Vedlikeholdsarbeid

desember 2, 2011, kl. 10:30 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 7 kommentarer
Stikkord: , , ,

Like etter jeg hadde lært meg mindfullness-teknikkene var jeg superflink. Jeg tenkte på det nesten hele tiden, og benyttet enhver anledning på å være tilstede. På vei til jobben, i møter, mens jeg lagde middag og når jeg snakket med folk. Det var enkelt, for da kjente jeg hele tiden en enorm fremgang. Fra å sitte i sofaen hver dag, begynte jeg å jobbe igjen. Jeg gikk, syklet, trente. Det var veldig inspirerende, og det motiverte meg til å prioritere mindfullness hver eneste dag.

Det stadiet varte ganske lenge. Kanskje mer enn et halvt år. Så begynte jeg i full jobb igjen, og hverdagens travelhet begynte å ta over. Jeg falt tilbake i gamle mønster, og lot travelheten ta over. Innsatsen med å være tilstede gikk over i en slags vedlikeholdsfase. Den var vanskeligere. Jeg så ikke lenger stor fremgang, og det var vanskeligere å la seg motivere. Jeg opplevde noen ganger å bli overveldet av stress og slitenhet.

Noen ganger lurte jeg på hvorfor det var vanskeligere å holde ved like enn å gjennomføre selve snuoperasjonen. Man skulle jo tro at det å gjøre store endringer er mer krevende enn det å holde noe bra gående. Men det er faktisk mer krevende når man ikke ser resultat hver eneste dag. Det er lettere å presse seg selv til å sette av tid til seg selv, fokusere på gode ting og være tilstede når man ser effekten av det hele tiden. Når vedlikeholdsfasen kommer, er det lett å nedprioritere de gode tingene og føle seg overtatt av hverdagen.

Kabat-Zinn skriver i boken «Akkurat nå» at man ikke må se på hverdagens rutiner som et hinder for meditasjon og tilstedeværelse. For det er nettopp i hverdagens rutiner at kilden til tilstedeværelse er. Derfor øver jeg meg nå på å være tilstede i hverdagens rutiner, i stedet for å bli overveldet av travelheten. Ting og hendelser er ikke lenger nye og spennende fordi jeg ikke har kunnet gjøre eller oppleve dem på lenge. Nå er de hverdagen. Men like spennende hvis man bare lar seg være helt tilstede i dem.

Når jeg går til jobb går jeg hver dag den samme veien, men prøver likevel å være tilstede. Og har oppdaget at veien til jobb er litt forskjellig hver dag, når man bare ser etter det. Lyset er litt forskjellig. Løvet har endret farge eller falt av. Det er vått eller tørt. Fuglesang eller trafikklyd. Forskjellige mennesker som er ute og går. Mange dager klarer jeg å være tilstede. Andre dager er det for mange tanker om alt som skal skje, og som jeg ikke klarer å la flyte forbi. Men jeg øver.

Advertisements

Opprett en gratis blogg eller et nettsted på WordPress.com.
Entries og kommentarer feeds.