man tidligere ikke hatt vitenskapelig belegg for å si at man har det bedre ved å være tilstede i øyeblikket. Men nå har vi det. Det er riktignok en tidlig studie som må bekreftes gjennom videre forskning med videre forskningsbefolkning (f.eks. folk som ikke har iPhone…), men det er et utrolig spennende funn som bekrefter min helt personlige og ikke-vitenskapelige erfaring.

Jeg har øvd meg på å være tilstede akkurat her, akkurat nå. Ikke i tanker om ting jeg skal gjøre eller huske, og ikke i tanker om hvordan ting kunne ha vært. Men bare tilstede her og nå. Og jeg har det mye bedre hver eneste dag. Noen dager er det vanskeligere enn andre, men som med all trening så blir det lettere med tiden. Rett og slett mental kondis.

Her er noen tips til hvordan du kan øve deg på å være tilstede:

– Lukk øynene, kjenn på hvordan du sitter eller ligger. Kjenn så på pusten, hvordan du trekker pusten inn og ut. Kjenn på hver innpust og utpust, hvordan luften strømmer og hvordan brystkasse og mage hever og senker seg. Kjenn på pausen mellom utpust og innpust. Når tanker dukker opp, og det vil de gjøre, lar du oppmerksomheten slippe tankene og fokuser på pusten igjen. Denne øvelsen kan du gjøre i bare noen korte øyeblikk for å hente deg selv tilbake til nuet, eller fortsette så lenge du vil.

– Når du er ute og går, kjenn etter hvordan det føles i beina og føttene dine. Hvordan vekten fordeles og skifter fra et ben til et annet. Kjenn på hvordan føttene er i kontakt med bakken og hvordan de løftes opp fra bakken. Kjenn hvordan muskler strammes og slapper av igjen. Ha fullt fokus på dette, og hver gang tanker dukker opp, lar du tankene fare og flytter oppmerksomheten tilbake til beina dine igjen.

– Når du er ute og går, stopp helt opp og stå godt med vekten fordelt på begge ben. Lukk øynene og konsentrer deg om å lytte til lydene rundt deg. Fuglesang, motordur, regndråper, ryggesensorer, vind i løvet…de lydene som er akkurat der akkurat da. Lytt til hver enkelt lyd og la lydene få all din oppmerksomhet. Etter en stund kan du åpne øynene, og gi synsinntrykkene samme oppmerksomhet som du gav lydene.

– Når du er ute og går, eller ser ut vinduet, se på ting med nysgjerrighet og fullt fokus. Fokuser for eksempel på en farge om gangen, eller se på et mønster eller konturer. Se på trær som beveger seg i vinden, og bruk all din oppmerksomhet på å se bevegelsen i greinene og i løvet.

– Når du holder på med noe, for eksempel lager mat, gi det du holder på med din fulle oppmerksomhet. Se på formen på grønnsakene du tilbereder, undersøk fargen og formen, lukten, smaken. Bruk alle sansene til å være tilstede i akkurat det du holder på med.

Hvis du øver deg på disse tingene, vil du etter hvert oppdage at det er lettere å være tilstede i ting du gjør. Jeg øver meg på å være tilstede hver eneste dag. Og etter å ha trent over tid, kan jeg enkelt flytte fokus til pusten når jeg oppdager at tankene er på vei andre steder. Det tar meg raskt tilbake til øyeblikket. Her og nå. Og da er jeg mer fornøyd også. Tilstede.

« Forrige sideNeste side »

Blogg på WordPress.com.
Entries og kommentarer feeds.